Kapittel 7

ISABELLA

Jeg klarer nesten ikke å være her. Folk har endelig begynt å se på meg annerledes de siste årene, men etter hvordan det endte med Dominic, møter jeg bare medfølende blikk. Jeg griper et glass champagne fra et av brettene som bæres av en av kelnerne. Jeg passerer alle disse elegant kledde menneskene som diskuterer sosiale begivenheter. Jeg går ut gjennom dørene til terrassen og trekker pusten dypt, som om jeg endelig kan puste uten alle disse menneskene rundt meg. Lysene som opplyser byen gjør den vakrere enn sett fra bakken, og alt virker mye roligere. Jeg tømmer glasset i en slurk og setter det på kanten. Telefonen min vibrerer, og jeg tar den ut av vesken. Det er en melding fra Alex som forteller at han er opptatt på galleriet og ikke kan støtte meg psykisk på festen. Jeg snufser mens jeg legger den tilbake. Hvorfor er jeg ikke overrasket? Han hater denne typen kvelder. Han har bare vært med meg én gang, og da lot han Dom ta over. Han har vært en stor støtte, hele livet, jeg elsker ham som en bror, men i kveld skulle jeg ønske han var her med meg. Freddie og Rebecca holdt meg med selskap da jeg kom, men ble raskt distrahert av andre gjester, uten at jeg klandrer dem. Her var jeg, alene igjen.

ASHER

Hun ser fantastisk ut i sin lange, sorte kjole med splitt oppover høyre ben. Det svarte håret hennes faller i bølger nedover ryggen. Jeg ser henne passere folkene, og hun virker uberørt av deres medfølende blikk. Hun oppfører seg allerede som en ekte dronning, holder hodet høyt og smiler høflig uten å vise den minste feil. Hun er perfekt for oss. Vi tre er enige om det, vi ble også enige om å ta det rolig med henne, men jeg synes det er veldig vanskelig når jeg ser henne i kveld.

Det kunne vært så enkelt å trekke henne til side og merke henne. Hun ville følt forbindelsen umiddelbart, men egoene våre foretrekker at hun blir tiltrukket av oss og velger oss av egen fri vilje. Jeg sukker stille. Jeg avslutter samtalen med en av firmaets forretningsadvokater når jeg ser henne gå ut på terrassen. Hun virker like lei av å være her som jeg er. Jeg fortsetter å se på henne fra avstand før jeg selv nærmer meg henne. Som skjebnen vil ha det, snur hun seg akkurat idet jeg skal hilse på henne. Hun kolliderer rett inn i meg, og skjorten min blir dekket av champagne.

"Å herregud, jeg beklager." sier hun, mens hun prøver å tørke av champagnen med hendene uten å se på ansiktet mitt.

"Ikke tenk på det." Hun stopper opp når hun hører stemmen min. "Isabella?"

"Asher?" spør hun og løfter hodet sakte. De store grønne øynene hennes lander på meg, og et oppriktig smil former seg på leppene mine. Hun kjente igjen stemmen min uten å se meg. "Beklager skjorta. Jeg så deg ikke."

"Ingen bekymringer." Jeg knepper jakken igjen. "Som om ingenting har skjedd."

Hun smiler, og nok en gang skulle jeg ønske at jeg var den eneste hun smilte til. Hun er vakker, men enda mer når hun smiler.

"Det er litt av en tilfeldighet å se deg her," sier jeg til henne.

"Med Black-brødrene virker det som den ene tilfeldigheten etter den andre."

Mistenker hun noe? Jeg håper ikke det. "Ja, de fortalte meg at du var naboen vår i etasjen under." Hun nikker. "Jeg ville be om unnskyldning for måten jeg avviste deg sist. Jeg var i dårlig humør, det var for mye støy... uansett, barer er ikke min greie."

"Hva gjorde du der da?"

"Brødrene mine dro meg med, selvfølgelig, for et spørsmål." Hun ler, og det er den søteste melodien jeg noen gang har hørt. "Hva bringer deg hit?" spør jeg henne, og hun forklarer historien jeg allerede kjenner, og jeg nikker interessert. "Mine kondolanser for foreldrene dine. Det kan ikke være lett."

"Det blir litt lettere med tiden, men etter det som skjedde med Dominic...."

"Hvem er Dominic?" avbryter jeg henne.

"Min eksmann." Hun nøler et øyeblikk. "Alle her vet det allerede, så jeg kan like godt fortelle deg også." Hun forteller meg med en oppgitt tone og trår tilbake for å lene seg mot rekkverket. "Han jobbet her, og han var utro med en av kollegene sine. Jeg tok dem på fersken... på pulten hans. Hvis du skjønner hva jeg mener." Hun rister på hodet. "Og det verste er, jeg kom for å gjøre akkurat det samme."

Jeg knurrer lavt. Selv om jeg vet at hun var gift og ikke forventet at hun fortsatt var jomfru. Å forestille seg henne i armene til en annen mann er vanskelig, men enda verre naken med en annen mann.

"Du er eksepsjonell. Du har møtt så mange vanskeligheter, og her står du i en praktfull kjole med holdningen til en dronning." Jeg sier til henne og ser rødmen dekke kinnene hennes.

"Takk, men jeg fortalte deg ikke det for at du skulle komplimentere meg."

"Jeg vet," sier jeg enkelt, og ser henne rett i øynene.

Noe skjer mellom oss, og jeg vet at hun føler det også.

Jeg tar et skritt mot henne, kroppene våre nesten limt sammen. Hun kan ikke trekke seg tilbake, blokkert av rekkverket, og leppene hennes deler seg. Jeg senker hodet for å bringe leppene mine nær hennes og vurdere reaksjonen hennes. Pusten hennes blir dypere...