Kapittel 2Perifert syn

Tidlig morgenlys brenner i øynene mine når morgenpleieren, Abbott, som ikke er like uhøflig som Sykepleier Roberts, men som heller ikke vil bli nominert til helgen med det første, trekker opp persiennene mine.

Jeg myser og prøver å løfte en hånd for å gni øynene. Så husker jeg at jeg er fastspent og gir opp. Jeg er nå i hennes makt når hun sier, "God morgen, Hensley," og kommer bort for å løsne meg og ta av dingsen som overvåker hjerterytmen min om natten.

Jeg sluttet å rette på henne når hun sa navnet mitt feil for måneder siden. "God morgen."

Hun løsner beina mine, og jeg setter meg raskt opp, kaster av meg det tynne teppet og retter på sykehuskjolen jeg må sove i når jeg blir overvåket – noe som i utgangspunktet er hver natt nå.

"Du vet greia," sier hun og går mot døren. "Ser deg om femten minutter."

"Ser deg om femten." Jeg går til badet mitt, som ikke har en dør, og gjør meg ferdig. Mens jeg tisser, rekker jeg over og skrur på dusjen fordi jeg kan nå knappen fra toalettet, og jeg vet at vannet trenger hele femten minutter på å bli varmt.

Jeg kler av meg og skyller meg, bruker deres dårlige unnskyldning for sjampo til å gjøre... noe. Jeg er ikke sikker på hva. Uten dusjforheng – fordi jeg kunne, hva, kvele meg selv med det? – går vannet overalt, og hvem som helst kunne bare gå inn på rommet mitt og se meg naken når som helst. Det har skjedd mer enn én gang. Jeg er vant til det.

I dag klarer jeg å bli så ren som mulig under den kjølige strålen av vann og griper det tynne håndkleet jeg får lov til å bruke bare i disse få minuttene for å tørke meg før jeg går tilbake til rommet mitt for å ta på meg joggebuksene. Her får vi bare lov til å bruke klær uten snorer, knapper eller glidelåser. Jeg tar på meg et av mine to par sokker og sklir inn i et par sandaler.

Det lange, mørke håret mitt ser ut som en utrimmet hekk. Jeg pleide å prøve å dra den stakkars unnskyldningen for en børste de har gitt meg gjennom det, men det gjør jeg ikke nå. Det er for sammenfiltret, og jeg ville sannsynligvis knekke den i to og bli fortalt at jeg lagde en skiv. Tannbørsten er ikke noe bedre enn hårbørsten, så jeg tar litt tannkrem på fingeren og gnir den over tennene mine og spytter i vasken. Jeg har fått dreisen på dette nå. Jeg har seks minutter på å sitte på kanten av sengen min og tenke over livsvalgene mine før jeg må være til frokost. Hvis vi er sene, kommer en sykepleier og drar oss nedover gangen i kragen. Hvis vi er uregjerlige, er det en sprøyte med "booty juice".

Tankeløst gnir jeg stedet på armen hvor porten er plassert så jeg kan få mine nattlige beroligende midler. De pleide bare å stikke meg i rumpa når jeg hadde en "episode" om natten, men Dr. Bolton endret det.

Dr. Bolton. Han var her i går kveld. Jeg husker at jeg hørte stemmen hans. Han er annerledes enn Dr. Tanner og de andre. Når han ser på meg, ser jeg vennlighet i øynene hans. Han bryr seg virkelig om pasientene sine. Jeg tror, hvis ting var annerledes, og jeg ikke holdt på å bli gal, ville han vært den typen lege jeg ønsket var min fastlege.

Ikke at mamma kunne ha råd til å sende meg til legen så ofte. Bare det å tenke på henne får øynene mine til å begynne å renne. Det er så lenge siden jeg har sett henne. Jeg får bare snakke med henne i ti minutter om dagen, og sykehuset er så langt fra huset vårt at hun ikke kan komme til den ukentlige besøksdagen fordi bilen vår brøt sammen noen dager før min verste episode – den som endte med at jeg havnet her.

Arrene på armene og beina mine er stort sett grodd nå, men jeg vil alltid se dem.

Seks minutter er over. Jeg reiser meg på ustøe bein og går til kantina for vår morgenmat – eggerøre fra en kartong, tørt toast og brent bacon. Vi har det samme hver morgen, sammen med et glass appelsinjuice med fruktkjøtt i.

Jeg hater fruktkjøtt.

"Hvem er klar for vår morgenfest?" spør Kyla, ruller med øynene mens hun tar opp skumplastbrettet øverst på stabelen og sklir ned for å følge etter en gutt jeg ikke kjenner igjen. Folk kommer og går her så ofte at jeg mister oversikten. Kyla og en annen jente som heter Mia er de eneste jeg husker.

"La oss late som det er fransk toast i dag," sier jeg til henne, og tar mitt eget brett.

"Med varm lønnesirup." Hun lukker øynene og stønner, noe som får meg til å fnise. Det korte blå håret hennes begynner å falme i fargen. Vi ser alle ut som sumprotter her inne. Det er slik du vet at du har fått en venn. De bryr seg ikke om hvordan du ser ut – eller lukter.

Vi tar brettene våre til et bord nær et av vinduene som er så høyt at vi ikke egentlig kan se ut av det, og setter oss ned. "Hvor er Mia?" spør jeg mens jeg skyfler i meg de smakløse eggene. Vi spiser ikke igjen før klokken tolv, og da er det en slags grøtaktig kjøtt i det som skal forestille saus. Seks timer er lang tid å gå uten mat. Jeg har hoppet over denne forferdelige frokosten nok ganger nå til å vite at det ikke er verdt det.

"Booty juice," sier hun rundt en bit toast. "I går kveld var tøff."

En skjelving går nedover ryggen min. Jeg har også gått glipp av noen frokoster etter tøffe netter. Jeg gnir armen min igjen. Alle arrene mine er fra hjemmet, men likevel har jeg blitt håndtert i søvne og i en døs nok til å få blåmerker.

Jeg er nesten ferdig med å spise når sykepleier Abbott trer inn i døråpningen. "Stone!" roper hun, og tilkaller meg.

Jeg holder pusten og møter Kaylas øyne. "Før medisinene?" spør hun.

Jeg trekker på skuldrene, reiser meg og skyver stolen tilbake med knærne. Det er uvanlig at hun kaller en pasient ut for å se legen sin før vi har fått morgenmedisinene våre. Jeg pleide å bli nervøs for å gå inn på legens rom for "terapi", men jeg er komfortabel med Dr. Bolton, så jeg bryr meg ikke så mye. "Sees til lunsj."

"Hvis jeg fortsatt er her," spøker Kayla. Når hun ler, fanger de lyse fluorescerende lysene over hodet arret på halsen hennes der hun prøvde å kutte strupen for over fire måneder siden. Hun vil fortsatt være her.

Jeg går bort til sykepleier Abbott som ikke sier noe mens hun snur seg og går nedover gangen. Jeg følger henne til Dr. Boltons kontor. Døren er åpen, så hun gestikulerer for at jeg skal gå inn.

Han ser opp fra skrivebordet sitt med et varmt smil, og all spenningen jeg hadde med meg forsvinner idet jeg setter meg ned overfor ham.

"Hvordan har du det i dag, Hezzlie?" Stemmen hans er rolig og avslappende, som en vuggesang.

"Bra." Det er ikke en løgn. Jeg kunne ikke være "god" eller "vel" siden jeg er fanget på dette stedet, men "bra" er bedre enn alternativet.

"Bra. Jeg vet at du hadde en dårlig drøm i natt," fortsetter han, de lysebrune øyenbrynene hans rynker seg over de hasselbrune øynene. "Hvordan var den?"

Jeg rister på hodet. "Jeg husker den egentlig ikke."

Øyenbrynet hans rykker litt mens han spør, "Er du sikker på det?"

Han vet at jeg lyver. Det er en stor del av jobben hans å vite når jeg ikke forteller sannheten. Jeg tar et dypt pust og minner meg selv på at dette er Dr. Bolton. Jeg kan fortelle ham hva jeg husker om drømmen uten å måtte bekymre meg for å ende opp i et mer restriktivt miljø. "Jeg var i skogen og lette etter noe," begynner jeg. Han nikker oppmuntrende. "Jeg kunne ikke finne det. Alle trærne begynte å visne og bli svarte. Himmelen ble truende, så jeg prøvde å snu og løpe, men det var da jeg innså at jeg var bundet fast. Det er stort sett det." Jeg trekker på skuldrene nonchalant.

Dr. Boltons hasselbrune øyne borer seg inn i pannen min fordi jeg ikke ser på ham. Når jeg endelig løfter blikket, tar han opp en penn og gjør noen notater. "Noe annet?"

Jeg rister på hodet.

"Ingen... ulver?"

Jeg trekker pusten dypt og prøver å presse ordene ut. Jeg har blitt så vant til å nekte for at jeg stadig drømmer om at jeg er en varulv at det er vanskelig for meg å si det – selv til denne legen som jeg respekterer. Jeg klarer endelig å få hodet til å vippe litt fram og tilbake.

Et svakt smil sprer seg over leppene hans. "Skjønner." Han skriver det også ned, men han sier ikke noe mer. Dr. Turner pleide å prøve å overbevise meg om at jeg ikke var en varulv – som om jeg trodde jeg virkelig var en. Det er så forbanna dumt. Jeg vet at jeg ikke egentlig kan forvandle meg til en ulv.

Er du sikker på det?

Stemmen som har vært i hodet mitt siden jeg ble sytten slår til, men jeg ignorerer den. Ja – jeg vet at jeg ikke er en ulv.

Dr. Bolton lukker mappen min og laptopen sin. Han bøyer seg ned og løfter opp en pose som ser ut til å ha et par jeans i seg – ikke sikker på hva annet. "Ta denne tilbake til rommet ditt og kle på deg," sier han og skyver posen til meg.

Pannen min rynker seg mens jeg instinktivt tar imot den. "Hvorfor?"

Han ser meg rett i øynene og sier, "Fordi vi skal dra."