Kapittel 5: Hvor mange ganger

Lily fikk panikk, grep hardt tak i ham og ropte: "Ethan, hva driver du med?"

Ethan blokkerte hånden hennes og dyttet Lily ut. Døren ble låst.

Utenfor banket Lily på døren, hvisket forbannelser, men Ethan brydde seg ikke om hennes fornærmelser.

Ethans høye skikkelse truet over Charlotte, øynene hans var skarpe som kniver som skar rett gjennom henne.

"Ethan, slipp meg!" Charlotte kjempet imot med all sin kraft, men hun klarte ikke å rikke ham en tomme.

"Charlotte, tror du virkelig at du kan slippe unna meg? Prøver du å bli venn med Frederick? Har du det som trengs? Alle vet at han er kresen når det gjelder kvinner," sa Ethan hånlig, stemmen dryppende av sarkasme.

Charlotte knyttet nevene, forsøkte å stabilisere den skjelvende stemmen. "Ethan, dette angår ikke deg! Du har allerede ødelagt faren min; hva mer vil du?"

Ethans stemme var lav. "Du kom nær Frederick bare for å provosere meg. Tror du jeg bryr meg?"

Charlotte følte seg kvalm. Hun så opp på ham. "Ethan, slutt å smigre deg selv!"

Ethans lepper krøllet seg i hån da han grep håndleddet hennes. "Charlotte, du vil komme til meg! Bare vent og se!"

Med det sparket han opp døren og gikk.

De hadde vært sammen i fire år, og hun hadde gjort så mye for ham, bare for å bli forrådt til slutt!

Nå forsto Charlotte at Ethan bare lekte med henne; han hadde aldri tenkt å gifte seg med henne.

Og hun hadde alltid drømt om bryllupet deres.

Charlotte lo mens hun gråt over seg selv.

"Charlotte." Lilys stemme kom fra siden av henne.

Charlotte tørket tårene og så opp, så stivnet hun.

Utenfor døren, ved siden av Lily og Robert, sto Frederick. Charlotte senket hodet pinlig, uten å si et ord.

I det øyeblikket begynte det plutselig å styrtregne utenfor. Robert sjekket telefonen sin og sa: "Det ser ut til å bli regn i kveld. Charlotte, hvordan kommer du deg hjem? Trenger du skyss?"

Charlotte skulle til å svare da Lilys telefon ringte. Etter å ha tatt samtalen, sa hun til Charlotte, "Charlotte, jeg har en hastesak å ta hånd om. Mr. Hawkins, kan du være så snill å gi henne skyss?"

Frederick kastet et blikk på Charlottes tårevåte øyne, uttrykket hans var uleselig.

Etter et øyeblikk snakket han rolig, "Ikke noe problem."

Charlotte hadde ikke noe annet valg enn å dra med Frederick.

Ute ulte vinden, og lynet blinket. Parkeringsplassen var i friluft, og Frederick gikk for å hente bilen.

Da hun satte seg inn, pustet hun lettet ut. Frederick kastet et blikk på henne, men sa ingenting.

Vindusviskerne beveget seg rytmisk, og bilen falt til ro. Airconditionen var på, og snart begynte Charlotte å skjelve, leppene ble bleke.

Ved et rødt lys kastet Frederick henne en jakke. "Ta den på."

Charlotte takket ham stille. Frederick skrudde ikke av airconditionen, men holdt øynene på veien.

I det tunge regnet var det trafikkork, og bilen beveget seg knapt gjennom flere grønne lys.

Frederick tok en pakke sigaretter fra hanskerommet, tente en og blåste ut en røykering. Tilfeldig spurte han: "Hvor lenge var du sammen med Ethan?"

Charlotte ble tatt på sengen.

Men hun svarte ærlig, "Fire år."

Frederick virket overrasket. Blikket hans hvilte på de lange, bleke bena hennes, med et hint av begjær i øynene.

Han flyttet seg litt, tonen hans var likegyldig. "Hvor mange ganger sov dere sammen?"