Kapittel 8

-Emory-

Det er både spennende og nervepirrende å dra tilbake til kontoret på fredag. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg vil se Logan eller gjemme meg fra ham frem til daten vår. Jeg aner ikke hvor profesjonell jeg skal være med ham nå. Bør vi skjule forholdet vårt på jobb? Jeg må sjekke personalhåndboken for retningslinjer om forhold på arbeidsplassen.

Det er fortsatt januarkaldt når jeg går til jobben neste morgen. I det minste har det ikke snødd på en stund – jeg vil ikke ha vannskader på hælene mine. Jeg må skaffe meg noen gode sko til å gå gjennom slapsen... Jeg stopper opp når jeg begynner å føle at noen ser på meg. Et raskt blikk på vinduene til kontorbygningene rundt meg viser ingen refleksjoner bak min, og når jeg bruker kameraet på telefonen min, ser jeg ingenting i blindsonene, bortsett fra at håret mitt sakte utvider seg med fuktigheten. Kanskje jeg jublet for tidlig over mangelen på snø. Jeg får dra på shopping i kveld.

Til slutt våger jeg å snu meg for å sjekke om noen ser på meg, men alt jeg ser er en enorm hund – kanskje en ulvehund? Jeg er vant til store hunderaser etter å ha bodd på landet, men denne er litt overdrevet. Når han legger merke til at jeg ser på ham, setter han seg ned og gir meg et stort hundegliss. Hm. Han må være noens kjæledyr. Likevel vet jeg bedre enn å stole på fremmede hunder, uansett hvor mye jeg vil klappe dem.

Jeg må innrømme at han er en vakker hund. Jeg ser meg rundt etter en eier, men han er den eneste på gaten bortsett fra meg. Det er ingen hus med hage han kan ha rømt fra heller. Ingen roper eller løper etter en åpenbar hund. Er han vill? Jeg begynner å rygge sakte. Kanskje jeg skal snakke med ham, roe ham?

"Hei kompis. Jeg har ikke noe mat til deg. Ærlig talt, jeg har ikke engang frokost til meg selv med meg. Hvor er foreldrene dine, store fyr?" Han puster ut et lite bjeff og begynner å gå mot meg. Jo nærmere han kommer, jo større virker han, til jeg innser at dette må være en ny gigantisk rase jeg aldri har sett før. "Whoa, mann. Du oppfører deg ikke superaggressivt akkurat nå, men jeg kjenner deg ikke sånn. Bli!"

Jeg bruker min mest autoritære stemme og føler meg umiddelbart dårlig når han kryper sammen og klynker. Han slutter også å presse seg mot meg, så jeg teller det som en halv seier. Nå som jeg ser at han respekterer kommandoer, er jeg mer komfortabel med at han går med meg. Han kan gjøre som han vil så lenge jeg kommer på jobb i tide i dag, og jeg forteller ham det. Det skjer alltid noe rart i New York City. Jeg begynner å gå mot jobben igjen, akkurat idet en mann kommer rundt hjørnet.

"Herregud, dame, vet du ikke at du må ha bånd på det monsteret? Du kan ikke bare la ham gå løs sånn!" Han har et poeng, men måten han sier det på gjør meg defensiv, uansett. Dette er ikke engang min forbannede hund!

"Du fortell meg hvem som eier ham, så skal jeg vise deg hvem som trenger å kjøpe et bånd, kompis!" Overraskende nok trekker fyren seg tilbake. Plutselig tenker jeg at jeg kanskje vil kjøpe en enorm hund å gå med. Ingen måte han ville ha latt meg være i fred uten min nye lodne venn.

"Greit, du kan gå med meg til jobb i dag, men jeg er sikker på at jeg ikke får lov til å ta med et monster som deg inn i bygningen. Jeg tror jeg må finne en lodden venn som deg for disse turene på lang sikt. Jeg har ikke blitt plystret etter en eneste gang i morges!" De store brune øynene hans ser opp på meg, men bare med noen få centimeter. Han rekker meg nesten til brystet. "Herregud, du er stor. Jeg kunne faktisk ri på deg. Er det det du er avlet for?" Han gir fra seg et lite bjeff og dytter nesen mot brystet mitt, rett over brystvorten. Nå er det min tur til å bjeffe. Jeg legger hånden over brystvorten akkurat før han kommer bak meg og dytter nesen mot rumpa mi. "Herregud, kjøp meg middag først! Jeg går allerede! Uhøflig." Jeg kunne sverge på at han ler av meg mens han løper i en sirkel rundt meg og presser seg bakfra igjen. Han må være en kveghund. Når jeg sjekker klokken igjen, ser jeg imidlertid at han har et poeng.

Jeg må komme meg av gårde hvis jeg skal rekke det. Jeg begynner å gå raskt rundt turistene og gjennom fotgjengerfeltene. Jeg ser den høye, mest glassdekte fronten av Úlfur Industries skinne foran meg. Jeg snur meg og gir turkameraten min et lite klapp, uten å gå glipp av hvor mange øyne som vandrer vår vei. Jeg hører imidlertid ingen som sier et eneste ord om det. "Jeg antar at jeg ikke har tid til å ta trappene i dag på grunn av deg, men det var verdt det å få en ny kompis en stund. Ha det, store fyr! Vær forsiktig der ute! Når du finner foreldrene dine igjen, si til dem at de må gi deg et halsbånd, så du ikke vandrer så langt uten at noen får deg hjem!" Jeg gir ham et lite kyss på nesen når han klynker og går inn på jobben.

-Logan-

Det er virkelig kjipt å prøve å skifte og kle på seg midt i byen uten at trafikkameraene fanger meg. Jeg klarer det selvfølgelig. Jeg er tross alt Alfa. Det vanskeligste av alt var å komme over bildet av Emory som satte bånd på meg. Hvis noen skal ha bånd i dette forholdet... Jeg må kutte den tanken der. Jeg har aldri indulget i kjæledyrlek før, det har alltid føltes litt for nært for meg. Kanskje jeg skal spørre James om det.

Logan: Operasjon Emory er i gang.

Deek: Du vet det! Du starter tidlig i dag – ingen hvile for de onde.

Logan: Jeg var ute og løp da jeg luktet henne – ulven min kunne selvfølgelig ikke holde seg unna.

James: Du gikk til henne. Var det løping og skriking?

Ollie: Virker som en merkelig måte å introdusere ulven din på, kompis. Jeg trodde du skulle lette henne inn i det senere?

Logan: Jeg lettet ingenting. Hun trodde jeg bare var en massiv hund. Ser ut som jeg kanskje må gjøre det regelmessig, da. Jeg hadde ingen anelse om hvor mange eklinger som ville sjekke henne ut. Jeg holdt nesten på å bite av en fyr hånden i morges. Og nei, James. Det var verken løping ELLER skriking.

Ollie: Jeg skjønte ikke at jenta di var dum, Lo.

Logan: Slutt å kalle meg det!

Jeg legger bort telefonen og går tilbake til arbeidet. Det er tydelig at gutta ikke skjønner det og ikke vil være til hjelp i dag. Ollie prøver stadig å få meg til å akseptere det dumme kallenavnet, og hvis jeg oppmuntrer ham, blir det bare verre.

Jeg fokuserer hardere enn noensinne på arbeidet, om ikke annet fordi det er så vanskelig i dag. Mine beslutninger har konsekvenser, og jeg har ikke råd til å gjøre feil mens jeg tenker på Emory. Selv om jeg fikk se en annen side av henne i dag, og hun allerede er så komfortabel med ulven min... fokuser, Logan. Jeg rister på hodet, banker på det mørke treverket på konferansebordet, og tuner meg tilbake til møtet. Jeg føler nesten en glede i å utøve disiplinen – som å være litt sår etter en god treningsøkt. En dag til.