Kapittel 2

Calliope følte at flaksen hennes var brukt opp. Hennes status og posisjon gjorde henne til et mål for gjentatte ydmykelser. Øynene hennes ble røde, men hun nektet sta å la tårene falle.

"Jacks uekte datter? Ikke rart han sendte deg til min seng."

Sylvesters sterke arm presset ned på den kjempende Calliope. Han hadde på seg en mørkeblå skjorte som fikk ham til å se enda mer stilfull ut enn en modell, med noen knapper åpne, utstrålte han en sexy og opprørsk aura.

Han smilte nedlatende, som en konge som ser ned på en kjempende maur.

"Vet du hvordan du skal stønne?"

Sylvester kastet et lat blikk på Calliope bak solbrillene sine, et smil lekte på leppene hans.

Calliope freste, "Hva mener du med det?"

Calliope låste blikket med ham, holdningen hennes sa tydelig at hun ikke hadde tenkt å gi seg. Men den overlegne holdningen hans drev henne til vanvidd.

Hun hadde allerede mistet alt; måtte hun virkelig tåle denne drittsekken også?

Hun stirret ham i senk, urokkelig.

Hennes trass fikk bare Sylvesters smil til å bli bredere. "Jeg liker ikke horer som ikke engang kan stønne, skjønner du?"

"Du er hora! Hele den forbanna familien din er full av dem!"

Hans arrogante tone og smil fikk blodet hennes til å koke. Hun hatet å bli kalt prostituert mer enn noe annet!

Korridoren var folketom; Sylvesters håndlangere hadde ryddet den for lenge siden. Hennes brennende blikk fikk ham bare til å le høyere.

Han grep haken hennes som om hun var en slags leke. "Aldri sett en så krigersk hore før. Interessant."

"Du!"

Hun svingte hånden for å slå ham, men han fanget den som om det var ingenting. Haken hans løftet seg, øynene glitret truende.

"Tror du at du kan slå meg? Ikke sjanse."

Så lente han seg nærmere, hvisket i øret hennes med den samme arrogante hånfliren. "For meg er alle kvinnene i Gray-familien bare horer. Det spiller ingen rolle hvem jeg gifter meg med; de er bare sengevarmere."

Hennes rasende blikk fikk henne til å se ut som en liten mus, noe som bare gjorde ham mer nysgjerrig.

Sylvester kunne ikke la være å lure på om det å gifte seg med Calliope kunne være et morsomt spill.

Han holdt lett den hevede hånden hennes. Hans varme pust og et hint av mint fylte luften rundt henne. Hun var rasende, men hun kunne ikke la være å le inni seg når han sa: "Kvinnene i Gray-familien er alle horer."

Selv om Sylvester alltid var en drittsekk, sa han endelig noe sant.

Selvsagt så hun ikke på seg selv som en del av Gray-familien, og de ville sannsynligvis ikke ha henne heller.

Akkurat da hun skulle til å svare, dukket kvinnen i dressen fra tidligere opp med livvakter, stående ved Sylvesters side.

Kvinnen kastet et blikk på Calliope, et glimt av overraskelse i øynene, men hun sa respektfullt til Sylvester: "Herr, vi bør gå."

Sylvester rettet seg opp, slapp håndleddet hennes, og gikk tilbake til sin overlegne holdning. Foran alle la han hånden på Calliopes midje, leppene nær øret hennes, så det så ut som de var koselige for alle som så på.

Men ordene hans var irriterende.

"Si til Jack at hvis du og Vivian blir med meg i sengen, vil jeg bli mer fornøyd."

Hans varme pust kilte øret hennes. Det var hennes første nære møte med en fyr, og det føltes rart. Men da hun hørte ordene hans, kunne hun ikke la være å snu seg for å se på ham. Gjennom solbrillene hans kunne hun vagt se kalde, mandelformede øyne og skarpe trekk. Hans privilegerte oppvekst var skrevet over hele ham. Dette var Sylvester? Den ultimate drittsekken!

Alle visste at den opprørske Sylvester var syk, men ingen visste hva som var galt med ham. De visste bare at han ikke ville leve lenge, noe som var hans karma!

Med sine nesten perfekte gener og høyklassebakgrunn presset han stadig grensene. Noen hatet ham, noen foraktet ham, og selvfølgelig, noen likte ham. På nettet kalte fansen hans ham "den kjekkeste drittsekk-rikingen."

Calliope hadde aldri hatt med en slik rik arving å gjøre før. Nå skjønte hun hvor forvrengt og ond Sylvester var. Han var en djevel!

Sylvester slapp henne, gikk forbi livvaktene mot enden av korridoren. Kvinnen som fulgte ham spurte bekymret: "Herr, John vil at du skal dra hjem umiddelbart. Neste..."

Sylvester avbrøt henne, "Neste, jeg ser frem til å se hvem som blir min kone."

Den avslappede stemmen var dyp og magnetisk, men ansiktet hans var fullt av forakt og avsky.

Hvis det ikke var for Johns ordre, ville verken Calliope eller Vivian vært verdt skitten på skoene hans. Disse jentene var alle utspekulerte, prøvde å hekte seg fast i en rik familie!

Calliope lente seg mot veggen, så på den høye, kjekke figuren gå nedover korridoren. Et snev av forakt flammet i øynene hennes mens hun mumlet, "Gifte meg med deg? Jeg vil heller dø!"