Kapittel 4 DEN NYE STUDENTEN.
"Herregud! Hvor kom denne engelen fra?!" spurte feite Joe forbløffet.
"OMG! Hun er som en gudinne!" utbrøt Maya, en annen søt og sprudlende jente, i beundring. Øynene hennes skinte som stjerner. Hun hadde virkelig en svakhet for pene mennesker.
"Shh! Alle vær stille, jeg vil introdusere en ny elev for dere," sa Mr. Roy mens han vinket Ariel inn i klasserommet.
"Ny elev, vær så snill å introdusere deg selv," sa han mykt til Ariel.
En tynn skikkelse kom plutselig inn i alles synsfelt. Hun hadde lange ben som så utrolig sexy ut. Anderson-uniformen satt perfekt på henne. Hun hadde jakken nonchalant drapert over skuldrene. Hun så ut som en gudinne, helt slående, mens hun sto der.
"Søren! Hun er enda vakrere enn skolens skjønnhet!" sa en gutt fra bakerste rad.
"Det stemmer. Skolens skjønnhet kan ikke måle seg med henne," sa en annen gutt.
"Vær stille!" instruerte Mr. Roy.
"Hei, jeg er Ariel Hovstad," sa Ariel enkelt.
Var det alt? Elevene måpte.
"Så kult..." tenkte feite Joe høyt.
"Søren, feite! Du sikler!" Feites pultkamerat slo ham på bakhodet. Feite våknet fra dagdrømmen og tørket raskt munnvikene. Joda, han fant spytt på hånden. Søren! Hva var det? Feite ønsket at det fantes et hull han kunne begrave seg i.
"Ariel, gå og sett deg der borte," sa Mr. Roy mens han pekte på en tom plass ved siden av Maya.
Ariel gikk bort og satte seg ved siden av Maya. Hun kunne føle noen stirre på seg. Siden blikket ikke var fylt med onde hensikter, lot hun det passere. Personen som stirret på henne var ingen ringere enn pultkameraten hennes, Maya. Ariel syntes det var morsomt siden hun kunne føle Mayas kamp. Hun ville starte en samtale, men nølte. Maya tok endelig mot til seg og rakte ut hånden mot Ariel.
"Hei, jeg er Maya, din pultkamerat fra nå av." Ariel så på rødmen i Mayas ansikt og syntes hun var veldig søt.
"Jeg er Ariel, hyggelig å møte deg," sa Ariel og ristet den utstrakte hånden.
'OMG! Hånden hennes er så vakker. Wow! Se på de lange og slanke fingrene! Søren, hvor gikk det galt?' Maya så på sin lubne hånd og sukket stille.
"Greit, tid for matematikkundervisning, alle sammen, følg med," sa læreren, Mr. Wayne, mens han slo hardt i bordet for å få alles oppmerksomhet.
Alle tok frem bøkene sine og latet som om de fulgte med, men de kastet stadig blikk mot Ariel som sov på skapet sitt uten å bry seg om hva folk måtte tenke eller si. Mr. Wayne, som så dette, ble enda mer rasende. Han visste at hun bare var en pen vase, men han hadde ikke forventet at hun skulle være så respektløs. Hvordan kunne hun sove mens han underviste? Var ikke det det samme som å håne ham? Plutselig,
"Den nye eleven, kom frem og vis oss hvordan dette problemet løses!" beordret han strengt.
Ariel tok seg bare en lur da hun hørte noen rope på henne. Hun snudde seg og så på Maya, som hadde vekket henne, med et spørrende blikk.
"Læreren vil at du skal gå frem og vise oss hvordan det regnestykket gjøres," forklarte Maya mykt.
'Åh, så det var det.' Ariel forsto nå hele situasjonen. Hun var akkurat i ferd med å reise seg og gå bort til tavlen da en søt, lubben hånd grep hennes.
"Vil du klare deg?" spurte Maya bekymret.
"Ikke bekymre deg, det går fint." Ariel klappet Maya på skulderen som en forsikring. Maya ble målløs et øyeblikk etter å ha mottatt Ariels strålende smil. Det var så strålende at Maya kunne se sin egen refleksjon i det. Å se det smilet fikk Maya, som var så bekymret for Ariel, til å roe seg ned. Noen ventet på å se henne dumme seg ut, spesielt mattelæreren.
Ariel kunne føle den dype hatet som kom fra Mr. Wayne. Hun forsto ikke hvorfor han følte slik overfor henne, så hun valgte å ignorere det. Ariel gikk frem og tok tusjen som lå på bordet og begynte å skrible på tavlen. Ariels håndskrift var så god. Hun skrev med fete, veldefinerte og faste tall og bokstaver. De var så behagelige å se på.
"Hmph! Hva er det å beundre? Så hva om håndskriften hennes er fin? Hun skriver uansett tull," sa Sophie sarkastisk.
Sophie kom fra en militær bakgrunn, så hun var godt trent, og derfor ble hun en bølle. Hun hadde til og med undersåtter som alltid gjorde det skitne arbeidet for henne. Hvorfor hatet hun Ariel? Det var fordi helt siden Ariel kom inn i klasserommet, hadde forelskelsen hennes, som aldri hadde kastet et blikk på henne, stadig sett på Ariel. Det var Ariels feil. Hvis hun ikke hadde kommet til Anderson videregående skole, ville Sophie i det minste ha funnet seg en kjæreste, men planen hennes ble ødelagt av Ariels tilstedeværelse. Hun måtte lære henne en lekse.
"Lærer, jeg er ferdig," sa Ariel mens hun børstet bort den ikke-eksisterende skitten fra hendene sine.
"Knæl! Du kan bare sove!" beordret læreren henne uten å ta en titt på hva hun hadde skrevet.
"Sir, hvorfor tar du ikke en titt først?" spurte Ariel leken.
"Hva er det å se på?, du-" plutselig ble læreren nysgjerrig og begynte å følge trinnene som Ariel hadde skrevet. Jo mer han så på trinnene, desto mer alvorlig ble uttrykket hans. Han sperret plutselig opp øynene.
