Kapittel 1

Den norske sommersolen skinte ned på de travle gatene, og folk følte seg som om de smeltet. Menneskene hastet rundt foran sykehuset, og den brennende solen traff alle like hardt.

I mellomtiden, på et sykehusrom, våknet Katniss Manners sakte opp fra koma, og blunket seg inn i en merkelig og mystisk scene.

De grå veggene var prydet med et rødt kors, og et gammelt bord sto ved siden av sengen. Den stagnerte luften og den sterke lukten av desinfeksjonsmiddel traff nesen hennes, noe som fikk det allerede verkende hodet til å snurre enda mer.

Vent, var hun ikke død? Hvordan i all verden var hun på et sykehus?

Katniss husket.

Hun hadde kommet til sykehuset for å besøke søsteren sin, Clara Manners, med en bukett blomster hun nøye hadde plukket ut. Det varme været hadde fått henne til å svette, men det brydde hun seg ikke om. Hjertet hennes var fullt av bekymring og kjærlighet for Clara.

Hun unngikk fotgjengere og biler, og skyndte seg fremover, drevet av angst og hastverk.

Endelig nådde hun sykehusinngangen og stormet inn på avdelingen. I neste øyeblikk hørte hun Clara og Elodie Smith snakke der inne.

"Mamma, hvordan fikk jeg denne sykdommen? Hvis jeg ikke finner en nyre-donor, kommer jeg til å dø. Hva skal jeg gjøre?" Claras stemme skalv mens hun holdt undersøkelsesrapporten, øynene fylt med hjelpeløshet og tristhet.

Elodie prøvde å trøste henne, "Din andre bror er lege; han vil finne ut av det. Vi finner en nyre-donor snart." Claras tårer rant som en elv, frykten og fortvilelsen steg som en tidevannsbølge.

Katniss lyttet stille, og kjente et trykk i brystet. Med kjennskap til familiens kamper og konflikter, hadde hun prøvd så hardt å glede familien, men ble alltid ignorert og behandlet kaldt. Elodies forslag sjokkerte henne, og en flamme av motstand ble tent i hjertet hennes.

"Jeg er redd jeg ikke vil klare det til da, mamma. Jeg er fortsatt ung, jeg har barn å oppdra, og jeg har ikke hatt sjansen til å ta godt vare på deg," sa Clara trist, ordene hennes viste hennes takknemlighet for livet.

Elodies øyne glitret med et hint av mørke da hun sa: "Forresten, hadde ikke Katniss magekreft? Kanskje vi kan bruke nyren hennes. Det ville vært bortkastet ellers." Disse ordene traff Katniss som et slag i magen, og fikk henne til å føle seg hjelpeløs og sint.

Stående ved døren, lyttet Katniss til Clara og Elodies samtale, og humøret hennes svingte voldsomt. Hun sto stille i sykehusets hjørne, tenkte på livet sitt. Som familiens etternøler hadde hun gått gjennom utallige kamper, hver og en formet hennes sterke hjerte.

Da hun var ti, oppdaget Manners-familien at Katniss faktisk var deres ekte datter som hadde blitt tatt feil av ved fødselen. Hun ble hentet tilbake fra landsbygda. Denne uventede oppdagelsen snudde Katniss' liv på hodet. Hun hadde sett for seg et håpefullt nytt liv, bare for å møte familiens utfordringer og vanskeligheter.

Katniss forsøkte hardt å passe inn i familien, men fant det vanskelig. Hun fortsatte å prøve, lengtende etter deres anerkjennelse.

Hennes fire brødre var familiens gullgutter, alltid hengivne mot Clara, datteren som ble sett på som en feil. "Katniss, du har rotet det til igjen!" Deres stadige mas skar dypt, og familiens kalde og urettferdige holdning mot henne var som et slag i ansiktet.

Claras tårer fikk alltid familiens sympati, mens Katniss var syndebukken. "Jeg ville bare hjelpe," sa hun ofte, men hennes forsøk på å løse familiens pengeproblemer ble møtt med kalde skuldre og skyld. Hun kunne ikke forstå hvorfor hun alltid endte opp med svarteper.

Noen ganger følte Katniss at Clara var den ekte Manners-ungen, og at hun bare var en outsider.

Manners-familien drev med forretninger og hadde ganske mye penger, men etter hvert som flere kom inn i bransjen, begynte de å få problemer med kontantstrømmen.

Det var Katniss som slet dag og natt for å rydde opp i det økonomiske rotet, bare for å få en anerkjennelse fra Manners-familien, men hun jobbet seg syk. I stedet for å få deres sympati, ville de ha livet hennes.

Hun lo bittert, hun burde ha visst at uansett hvor hardt hun prøvde, ville hun aldri få deres omsorg, ikke engang litt.

Katniss lukket øynene, prøvde å holde ut smerten. Plutselig brøt en voldsom hoste stillheten, og hun kom ufrivillig med en lyd på grunn av den verkende kroppen.

Katniss stønnet av smerte, stemningen på sykerommet ble tung. Elodie og Clara hørte lyden utenfor rommet, og Elodie åpnet raskt døren, rynket pannen og stirret sint på Katniss.

"Spionerte du?" Elodies stemme var full av sinne og undertrykkelse.

Katniss følte straks en kulde. Hun reiste seg raskt, ønsket å komme seg bort fra den pinlige situasjonen. Men Elodie lot det ikke passere, øynene hennes var fylt med sinne og misnøye.

"Ikke løp!" ropte Elodie sint, og økte tempoet for å ta igjen.

Katniss’ hjerte sank ned i en isende avgrunn. I panikk løp hun nedover korridoren, til hun til slutt skled og falt ned trappen.

Lyden av fallet gjallet gjennom trappeoppgangen. Elodie nådde trappeoppgangen og så Katniss ligge på gulvet, og følte en ubeskrivelig følelse av tilfredshet og glede.

"Endelig kvitt dette problemet!" sa Elodie lettet.

"Katniss, hør på meg. Du er alene, uten noen bånd, og du har magekreft og vil ikke leve lenge. Men Clara er annerledes. Hun har familie og barn. Du kan ikke være så hjerteløs og la henne dø!" sa Elodie. Hun syntes å ha funnet en løsning på problemet, følte en stolthet og lettelse, mens Katniss lå på trappen, stønnet av smerte, hjelpeløs og desperat.

Elodie skuffet henne aldri. I dette øyeblikket sa Elodie en setning til som fikk Katniss’ hjerte til å synke til bunns, "Å falle fra en så høy trapp vil ikke påvirke kvaliteten på nyren, ikke sant? Når du kaster opp så mye blod, vil du sannsynligvis ikke overleve. Det er bra; Claras sykdom vil bli kurert."

Da hun hørte dette, stirret Katniss på Elodie med vidåpne øyne. Hatet og motviljen i hjertet hennes fikk henne til å dø med øynene åpne.

Men uventet ble hun født på ny.

Dette var Guds sjanse for henne til å starte et nytt liv.