Kapittel 142

Tempelet er stille bortsett fra den myke klukkingen fra elven som snor seg gjennom rommet jeg har forvillet meg inn i. Jeg husker ikke at jeg brøt ut fra gruppen, men jeg husker den overveldende trangen til å være alene med tankene mine.

Og her er jeg. Hvor det er, er jeg ikke sikker på, men det er ...