Kapittel 10 Ødeleggelse
Michael gikk inn i huset og ble umiddelbart møtt av et bråk innenfra. Hjertet hans hoppet over et slag, og han tenkte at Isabella kanskje var tilbake. Han skyndte seg til rommet hennes, men da han åpnet døren, sperret han øynene opp i sjokk og sinne.
Rommet var et kaos. Grace herjet i Isabellas rom som en tornado. Hun klippet Isabellas klær med en saks, med et vilt glis om munnen. Møbler og smykker var ødelagt, og gulvet var dekket av knuste biter.
"Grace, hva i all verden driver du med?" utbrøt Michael, forbløffet.
Grace snudde seg rundt, fortsatt smilende, men med et snev av trass. "Jeg hater sporene av Olivia som bor her. Hvis det ikke hadde vært for Olivia, ville vi ikke ha mistet tre år. Hun tok plassen min, og nå oppfører hun seg som om jeg er den slemme, som om jeg er elskerinnen!"
"Grace, du er ikke en elskerinne. Slutt å overtenke," sa Michael, og prøvde å roe henne ned.
Så fikk Michael øye på en splitter ny herredress i garderoben. Hjertet sank, og han tenkte på Samuel. Sinnen blusset opp igjen.
"Stopp det!" ropte han, og marsjerte bort til Grace for å stoppe hennes raseri. I sin iver stakk Grace ved et uhell Michael med saksen. Blod sprutet, og flekket til ermet hans.
"Å herregud, Michael, jeg er så lei meg!" Grace slapp saksen, dekket munnen i sjokk, med tårer i øynene.
"Hva skjer her?" Zoey stormet inn med tjenestene, øynene vidåpne ved synet av Michael som blødde på det hvite teppet. "Michael! Hva har skjedd?"
"David, få tak i en bil og ta Grace hjem," sa Michael, og prøvde å holde seg rolig til tross for smerten.
Grace ville ikke dra, og Zoey ville heller ikke at hun skulle gå. Hvis Zoey fikk bestemme, ville hun få Michael og Grace til å bli venner igjen der og da. Men de kunne ikke gå imot Michaels ordre, så de ordnet med en sjåfør for å ta Grace hjem for å roe seg ned.
Da Grace og Zoey var borte, ble huset endelig stille. Michael ville ikke bli i det ødelagte rommet og, av en eller annen grunn, ville han heller ikke at noen skulle rydde det opp. Han lukket bare døren og gikk til arbeidsrommet.
Michaels sinn summet fortsatt etter krangelen med Grace. Han trengte en kaffe for å roe seg ned, så David laget raskt en til ham.
"Her, den er fersk," sa David, og ga ham koppen med et håpefullt blikk.
Michael tok en slurk, men bitterheten slo ham hardt. Han rynket pannen, og savnet den myke, litt søte kaffen Isabella pleide å lage. "Hvordan laget du denne?" spurte Michael, litt irritert.
David, som så litt forvirret ut, fomlet med notatene Isabella hadde lagt igjen. "Jeg fulgte trinnene, men jeg vet ikke hvorfor den smaker annerledes."
Michaels blikk falt på en notatbok som lå på bordet, stille som om den hvisket Isabellas omsorg. Han bladde gjennom den og fant den fylt med små detaljer fra deres liv: "noen sukkerbiter, riktig mengde melk," "la kaffen trekke i noen minutter," "ikke bruk rød slips på mandager," "Michael liker desserter," "aldri tilsett krem," og så videre. Disse små, tilsynelatende trivielle notatene var fulle av kjærlighet.
En bølge av blandede følelser traff Michael. Han tenkte for seg selv, 'Analyserte hun tankene mine med en skjult agenda eller bare ren kjærlighet?'
Han kunne føle den dype hengivenheten i disse notatene, men sinnet hans ville ikke la ham innrømme at hjertet hans myknet. Han tenkte, 'Hvis hun elsket meg så mye, hvordan kunne hun bare dra? Hvordan kunne hun være så nær Samuel? Det må være en løgn!'
"David, tror du Olivia har baktanker med meg?" spurte Michael plutselig.
David så overrasket ut, men ristet så på hodet. "Jeg tror fru Johnson bare elsker deg veldig høyt."
Davids ærlige ord gjorde Michaels følelser enda mer forvirrede. Michael kunne ikke motstå å ringe Samuel.
Han kunne bare nå Isabella gjennom Samuel nå. De pleide å være gift, men nå kunne han ikke engang få kontaktinformasjonen hennes. Han var lei av å måtte gå gjennom Samuel hver gang.
Samuel tok seg god tid til å svare på telefonen, som vanlig. "Herr Harris, jeg leter etter min kone," sa Michael, tonen hans mer naturlig enn tidligere, med et hint av besittelse.
Daniel var i ferd med å snappe, men ble stilnet av Isabella med en pute. "Herr Johnson, Olivia er ikke lenger din kone; dere er skilt," minnet Samuel ham rolig, nøye med å velge ordene sine.
"Jeg vil snakke med henne alene," insisterte Michael, uvillig til å kaste bort flere ord på Samuel.
Samuel kastet et blikk på Isabella, som nikket, så han og Daniel gikk til kjøkkenet. De måtte fortsatt lage mat til Isabella. De kunne ikke la Michael ødelegge appetitten hennes.
Når døren lukket seg, snakket Isabella endelig, "Jeg er opptatt, gjør det kort."
"Jeg vil ha ditt nye telefonnummer," krevde Michael.
"Nei!" svarte Isabella raskt.
"Hvordan skal jeg kontakte deg da?"
"Gjennom Samuel."
"Olivia, er dette din måte å hevne deg på? Du forlot meg og kunne ikke vente med å flytte inn med Samuel? Du er Olivia foran meg, men hvilken identitet vil du anta foran Samuel? Du vil ha frihet, greit, men hold det sammen til bestefars 80-årsdag. Ikke la noen skandale nå ham! Jeg vil ikke at han skal vite at kvinnen han setter pris på er promiskuøs!"
Telefonen gled ut av Isabellas hånd. Hun lente seg svakt mot veggen, hånden hang slapt ved hennes side.
Hjertet hennes føltes knust, brystet tungt og stramt, og gjorde det vanskelig å puste. Alt rundt henne virket uklart. Fortvilelse og smerte omsluttet henne som mørke skyer, uten noen flukt.
"Michael, hvordan kunne du se meg på denne måten? Tretten år med beundring, alt er en feil," hvisket hun.
