Kapittel 10 Start dagen

Hodet hennes surret av vissheten om at kusinen hennes hadde sendt de mennene for å drepe henne. Anna kunne ikke bevise det, men alle brikkene falt på plass og ga fullstendig mening. Isabel som hjalp henne å rømme, Isabel som foreslo byen hun burde flytte til og til og med hvilke leiligheter hun burde vurdere.

"Gud, så blind jeg var," klandret hun seg selv mens hun gikk tilbake mot bilen og satte seg inn. Hun krympet seg da hun husket at huset Isabel nå bodde i, var et lite gjestehus på Johns familieeiendom. Hvordan skal jeg bli kvitt henne nå?

"Hei, jorda til prinsessen!"

Anna himlet med øynene mot John og rakte tunge til ham. Han strakte seg over og prøvde å ta tak i den. Anna trakk seg tilbake og blåste en bringebærlyd mot ham.

"Hva er det, romfarer?"

"Hvor var du akkurat nå? Du var milevis borte, sa Isabel noe til deg?"

Anna ville si noe, hun ville fortelle ham alt, men hvordan kunne hun? Samtalen hun hadde hørt utenfor døren og erkjennelsen av at Isabel sannsynligvis sto bak hennes død, svømte rundt i hodet hennes. Det ville høres ut som hun var gal. Anna hadde trodd på løgner før, og det hadde ødelagt dem. Denne gangen måtte hun gjøre ting annerledes, hun måtte stole på hjertet sitt.

"Nei, jeg tenker bare på hvordan Isabel oppfører seg, hvordan hun alltid prøvde å gjøre ting vanskeligere."

"Vel, hun ble skjemt bort som barn."

"Men gir det henne en unnskyldning?" spurte Anna vantro mens hun så bort på John.

John løftet hendene i overgivelse. "Hei, hei, ikke se sånn på meg."

"Hun er ikke den du tror hun er."

John rakte over med den ledige hånden og tok hånden hennes, trakk den til munnen sin. Han kysset hånden hennes og så raskt på henne. "Du har rett, det er ingen unnskyldning for det."

"Å, herregud," sa hun med et gisp og la hånden over hjertet, "Hva sa du nettopp? At jeg hadde rett?"

John knurret mot henne, og Anna kjente en skjelving løpe oppover ryggraden. Hun kunne kanskje ikke fortelle ham alt, men hun kunne lede ham til sannheten.

"Kanskje det er på tide at vi får henne til å endre oppførsel," undret Anna. "Kanskje presse henne til å få et eget liv?"

"Jeg tror hvis noen kan, så er det deg. Jeg har alltid beundret styrken din, men du skjulte den alltid, lot henne alltid fortelle deg hva du skulle gjøre. Men jeg ser noe nytt i deg, noe jeg elsker."

"Hva er det du ser i meg?" spurte Anna og stakk ham i magen.

"Utad styrke," sa han mens han kysset hver av fingrene på hånden han hadde fanget. "Det er som om du har våknet og sluttet å ta imot tull fra alle."

"Plager det deg?"

"Nei, det var på tide."

"Hold kjeft og kjør," sa hun med en latter mens hun trakk hånden tilbake. "Jeg trenger en dusj til før brunch, jeg lukter."

"Kanskje jeg kan hjelpe deg med det?" spurte John med et glimt i øyet mens han satte bilen i park.

"Jeg dusjet med deg i morges, husker du? Hvis jeg lar deg 'hjelpe', får jeg aldri spist."

John sukket og nikket, men øynene hans så sultne ut da han jaget henne opp trappen til rommet deres. Latteren fylte luften mens de kjempet med klærne, og det tok mye lenger tid enn det burde ha gjort.

John kledde på seg i rekordfart og lot henne bli ferdig. Anna så på den store garderoben med klær og ristet på hodet. Alt var akkurat som hun husket, sortert etter farge og type plagg.

Hendene hennes gled over designerjeansene og toppene, og hun lurte på om personen hun var for fem år siden, i det hele tatt hadde forstått hva hun hadde. Det tvilte hun på. Hun gikk til speilet i garderoben og så inn i øyne som hadde fått skygger de siste fem årene. Hun hadde allerede nok spøkelser fra før, men nå ga årene med ensomhet øynene hennes et hardt skinn som hun manglet før.

Det var et sminkebord i hjørnet av garderoben, og hun satte seg på krakken foran det, stirrende på bildet av henne og John på bryllupsdagen deres. Hun plukket det opp og strøk over smilene deres, undrende på hvordan hun noen gang kunne ha sluppet ham. Hvordan kunne hun ha vært så blind for det som skjedde rett foran nesen hennes!

"Ingen sjanse denne gangen!" lovet hun seg selv mens hun reiste seg og valgte en blå topp og jeans, som hun raskt tok på seg. "Hun hadde fått en sjanse, og den skulle hun ikke kaste bort." Hun var i ferd med å legge de siste detaljene på antrekket sitt da døren åpnet seg, og hun møtte Johns blikk i speilet.

Han smilte da hun snudde seg mot ham, smilet lyste opp ansiktet hans som solen på himmelen. Hun tok hånden hans, og de gikk mot døren.

"Jeg trodde jeg måtte dra deg naken ned trappen," sa han med et dytt på skulderen hennes.

"Jeg vil gjerne se deg prøve," svarte hun med et smil.

Han lo mens de gikk ned trappen hånd i hånd. "Jeg tviler på at moren min og May ville satt pris på den vakre kroppen din strukket ut over bordet."

Anna stoppet brått nederst i trappen. Hun hadde helt glemt Melissa og May.

Hvordan kunne hun ha glemt at moren og søsteren hans bodde i huset! I sjokket sitt hadde hun glemt helvete de hadde satt henne gjennom.

"Hei, Anna." En damelik stemme kom fra døren til spisestuen. "Endelig rullet deg ut av dusjen, ser jeg?"

Anna snudde seg for å møte Melissas kalde blikk og skuttet seg...