Kapittel 7 Slangenes intensjoner

"Det lurer jeg også på," sa Anna stille mens hun stirret Isabel i senk. "Hvorfor i all verden er du her så tidlig?"

"Jeg... jeg ville se om dere ville starte tidlig med flyttingen," stammet Isabel og så ganske forlegen ut. Isabel pleide aldri å ha et hårstrå ute av plass, men nå så hun virkelig stresset ut. Anna elsket dette uttrykket på henne.

"Ivrig i dag, er vi?" spurte Anna og prøvde hardt å ikke smile mens hun stilte det tilsynelatende uskyldige spørsmålet. "Hva trenger du egentlig vår hjelp til? Eller var det John du trengte?"

"Jeg trengte ikke noen spesielt," stammet Isabel mens hun så ned på de perfekt polerte neglene sine. "Jeg ville bare komme i gang."

"Åpenbart kommer vi ikke til å gjøre noe klokken sju om morgenen," sa John vantro og så irritert på Isabel. "I hvert fall ikke noe vi vil at andre skal se."

Isabel rødmet, og Anna kunne nå se at det skjulte seg sinne bak rødmen i ansiktet hennes. Alle falt for den uskyldige damsel i nød-aktige oppførselen, ja, til og med Anna hadde trodd på det. Nå kunne hun se sin kusine klart for hva hun var, en kaldhjertet slange.

"Selvfølgelig," sa Isabel vantro, idet John kysset Anna dypt. Anna trakk seg unna og smilte opp til Isabel fra Johns armkrok.

"Hvorfor kommer du ikke tilbake om en time eller så, da er vi mer klare," sa Anna med et smil som utfordret kusinen til å protestere eller si noe annet.

"Bedre å gjøre det to," sa John med en latter mens han grep Annas arm og dro henne med seg. Før døren lukket seg, så Anna tilbake og så hatet i Isabels øyne i et kort øyeblikk. Det kjølige blikket skar gjennom sjelen hennes, og hun visste at Isabel var en enda farligere fiende enn hun hadde antatt.

Anna saluterte Isabel og smalt igjen døren. Anna var ikke redd. John grep hånden hennes fast, og hun visste at hvis hun ønsket en annen fremtid, måtte hun få det til å skje. Hun var så klar for å få det til å skje.

John trakk henne inn i armene sine og kysset henne så dypt at hodet hennes svimlet. Annas hjerte fyltes med lengsel etter mannen i armene hennes. Hun bekymret seg for mange ting, hvorfor hun var her, hvorfor hun hadde fått en ny sjanse, men i dette øyeblikket brydde hun seg ikke. Fem år med ensomhet og sorg hadde sikret elendighet, men nå, med John i armene, føltes det som om ingen tid hadde gått i det hele tatt.

"Jeg tror jeg skylder deg en avledning."

"Virkelig? Det kan jeg ikke huske," sa Anna med et lurt smil.

"Hmm, kanskje jeg burde minne deg på det," knurret han mens han løftet henne mot seg. Anna viklet beina rundt ham og holdt fast. Følelsen av ham var hard, men han var skånsom mens han holdt henne. Anna hadde alltid elsket det ved ham, hans mildhet.

"Jeg antar at jeg kan avse noen minutter."

John knurret og marsjerte mot sengen, kastet henne ned på den. Hun spratt opp med en latter, men latteren ble til et gisp da han nærmet seg henne. Øynene hans glødet i morgenlyset da han dro ned pysjbuksene og krøp mot henne på sengen. Musklene hans spente seg og beveget seg mens han kom nærmere, og Anna skalv mens hun så på ham. Hun hadde prøvd å glemme hvordan han så ut, hvordan berøringen hans føltes, men nå visste hun at hun hadde løyet for seg selv hver dag.

"Noen minutter," hånflirte han, "Vi får se på det."

"Jeg utfordrer deg," sa hun med et smil mens hendene hans sakte løsnet beltet på morgenkåpen hennes, kysset hver tomme hud han avdekket. Anna bøyde seg mot munnen hans da morgenluften traff kroppen hennes. John trakk av henne kåpen og la henne tilbake på den, den blå fargen sto i kontrast til de nøytrale lakenene. John grep beina hennes og trakk henne til seg. Begjæret eksploderte dypt inni henne da hendene hans gled oppover beina hennes til de fant trusen hennes. Hendene hans dro, og de revnet med en hvisking av blonde.

"Det var min favoritttruse," gispet Anna da leppene hans tilba kroppen hennes tomme for tomme, og hun åpnet seg for ham, ønsket ham velkommen.

"Jeg kjøper hundre til," knurret han mens leppene hans fant henne og kjærtegnet hennes sentrum. Anna bøyde seg med et rop da leppene hans beveget seg over henne og fikk hjernen hennes til å svømme.

Anna prøvde å gjemme hodet og skjule øynene, men John lot henne ikke slippe unna. Øynene hans brant da han støttet seg opp og forsiktig løftet ansiktet hennes opp til sitt mens han elsket henne.

"Ikke gjem deg for meg," pustet han mens han kysset henne igjen, "Ikke skjul hva du føler."

"John," stønnet hun navnet hans heftig mens hun dro ham nærmere og åpnet beina for ham. John trengte inn, og hun holdt ham tett, lot ham se alle følelsene som rullet gjennom øynene hennes. Hun ville ikke at dette øyeblikket skulle ta slutt, og hun holdt fast i ham mens de slapp taket sammen.

"Du er fantastisk," pustet John mens han trakk den slitne kroppen hennes mot sin egen. Han dyttet det svette håret bort fra pannen hennes og smilte inn i øynene hennes.

"Du er ikke så verst selv."

"Sa jo at det ville ta mer enn noen minutter for det jeg hadde i tankene," sa John med et smil mens han strakte seg ut ved siden av henne.

"Ehh," sa hun med en latter, trakk på skuldrene nonchalant.

"Virkelig?" spurte han med et knurr mens han dro henne tilbake til seg, "Kanskje jeg ikke viste deg fordelene her."

"Hmm, kanskje du burde vise meg igjen?" sa hun med et øyerull mens han knurret og bet henne i nakken.

"Med glede."

John rakte ut etter henne og dro henne under seg. Hun mistet seg selv i kysset og stønnet høyt da mobiltelefonen på nattbordet ringte. Johns hode falt ned på puten, og han stønnet.

"Reddet av klokken. Svar, så de forsvinner," stønnet John.

Hun ønsket hun kunne ignorere det, men visste at det ikke ville stoppe før hun svarte. Hun rullet over, plukket opp telefonen og trykket på svar.