Kapittel 4

-Emory-

Det er vanskelig å jobbe når hjernen ikke samarbeider. Eller rettere sagt, når hjernen er opptatt med noe langt mindre nyttig. Jeg ristet på hodet gang på gang for å få tankene tilbake til det jeg egentlig skulle gjøre. Til tross for klientens oppdrag, fortsetter jeg å bli dratt mot maskuline bruntoner og varme, glatte beige farger med innslag av mørk mauve der leppene hans perfekt fremhever resten av ansiktet... pokker. Det ser ut som to av mine tre forsetter er på vei ned i vasken. Det er ingen sjanse for at jeg ser ham igjen - selv om vi skulle støte på hverandre på vei til jobb, noe vi aldri har gjort før, tror jeg ikke jeg kunne klart å se ham i øynene etter å ha gjort meg til en slik idiot. Jeg går over vår korte samtale om og om igjen, håper at jeg fremsto mer smidig enn jeg føler jeg gjorde. Ærlig talt, det er enda verre i ettertid.

Mr. Anatomien - Logan, han heter Logan - er kanskje den kjekkeste mannen jeg noen gang har sett i virkeligheten, men han er langt utenfor min liga. Spesielt hvis jeg ikke kan kontrollere munnen min. For en relativt liten del av kroppen har munnen min fått meg i mer trøbbel enn jeg bryr meg om å tenke på. Det beste jeg kan håpe på er at han glemmer meg helt, og kanskje om et par år kan jeg møte ham igjen. Da vil jeg ha en annen frisyre, kanskje en annen stil, ha gått ned de femten... tjue kiloene, og være fullstendig ugjenkjennelig som den rare typen fra trappen. Da, å da kan mitt fremtidige jeg forføre ham og kanskje til og med tilfredsstille denne urimelige lengselen. Jeg kan være tålmodig nok til å spille det lange spillet, ikke sant? Tilstanden på undertøyet mitt sier sannsynligvis ikke. Det kan faktisk være ubehagelig nok til å ta en taxi i stedet for å vasse hjem alle ni kvartalene.

Jeg holder på å pakke sammen - førtito minutter senere enn vanlig, for å ta igjen for min sene start, som krevde en del Veldig Rask Snakking for å få sjefen min til å gå med på - når jeg merker en skygge som blokkerer lyset bak skrivebordet mitt. Siden jeg burde være den siste her i dag, blir jeg naturligvis litt nervøs. Jeg vurderer fortsatt om jeg skal anerkjenne personen som ruver der - det måtte være en mann, jeg kjenner ingen kvinner så høye og bredskuldrede - når han kremter. Jeg kjenner den stemmen, selv uten ord. Jeg har analysert nyansene i den stemmen hele dagen. Pokker, igjen.

Med bare et lite grimas, - vær modig, Emory - snur jeg meg rundt bare for å komme ansikt til belte med objektet for min nylige besettelse. Jeg vipper hodet bakover fordi han ikke har gitt meg nok plass til å reise meg uten å være -gulp- rett oppå ham. Selv om jeg ikke ville protestert, er jeg sikker på at han på dette tidspunktet er ett feiltrinn fra å ringe politiet for å få meg fraktet til nærmeste psykiater. Gjør politiet det? Jeg er ikke engang helt sikker på hvem som er riktig tjeneste for det, eller om en slik tjeneste i det hele tatt eksisterer... Pokker! Vær til stede! Hva skal jeg si?

"Så... kan jeg hjelpe deg?" Jeg stønner inni meg. Gud, hva som helst annet ville vært bedre. Jeg kjenner kinnene bli varme og matche håret mitt. Jeg er sikker på at jeg nå ser ut som en slags filtet tomat. Heldigvis for meg smiler Logan til min utilsiktede referanse til i morges. Det virker ikke engang som om han helt ler av meg, og hvis jeg kunne le av meg selv i denne situasjonen, ville vi sikkert hatt et øyeblikk verdig en romantisk komedie. Jeg klarer bare ikke å komme over nervene og klossetheten nok til å oppnå den grad av selvsikkerhet.

"Denne gangen kan du faktisk det. God kveld, Emory. Har du noe imot å gå ned med meg?" Han tar endelig et skritt tilbake for å la meg komme ut av stolen. Dette er både en lettelse og en skuffelse, avhengig av hvilken del av hjernen min du spør - den masete angstapen eller den forfengelige reven som ærlig talt er litt underernært på dette tidspunktet.

"Ingen... problem. Hva kan jeg gjøre for deg?" Jeg har noen ideer, hvis han er åpen for forslag.

"Jeg jobber faktisk et par etasjer over deg, i prosjektledelse. Jeg ville spørre om arbeidet ditt – hvordan du føler det går, hva du mener kan forbedres, og lignende. Så... ville jeg spørre deg ut på en date. Jeg vil gjerne ha deg med på middag en gang i helgen." Logan bare sier det rett ut – rolig, selvsikker, utrolig tiltrekkende. Jeg ville elsket å spise middag, og frokost neste morgen, hvis jeg skal være ærlig, men jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn de ordløse utropstegnene som ruller i en endeløs linje foran mitt indre øye. Han holder øyekontakt, til og med, og jeg klarer ikke å tenke klart nok til å se bort. Jeg føler meg fortapt i bassenger av melkesjokolade, og jeg vet at jeg har hatt nydelige drømmer langs akkurat de linjene. Jeg ville ikke engang trenge å trene etterpå. Jeg er sikker på at Logan kunne få meg til å jobbe hardere enn noen tredemølle... Dessverre har denne tankerekken gjort trusen min enda mer ubehagelig akkurat idet Logan trekker pusten dypt og gir meg et skjevt smil i triumf som om jeg allerede har sagt ja, noe munnen min gjør uten at jeg bevisst innser det.

"Jeg ville gjerne - jeg mener, jeg er ledig hele helgen. Jeg mener, jeg kunne på lørdag kveld, hvis det passer for deg også?" Glatt som grus, Emory. Det skjeve smilet blir til en dyp latter. Gud, han ler til og med attraktivt? Dette er både det beste og det verste.

"Ja, Emory, jeg kan på lørdag kveld. Hva er nummeret ditt? Du kan sende meg adressen din, så henter jeg deg klokken 18." Jeg gir ham nummeret mitt og sender ham adressen min rett foran ham før jeg innser at jeg burde være nervøs for at en nesten fremmed nå vet hvor jeg bor. Genialt. De sikkerhetskursene pappa satte meg på i tenårene kunne tydeligvis trenge en oppfriskning. Jeg samler sakte tingene mine, gir ham en mulighet til å gå nå som oppdraget hans er fullført. På den måten får jeg en sjanse til å hyperventilere før jeg må ta de forbannede trappene igjen. Han... går ikke, da.

Han må ha fått med seg forvirringen i ansiktet mitt, for han smiler bredere og sier "den adressen er ikke langt herfra. Jeg kan følge deg hjem, hvis du er komfortabel med det?"

"Eh, ja, det går fint. Takk." Der gikk hyperventilasjonstiden min. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal klare å holde meg sammen til vi kommer til huset mitt.