Kapittel 4

ISABELLA

Leiligheten er så ryddig som om jeg hadde bodd der hele livet, og som planlagt, kvittet jeg meg med noen esker med minner jeg ikke ville beholde. En uke har gått, og jeg begynner allerede å venne meg til de nye omgivelsene og nabolaget. Da jeg kom tilbake til bygningen etter morgenturen min, ropte Stuart, portvakten, til meg.

"Frøken Moretti, du har fått en bukett mens du var ute." Han rekker meg blomstene, og jeg tar dem imot, takker ham.

Når jeg kommer inn i heisen, ser jeg på kortet i buketten med røde roser.

Isa, jeg vet jeg har rotet det til, og mer enn én gang, men vær så snill å gi meg en sjanse til å se deg igjen. Møt meg på fredag klokken 19 på vår favorittrestaurant. Dom.

Jeg fnyser. Han kan ikke engang sende meg mine favorittblomster, så jeg tviler på at han vet navnet på favorittrestauranten min. Når jeg kommer inn døren til leiligheten, kaster jeg blomstene i søpla sammen med kortet. Det er uaktuelt at det skal bli værende i synsfeltet mitt. Vi har vært separert i tre måneder, skilt i to uker, og først nå vil han se meg. Dessuten våget han å komme til retten med kvinnen han var utro med. Argh, han klarte å irritere meg når jeg var i godt humør.

Jeg har nettopp kommet ut av dusjen da det banker på døren. Jeg knyter morgenkåpen og griper et håndkle for å tørke håret. Når jeg åpner døren, står en høy, mørkhåret mann foran meg. Håret hans er samlet i en lav man-bun, og han har et velstelt svart skjegg. Men det jeg legger merke til, er de hasselnøttfargede øynene og smilehullene, som minner meg om noen.

"Hei, jeg mente ikke å forstyrre deg. Jeg er Knox, jeg bor i toppleiligheten rett over leiligheten din," begynner han.

"Hyggelig å møte deg," svarer jeg, litt usikker.

"Vi starter noen oppussingsarbeider mandag morgen, og Stuart fortalte meg at du jobber hjemmefra, så jeg ville bare advare deg om at det kan bli støy."

"Takk for at du sier ifra, det er veldig... hensynsfullt."

"Min mor har alltid sagt at man ikke skal gjøre mot andre det man ikke vil at andre skal gjøre mot seg." Han smiler, og igjen kommer smilehullene frem.

"Vel, din mor er en veldig klok person."

"Det er hun." Han klapper i hendene. "Jeg har kommet for å si det jeg skulle si. Vi vil nok støte på hverandre fra tid til annen, men hvis du trenger noe, ikke nøl med å ringe på døren min. Vel, teknisk sett har jeg ikke en dør, men spør Stuart eller Tom om å ringe, så gir de deg tilgang til toppleiligheten. Så hvis du trenger sukker eller mel eller salt eller til og med kaffe eller om du vil drikke kaffe med noen eller en annen varm eller kald drikke for den saks skyld..."

Jeg undertrykker en latter over hans klossethet. "Tusen takk, Knox. Jeg skal ikke nøle."

"Vær så god... du har ikke fortalt meg navnet ditt, Isabella."

Denne gangen ler jeg høyt. "Jeg tror Stuart allerede har røpet det."

"Ja, men jeg ville at det skulle høres naturlig ut, men..." Han sukker og stryker hånden over hodet. "Du gjør meg fryktelig nervøs. Jeg forsikrer deg om at jeg vanligvis ikke er slik. Jobben min innebærer å snakke foran en hel del mennesker."

"Hva jobber du med da?" spør jeg, i et forsøk på å lette stemningen.

"Åh, ingenting særlig interessant. Jeg har ansvaret for PR i selskapet som brødrene mine og jeg driver."

"Wow, det høres ganske interessant ut for meg."

"Åh, du vet, det er bare et hedgefond. Vi investerer i alle slags ting."

"Jeg håper du er bedre i jobben din enn du er foran meg," sier jeg med et lurt smil.

"Jeg lover. Jeg kan sende deg artikler eller intervjuer jeg har gjort hvis du gir meg e-postadressen eller telefonnummeret ditt."

"Kanskje en annen gang, Knox. Ha en fin dag," sier jeg før jeg lukker døren.

Jeg lener meg mot døren et øyeblikk, til jeg hører skrittene hans forsvinne. Hvor kommer alle disse kjekke guttene fra? Først Jax, så Asher, og nå Knox. Jeg visste at uttrykket en tapt, ti funnet eksisterte, men jeg trodde ikke jeg skulle ta det bokstavelig.

ASHER

Knox lukker døren bak seg med et sukk.

"Hvordan gikk det?" spør Jax ham.

"Elendig. Jeg har aldri vært så dårlig med en kvinne i hele mitt liv."

Jeg fniser før jeg tar en slurk av kaffen min. "Og du syntes det var en god idé å sende ham," sier jeg til Jax, som ser litt overrasket ut.

"Faen, han sjekker opp flere damer enn oss til sammen. Men jeg var også nervøs første gang jeg snakket med henne."

"Vi trenger en ny strategi," erklærer vår yngste bror mens han setter seg ved siden av meg. "Gi meg en oversikt over filen hennes, vær så snill."

"Isabella Moretti, 25, mistet moren sin i en bilulykke da hun var åtte, og så faren sin til en hjernesvulst da hun var 19. Han var en av de beste advokatene i landet, og hun arvet en liten formue. Hun jobber frilans hjemmefra som grafisk designer. Hun var gift i fire år med Dominic Jenkins, en lovende advokat som mistet alt da de skilte seg for noen måneder siden. Informasjonen jeg fikk tak i var at han var utro med en av kollegene sine på arbeidsplassen." Mine to brødre knurrer når jeg nevner eksmannen hennes. "Og hun flyttet inn i denne splitter nye leiligheten dagen vi møtte henne på baren."

"Bra at toppleiligheten var ledig og at eieren aksepterte tilbudet vårt," legger Knox til med et smil.

"Vi tilbød ham mer enn den var verdt. Selvfølgelig aksepterte han," legger Jax til.

"La oss ikke avvike fra emnet," sier jeg for å holde dem i fokus. "En av oss burde ta en joggetur i morgen tidlig og tilfeldigvis møte henne."