Kapittel 2

Den rødhårede tok papyrussandalene sine og gjemte dem bort før hun selv smeltet inn i skyggene av tempelet og ventet stille. Hun hørte fottrinnene svært tydelig. De var tunge og stanset av og til, noe som avslørte at det nok var en mann som beveget seg veldig sakte.

Den rødhåredes smil ble bredere da hun endelig så mannen. Han var kledd i svart; ansiktet hans var dekket, men hun kjente ham igjen med en gang. Det blanke våpenet i hånden hans gledet henne ikke. Det fikk en rynke til å danne seg på pannen hennes. Hun hadde forventet en gjest eller en annen tilhenger av Artemis som hadde kommet til tempelet for å be. Hvis det var tilfelle, ville hun vært gladere, for ingen besøkte noen gang tempelet eller våget å kaste et blikk i dets retning.

«Å, Amkhu,» hilste hun den kongelige leiemorderen idet hun trådte ut av skyggene. Mannen stivnet ved synet av den rødhårede. Han svarte ikke på hilsenen hennes. Han var ikke der for å hilse på henne.

«Jeg er glad for at du fant veien hit. Du burde ha sendt meg en beskjed med en due om at du kom på besøk, så kunne jeg ha forberedt et måltid til deg,» klaget hun mens hun gikk for å hente litt vann til mannen å drikke. Hun følte behovet for å vise gjestfrihet til sin gjest, selv om hun visste at han ikke var der for noe godt. Men hun var en prestinne, eller lot som hun var det, så hun prøvde sitt beste for å være så vennlig og tjenende som en prestinne burde være.

Hun gikk til det lille hjørnet som hun av og til brukte som kjøkken. Stegene hennes var milde og grasiøse, som om hun ikke delte tak med en leiemorder. Hun tok en liten kopp laget av leire før hun helte litt vann i den fra karet hun tidligere hadde hentet vann fra elven med.

Hun hadde med vilje snudd ryggen til ham, vel vitende om at han ville velge øyeblikket til å angripe henne. Hun hadde rett, for i neste øyeblikk følte hun ham rett bak seg med det skarpe våpenet klart til å dele henne i to. Den rødhårede sukket før hun satte koppen forsiktig fra seg og i løpet av et øyeblikk snappet det blanke våpenet ut av hånden hans og førte det rett til halsen hans.

Han skrek i smerte da det skarpe våpenet møtte kjøttet hans og trengte gjennom det, men ett slag var ikke nok. Kraften av slaget sendte ham rett på knærne. Den rødhårede trakk våpenet tilbake fra kjøttet hans før hun slo mot det ferske og åpne såret igjen. En sprutelyd gjenlød i tempelet da våpenet gravde seg gjennom kjøttet hans og fant beina hans. Mannen prøvde å bevege seg bort, men den rødhårede var rask til å gripe tak i håret hans og slå våpenet mot halsen hans igjen, nesten halshugge ham.

«Bare ett slag til,» mumlet hun til seg selv da hun så blodet strømme ut av den halvskårne halsen hans. Hun kunne se beinet stikke gjennom kjøttet hans. Det var fortsatt intakt sammen med luftrøret hans. Hun løftet våpenet over hodet og svingte det hardt mot den halvskårne halsen hans. Med en lyd av metall som brøt gjennom bein, visste hun at hun hadde fullstendig halshugget ham. Blodet hans sprutet på ansiktet hennes og de hvite satinklærne hennes som et tegn på hennes seier før kroppen hans falt til bakken med et høyt dunk.

Hun holdt fortsatt hodet hans gjennom håret. Hun lot hodet falle ned til føttene sine, hvor det rullet mot kroppen, og etterlot seg et spor av blod. Hun sukket over rotet hun nå måtte rydde opp i før hun tok glasset hun hadde fylt med vann. Noen få dråper blod fløt nå på overflaten av vannet som hvilte i glasset, men hun var likegyldig til det da hun løftet glasset til leppene og tømte det, uten å ta blikket fra den halshugde kroppen som lå ved føttene hennes.

"La oss se hva du har for meg, Amkhu," mumlet hun mens hun satte fra seg glasset og gikk ned på knærne for å lete gjennom kroppen hans. Hun fant ingenting annet enn noen få små kniver som hun bestemte seg for å beholde for diverse formål.

"Se på rotet jeg må rydde opp nå," hun rynket pannen mens hun så på sine satengklær og undersøkte blodet som nå hadde trukket dypt inn i stoffet. Hun stønnet mens hun reiste seg og gikk til det lille rommet i enden av tempelet hvor hun sov og oppbevarte klærne sine. Hun skiftet til rene klær før hun dro kroppen bak tempelet der en gammel ovn var. Hun var forsiktig nok til ikke å ødelegge de friske klærne sine med blod igjen.

Ovnene var designet som en brønn og ble tidligere brukt til å lage våpen, men etter at tempelet ble forlatt, lå den ubrukelig, men den rødhårede hadde funnet en bedre bruk for den uansett.

Hun plasserte kroppen inni før hun kastet inn litt kull og tente ovnen. Ovnen våknet til liv med en gang. Hun plasserte hendene på kanten og lente seg inn for å se på flammene som nå tok den halshugde kroppen. Flammene vokste sakte, nådde henne, men hun beveget seg ikke.

Hun syntes alltid det var merkelig hvordan ilden aldri påvirket henne. Hun kunne godt sette seg selv inni ovnen, men hun ville ikke fått en eneste brannskade. Hun prøvde alltid å finne en grunn til dette, men ingenting ga mening. Noen ganger tenkte hun at det kanskje var fordi hun var halvt trollkvinne, men så hadde hun aldri hørt om at moren hennes, som selv var en trollkvinne, hadde slike krefter. Ikke å nevne, hun var ikke helt sikker på det fordi hun hadde blitt forlatt ved fødselen.

Flammenes knitring dro henne ut av dvalen, og hun så ned på kroppen i ovnen. Kjøttet hadde smeltet bort til aske, og nå slikket flammene på beinene før de begynte å bryte dem i biter.

Hun sukket og gikk inn og vasket bort blodet fra gulvet og fortsatte med alle pliktene en prestinne ville ha gjennom dagen. Likevel kunne hun ikke slutte å tenke på søsteren sin, halvsøsteren for å være mer presis. Etter alle disse årene ønsket hun fortsatt å hevne henne?

Det var noe urovekkende ved saken. Uansett hva det var, dro det henne mot Alexandria, hvor hun hadde blitt født, oppvokst og forvist fra. Hun hadde forlatt mange ting i Alexandria, men nå kalte de henne tilbake.

Da hun så på de forkastede klærne fra morgenen som nå var flekket med blod, innså hun at det var første gang på mange år hun hadde drept igjen. Selv om hun hadde kvittet seg med kroppen og vasket bort blodet, hang den rustne duften av det fortsatt friskt i luften, og vekket til live en del av henne selv som hun hadde undertrykt i så mange år.