Kapittel 8 SÅING AV UENIGHET
"Ariel…" mumlet Ivy med en stemme fylt av intens hat. Hun så seg rundt i klasserommet og la merke til at folk ga henne rare blikk. Noen så ut til å fryde seg over hennes ulykke, mens andre så ut til å gjøre narr av henne. Ivy følte seg iskald, som om kroppen hennes var nedsenket i en iskjeller. Følelsen var svært ubehagelig og overveldende.
"Ivy, Ivy!" Ivy kjente noen som dyttet borti henne, og det fikk henne ut av tankene.
"Hæ?" Hun snudde seg mot sidemannen sin som så forvirret på henne.
"Er du ok? Jeg snakket til deg, men du var helt borte," forklarte sidemannen Yvonne.
"Åh, jeg har det fint. Jeg må bare en tur på toalettet." Ivy unnskyldte seg og skyndte seg ut.
Puh! Yvonne pustet lettet ut. Akkurat nå, da hun så Ivy sitt forvridde ansikt og mørke blikk, føltes det nesten som å stirre et monster i øynene. Men når hun snudde seg for å se på henne igjen, hadde ansiktet hennes gått tilbake til det normale. Hun begynte å tvile på seg selv. Kanskje øynene hennes spilte henne et puss?
"Herregud! Så du hvor forvridd ansiktet hennes var?" spurte en klassekamerat og ristet på hodet etter at Ivy hadde forlatt klasserommet.
"Ja, det var skikkelig skummelt! Kan hun ha gått rundt med en maske hele tiden?" spurte en annen gutt fra bakerste rad forvirret.
"Det er rett og rimelig, hun har alltid vært altfor selvgod." Jessie, en erkefiende av Ivy, hånte skadefro. Ja, helt fra begynnelsen har Jessie alltid hatt følelsen av at Ivy bruker en fasade for å få det hun vil. Hun virket så falsk, alltid så ynkelig. Jessie hatet folk som var falske.
Ivy, som løp inn på toalettet og smalt døren igjen. Hun så på sitt forvridde ansikt med et ondt uttrykk i speilet, før hun skrek av full hals. Da hun var ferdig med å avreagere, vasket hun ansiktet og justerte det forvridde uttrykket til et normalt. Plutselig fikk hun en idé. Hun smilte ondskapsfullt.
"Ariel, ikke skyld på meg, for å bli kvitt deg, må jeg ødelegge ditt rykte," sa hun mens hun smilte. Ivy hadde lenge hatt lyst til å få Ariel bort fra skolen.
Mens elevene satt i klassen, begynte et rykte å spre seg sakte over skolens forum. Det ble postet av en anonym konto. Dette var innholdet i innlegget:
"Ariel, den nyutnevnte skolens skjønnhet, viser seg å være den unge frøkenen fra den kjente Hovstad-familien i Havnebyen. Det sies at hun ble sendt til landsbygda som femåring fordi hun ble ansett som en ulykkesfugl. På landsbygda fortsatte hun å skape problemer på alle skolene hun ble skrevet inn på. Med dårlige prestasjoner og å slåss med elever, ble hun alltid tvunget til å bytte skole. For en bråkmaker! Dessuten betyr det åpenbart at hun er Ivys søster. Hvorfor tror dere hun skjulte det for folk? Og med hennes karakterer, tror dere virkelig hun er kvalifisert til å komme inn på den mektige Anderson videregående skole?"
Denne tråden skapte plutselig en sensasjon på hele Anderson videregående skole.
Fly Med Vinden: Tsk, tenk at jeg en gang så på henne som min gudinne. Hun er så nedrig.
Din Mor: Hmph, hvem skulle trodd at hun var en sånn person? Jeg blir kvalm bare av å tenke på henne.
Søte Pus: Hei, betyr det at hun kom inn på Anderson videregående gjennom bakdøra?
Lassie: Selvfølgelig, ellers hvilken annen måte?
Dukke: Folkens, hva om det bare er et rykte? Jeg tror ikke hun er en sånn person.
Fly Med Vinden: Hei @Dukke, er du sendt av henne eller hva? Hva er forholdet ditt? Hmph, stikk av, unge!
Maya, hvis brukernavn var Dukke, ble så sint at neseborene hennes utvidet seg. Hun prøvde bare å forsvare Ariel, hennes pultnabo. Hvorfor kjeftet folk på henne? Hun logget irritert av og bestemte seg for å ta en lur ved pulten, men ikke før hun kastet et blikk på den sovende Ariel til venstre, som fortsatt var uvitende om stormen på skoleforumet.
I strøm A flokket folk seg rundt Ivy, og hun var så glad, for hun hadde alltid ønsket å være den eneste i rampelyset. Leppene hennes krøllet seg opp i stolthet. "Ser du? Hun trengte bare å vinke med fingeren, så ville alle flokke seg rundt henne," tenkte hun innbilsk.
"Ivy, hvorfor fortalte du oss ikke at Ariel var søsteren din?" spurte Yvonne, hennes pultnabo.
"Jeg ville egentlig fortelle dere, men hun..." Ivy stoppet opp mens hun fortalte.
"Hun må ha truet deg, ikke sant?" spurte Velma, Ivys beste venninne, kaldt. Hun var utålmodig. Hun syntes Ariel var avskyelig. Hvordan kunne hun true sin egen søster til ikke å avsløre slektskapet deres?
"Nei, søsteren min er ikke sånn, hun var bare redd for at folk skulle stille spørsmål ved hvordan hun kom inn på Anderson videregående med karakterene sine." Ivy ristet kontinuerlig på hodet mens hun tørket de ikke-eksisterende tårene fra øyekrokene. Ved å si dette antydet Ivy at Ariel virkelig kom inn på Anderson videregående gjennom bakdøra, noe elevene på skolen fant usmakelig. Hun frydet seg i hemmelighet ved tanken på hvor mange som ville forakte Ariel på grunn av dette.
"Hun mobber deg alltid, men du snakker fortsatt pent om henne, du er for god, Ivy, og det er derfor hun utnytter det. Ikke bekymre deg, jeg skal finne en måte å lære henne en lekse for deg." Velma klappet Ivy på ryggen som en måte å trøste henne på.
"Men hva om hun blir skadet?" spurte Ivy bekymret mens hun dro i Velmas hånd.
"Ikke bekymre deg, jeg vet hva jeg skal gjøre," forsikret Velma mens hun klappet Ivy på skulderen, før hun svinset av gårde med gruppen sin. Mens Velma gikk, snudde hun seg ikke, ellers ville hun ha sett Ivys seierssikre og hoverende smil.
"Ariel, du aner ikke hva som venter deg i dag…" Ivy lo lavt og manisk. Etter en stund kunne smertefulle skrik høres fra damegarderoben.
