Kapittel 9 PLANEN SLO TILBAKE

Ariel var på vei til toalettet for å gjøre sitt fornødne da hun følte noen som betraktet henne med et skarpt blikk. Hun ignorerte det, siden hun allerede var vant til slike blikk. Etter å ha gjort seg ferdig, vasket hun hendene i vasken og gikk mot døren. Da hun dro i dørhåndtaket, merket hun at det ikke rørte seg uansett hvor mye kraft hun brukte. Det gikk opp for henne at noen hadde låst henne inne på toalettet. Greit, tenkte hun, hun ville vente til de kom og fortalte hvorfor de hadde låst henne inne. Mens hun ventet, fikk hun en idé. Hun smilte lurt, gikk bort til vinduet og åpnet det halvt.

"Hvorfor skriker hun ikke? Er du sikker på at du låste henne inne?" Velma, som ble mer og mer utålmodig, spurte sine medhjelpere skarpt.

"Ja, det gjorde vi, vi sørget for at hun hadde gått inn før vi låste døren, ikke sant?" svarte en av medhjelperne og ventet på bekreftelse fra de to andre vennene, som nikket ivrig.

"Er du sikker på at hun ikke stakk av?" spurte Velma usikkert.

"Ja, jeg kan forsikre deg, dessuten er vinduene på toalettet altfor høye til at noen kan hoppe ut." svarte en annen medhjelper selvsikkert.

Det var merkelig. Det ble sagt at det virkelig fantes spøkelser på Anderson videregående skole. Spesielt de berømte ryktene om at to jenter hadde begått selvmord på jentetoalettene, og siden da har de vært fylt med harme. Deres nærvær merkes alltid på toalettene. Velma trodde ikke at en ung jente som Ariel kunne overleve en slik skremmende opplevelse.

"Lås opp døren og dytt den opp!" beordret Velma.

"Ja," svarte en medhjelper mens hun hastig låste opp døren.

Da døren ble åpnet, møtte de total mørke. Før de rakk å reagere, dro en hånd de fire raskt inn i et sveip. De fire jentene reagerte ikke før de hørte et høyt smell av døren som smalt igjen og ble låst fra utsiden. Siden alle var så redde for spøkelsene, klynget de seg sammen i et hjørne og skalv av frykt. Plutselig blåste en sterk vind som fikk håret deres til å reise seg. Nå var de helt sikre på at et spøkelse virkelig eksisterte. Vinden som blåste neste gang var for skremmende for dem. Den ble til og med fulgt av en plystring. Dette fikk de fire jentene til å skrike av full hals i ren terror.

Ariel, som ventet på at showet skulle begynne, krøllet leppene lurt og ruslet bort i en avslappet stil. Hun hadde en hånd i lommen mens hun gikk avslappet. Dette fikk henne til å fremstå så elegant at studentene måtte kaste et ekstra blikk på henne før de fortsatte med det de holdt på med.

"Hmph, hva så om hun er vakker? Skittentøyet hennes har blitt hengt ut på skoleforumet," fnøs en lubben jente som hørte studentenes gisp av beundring da de så Ariel, og irettesatte dem nedlatende.

"Ja, hun ser bra ut på utsiden, men er råtten på innsiden, for et bortkastet talent!" sa en annen elev.

"Du har rett, hun er bare en pen vase, hva er vitsen, egentlig?" kommenterte en gutt sarkastisk.

Etter å ha hørt alle disse kommentarene, var Ariel sikker på at noe foregikk på skolens forum, og at det hadde noe med henne å gjøre. Hun gikk til klassen sin for å ta en titt. Da hun kom inn i klasserommet, stoppet de pågående diskusjonene umiddelbart, og alle latet som om de var dypt opptatt av bøkene sine. Da hun så på Maya, så Maya bort med skyldfølelse, noe som ytterligere bekreftet Ariels mistanke. Hun satte seg på plassen sin, tok ut mobilen fra skapet og skrudde den på. Da hun åpnet skoleforumet, ble hun møtt med alle forbannelsene fra forskjellige personer som hadde lest tråden som var postet anonymt.

"Hei, er du okay? Jeg prøvde å argumentere med disse mobberne, men de overgå meg," sukket Maya mens hun klaget.

"Det går bra, takk," takket Ariel henne oppriktig. Hun ble virkelig rørt over at noen var villige til å stå opp for henne når hun ble mobbet.

I syvende etasje i Cliffstad-konsernet var en mann opptatt med å bla gjennom filer da det kom en bank fra utsiden. Mannen var Cliff Hovstad, Ariels bror og familiens førstefødte.

"Kom inn!" sa han rolig.

Leon, hans assistent, åpnet døren og kom inn med en bunke papirer og en mappe.

"Sir, tingene du ba meg sjekke," sa Leon mens han la mappen på bordet.

"Greit, du kan gå," instruerte Cliff ham.

"Ja, sir," svarte Leon og forlot rommet.

Cliff tok mappen og begynte å bla gjennom den. Jo mer han leste, desto mer rynket han pannen. Han leste om de skitne tingene Ariel hadde gjort mens hun var på landsbygda. Når han så på hennes prestasjonsrekorder, var han nå sikker på at noe ikke stemte. Hans interesse for lillesøsteren Ariel ble styrket. Det virket som om søsteren hans hadde mange hemmeligheter, og han måtte avdekke dem én etter én. Han måtte møte henne så snart som mulig.

I jegerens bolig, i Bellamys arbeidsrom, kom det en bank fra utsiden som distraherte ham fra det han holdt på med.

"Kom inn!" beordret Bellamy mørkt.

Liam, hans assistent, kom inn mens han holdt en mobiltelefon. Han kremtet og sa:

"Boss, du må ta en titt på dette." Han sa mens han rakte ham mobilen. På skjermen var tråden som hadde blitt postet anonymt tidligere den dagen om Ariel, og fornærmelsene og forbannelsene som var rettet mot henne. De var så respektløse og sårende at selv en så hardhjertet person som Bellamy Hunter følte seg såret bare ved å se på dem. Hvordan kunne en så skjør jente takle det på egen hånd? Han undret seg over hvordan hun hadde det etter å ha gjennomgått en slik skandale alene. Han smilte plutselig, og Liam, som kjente det smilet, visste at noen kom til å møte sjefens vrede.

"Hvordan våger de!" knurret Bellamy plutselig ondskapsfullt, stemmen hans runget gjennom arbeidsrommet.