KAPITTEL HUNDRE OG TRETTIFEM

Jeg krysset det enorme rommet og lette etter blomsten på stedet jeg visste den var. Jeg lot en del av meg selv bli igjen for å holde skipet i bevegelse. Jeg ville ikke miste dyrebar tid fordi jeg prøvde å rette opp mine feil. Dessuten, hvis folkene visste at jeg hadde forlatt skipet, ville det være ...