Kapittel 2 *Svik og fortvilelse. *

Lauras perspektiv

Jeg var lammet til jeg endelig klarte å rive meg løs og smelle døren igjen. Med tårer i øynene plukket jeg opp weekendbagen min og forlot leiligheten, smelte den døren også bak meg. Jeg kunne høre lyder fra innsiden mens jeg gikk, men jeg brydde meg ikke.

Jeg var blendet av tårene mine, jeg tørket dem bort, men de bare fortsatte å falle. Jeg følte meg nummen og kald mens jeg snublet bort til bilen min. Jeg satt der en stund for å få ut flere tårer fra øynene mens jeg rygget ut av parkeringsplassen og ut på gaten. Jeg så i bakspeilet og så min halvnaken bror løpe etter meg, jeg kunne høre ham rope navnet mitt.

Jeg fortsatte, økte farten mens jeg kjørte ut i trafikken, jeg kjørte rundt i byen frem og tilbake, bare fortapt. Jeg kunne høre mobiltelefonen min gå amok, men jeg lot den ligge der den var. Jeg visste ikke hvor jeg skulle dra, jeg ville ikke se noen av dem. Jeg visste at jeg ikke skulle gifte meg i morgen, og jeg begynte å gråte igjen.

Ting ble litt uklare etter det, da jeg fant meg selv parkert foran et lite hotell omtrent en kilometer fra byen, jeg ble sittende der på parkeringsplassen og prøvde å samle meg nok til å gå ut og få et rom.

Til slutt så jeg meg rundt, hotellet var lite, men det så ikke ut som et av de lugubre stedene som vanligvis ligger i utkanten av byen. Det var en eldre dame bak disken og en eldre herre som satt og leste en avis på en stol ved siden av henne.

Med nok styrke til å gå inn, tok jeg vesken min, weekendbagen, og gikk inn for å se om de hadde et rom ledig for natten i det minste, kanskje litt lenger, hvis det viste seg å være et godt og trygt sted.

Jeg visste bare at jeg ikke kunne møte noen akkurat nå, jeg trengte litt tid til å slippe ut all denne smerten, hjertet mitt føltes som det døde og jeg var veldig sliten. Alt jeg ønsket meg var noe å spise, en lang varm dusj og en seng.

“Hei, har dere noen ledige rom?”

Paret smilte til meg, den eldre damen så bekymret ut da hun la merke til utseendet mitt og hun måtte også ha lagt merke til at jeg fortsatt var i arbeidsklærne mine. Den eldre herren kom rundt disken og tilbød seg å bære baggen min for meg. Uten å tenke over det ga jeg den til ham.

*“Ikke bekymre deg, frøken, vi har ledige rom, vi har et fint ett bak som har en balkong og skogen bak for privatliv. Vi holder alle rommene våre rene og i henhold til forskriftene, for å være ærlig er de ikke så fancy, men vi er stolte av vårt lille sted.”

“Skal du bare bli en natt eller ønsker du å gjøre en lengre reservasjon?”*

Jeg ble et øyeblikk overrasket over deres vennlighet. Med en skjelvende hånd ga jeg kvinnen kredittkortet mitt og ID-en min, og fortalte henne at jeg ønsket å reservere for to netter, kanskje mer, avhengig av hvordan jeg følte meg. Det var som om jeg ikke engang var i min egen kropp, jeg gikk på autopilot.

De instruerte meg om å kjøre bilen rundt til parkeringsplassene bak, hvor de mer private rommene var. Hvis jeg hadde tenkt mer over det, ville det gått opp for meg at å flytte bilen fra veien ville skjule min tilstedeværelse her, tenke på hvordan de fleste av disse krimseriene starter.

Jeg brydde meg ikke, for å være ærlig var jeg litt glad for det. På denne måten, hvis noen kjører forbi og leter etter meg, vil de ikke se bilen min parkert her. Jeg vet at moren og faren min ville komme og lete, men jeg ville bare ikke se dem heller. Jeg vil være alene og slikke sårene mine før jeg møter verden igjen.

Jeg gikk ut av bilen, og den eldre herren ventet på meg på fortauet, jeg tok vesken min og låste bilen.

“Her er det, frøken, rom 22, det er bare en annen gjest på denne siden av hotellet, så du bør ha rikelig med privatliv og ro.”

Han åpnet døren og ga meg nøkkelen, jeg ble overrasket da jeg så meg rundt i rommet, det var virkelig rent og i henhold til forskriftene. Møblene var oppdaterte, det var et lite kjøkken med en mikrobølgeovn og kaffetrakter.

Han skrudde på lyset på badet, og det var også litt av en overraskelse. Det var riktig nok ikke et fancy hotell, men det var rent, og det meste så ganske nytt ut. Det hadde et fint badekar og en dusj. Jeg var så godt som på gråten igjen da han endelig gikk, og sa at hvis jeg trengte noe, var det bare å ringe.

Jeg gikk bort til sengen, som var en queen size, og satte meg der, tankeløs og utmattet. Mobilen min begynte å ringe, og jeg så på skjermen at det var Devin som ringte. Det var tjuefire meldinger fra Devin og broren min. Jeg slo den av og kastet den bort i hjørnet av rommet.

Jeg tok opp overnattingsbagen min for å ta en inventar. Inni var det et par skureklær til, et par jeans, noen underbukser, en BH, to skjorter, et par joggebukser og en tanktopp. Jeg tok ut den lille blå posen med ekstrautstyret mitt, som bare var prøvestørrelser av ting jeg bruker daglig, en ekstra tannbørste og så videre.

Hvis jeg blir her lenger enn en dag eller to, må jeg ut og handle. Akkurat nå tar jeg med meg alle tingene mine inn på badet og begynner å ta et langt, varmt bad. Magen min rumlet, og jeg ba den være stille og vente på tur.

Jeg følte meg litt friskere etter badet og mye mer avslappet. Jeg tok på meg jeans og en T-skjorte. Jeg følte meg fortsatt litt nummen, som om jeg gikk gjennom bevegelsene bare for å få ting gjort, slik at jeg kunne krype til sengs og glemme verden en liten stund.

Jeg tok vesken og jakken min og gikk ned til bilen min. Jeg satte meg inn og satt der en liten stund før jeg startet den. Jeg kjørte rundt til forsiden av hotellet og spurte kvinnen om det var noen steder i nærheten hvor jeg kunne få noe å spise.

Hun smilte til meg...

*“Hvis du ikke har noe imot enkel kafémat, så er det en kafé som heter Kathy’s bare noen kilometer nedover veien her. De er åpne hele natten for lastebilsjåfører og andre reisende. Det er et godt sted, og de har god mat.”

“Bare si at Mable har sendt deg, så vil de ta veldig godt vare på deg.”

“Takk, Mable.”*

Nå kan jeg slutte å kalle henne den gamle damen nå som jeg vet hva hun heter. Jeg satte meg tilbake i bilen og kjørte nedover veien, og ganske riktig, der var den lille kaféen, og på taket stod det "Kathy’s" i store rosa neonlys.

Selv om det nå var mørkt ute, kunne jeg se at det var et koselig lite sted, og det så rent nok ut. Det var absolutt ikke som de fettete veikroene lastebilsjåfører vanligvis liker å henge på. Selvfølgelig var jeg ikke akkurat en ekspert på veikroer for lastebilsjåfører.

Jeg gikk inn og ble møtt av en veldig glad dame. Hun hadde rødt hår satt opp på hodet, hadde på seg jeans og en svart skjorte med rosa "Kathy’s" på venstre side.

Hun gjorde en bevegelse for at jeg kunne sette meg hvor jeg ville. Det var ikke så travelt her inne. Det var to eldre menn ved disken og en annen yngre mann i en bås ved døren. Jeg tok ikke mye notis av noen av dem, annet enn det, da jeg tok båsen som var helt i hjørnet for seg selv.

Jeg hadde knapt satt meg ned da den rødhårede kom opp til meg med en meny og la den på bordet.

*“God kveld, hva kan jeg få til deg, søta?”

“Jeg vil gjerne ha en stor Cola eller Pepsi, hva enn dere har, og et stort glass vann.”

“Selvfølgelig, med en gang.”*

Hun gikk for å hente drikkene, og jeg hadde bare åpnet menyen i et sekund da hun kom tilbake med dem. Det var ikke nok tid, men jeg hadde en ganske generell idé om hva jeg ville ha uansett.

*“Jeg vil gjerne ha en cheeseburger med alt på og en side med pommes frites. Når jeg er ferdig med det, vil jeg gjerne prøve blåbærpaien deres med en skje iskrem.”

“Å, jeg kan se at det har vært en sånn dag for deg. Ikke bekymre deg, jeg skal ta godt vare på deg, søta. Jeg vet hvordan det er å gå ned den veien.”*

Jeg har passet på kostholdet mitt siden jeg ble fridd til, men det trenger jeg ikke bekymre meg for nå. Jeg lo litt; jeg skal spise til jeg ikke kan få plass til mer. Så skal jeg rulle meg ut herfra og sove til jeg våkner.