Kapittel 1

IZZY'S SYN

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle møte ham.

Jeg stiger av bussen mens solen steker ned på meg, været her er glovarmt. Det er ingen bris. Jeg skulle ønske jeg var hjemme igjen, eller i de mange stedene jeg har kalt hjem i det siste. Jeg hentet kofferten min fra sjåføren, som hadde stirret på meg de siste minuttene med et hint av misnøye, som om han hadde viktigere ting å gjøre. Jeg ga ham mitt beste smil, tok kofferten min og snudde meg bort.

Jeg går inn på busstasjonen, den er mindre enn jeg husker. Jeg begynner å lete etter tanten min i mengden.

Jeg har flyttet mye, virkelig mye. Først med moren min, men etter at hun gikk bort, flyttet jeg mer rundt med tanten min som tok meg inn sammen med sin partner og datter. Jeg flyttet hovedsakelig for å komme unna de som var etter meg.

Jeg ser meg rundt på stasjonen etter tanten min, som var bestemt på at jeg skulle komme tilbake hit.

Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor, siden denne byen alltid bringer dårlige minner tilbake til meg, spesielt når HAN er her. Jeg nevner aldri navnet hans. Han forlot meg og moren min da jeg var ti år gammel. Jeg måtte se henne få hjertet sitt knust hver eneste dag. Han brydde seg aldri om å være der for meg, han var for opptatt med å være forelsket og involvert i flokkens saker til å huske datteren han hadde.

Jeg lurer seriøst på hvorfor tanten min ville at jeg skulle komme tilbake hit, men jeg vet at hun har slått seg til ro her med Alice, kusinen min. Jeg sa til henne at det måtte være liv eller død for at jeg skulle komme tilbake til denne byen, nærmere ham. Og denne byen kommer til å bli mitt levende helvete, jeg vet det.

"IZZY, HER BORTE!" hører jeg tanten min rope. Jeg ser til venstre, og der hopper hun opp og ned for å få oppmerksomheten min. Jeg smiler til henne og begynner å gå mot henne.

Jeg går sakte mot henne, da jeg kan merke at mange på stasjonen ser på meg, undrende over hvem eller hva jeg er. Byen tanten min har flyttet til er en varulvby. Det er noen få mennesker her, og tanten min fortalte meg at de vet om dem. Det er minst to flokker som bor i utkanten her på hver sin side. En av dem er HANS flokk. De ser ut til å bevege seg fritt rundt i byen. Dette kommer til å bli interessant å være en katteformskifter her.

"Tante," sier jeg, smilende når jeg kommer nærmere henne. Jeg vet at hun hater at jeg kaller henne det, da ansiktet hennes endres så snart hun hører det. "Izzy, du vet jeg hater det ordet så mye," sier hun, men jeg vet at hun er glad for å se meg. "Beklager, Kat," sier jeg, smilende og trekker henne inn i en klem.

"Hvordan var reisen?" spør hun mens hun tar vesken min, mens jeg drar kofferten bak oss når vi går mot utgangen.

"Den var grei, jeg måtte ta en flytur først og så buss de siste 12 timene. Det var noen stopp underveis hvor jeg kunne strekke på beina, men jeg brydde meg ikke, jeg er vant til det, og jeg dobbeltsjekket også at ingen fulgte etter meg," sier jeg, men jeg legger merke til bussjåføren, som bytter nøkler med en annen sjåfør, men begge ser rett på meg.

Jeg sukker.

"Hvis én person til fortsetter å se på oss, sverger jeg at jeg skal rive strupen ut av dem," sier Puna, min katte-motpart. Vi er en panterformskifter, mamma var en, og det er Alice og Kat også.

"Hvorfor stirrer alle på meg?" sier jeg, og føler meg urolig over det, noe som får Puna til å trå frem for å se seg rundt på alle.

Kat ser seg rundt og ser opp på meg med et smil. "Vel, det er ikke hver dag en fantastisk vakker 20-åring kommer til denne byen."

Jeg fniser. "Ja, ikke sant, det må være flere jenter her, men du vet hva jeg mener," sier jeg mens jeg legger merke til to gamle damer som stirrer, men når de skjønner at jeg ser rett på dem, flytter de blikket et annet sted. Den ene ser ut til å tankelinke noen.

"Jeg vedder på at det er for å fortelle alfaen deres at noen nye er her," sier Puna, strekker seg og legger seg tilbake i hodet mitt med et gjesp.

Kat ser på meg med nysgjerrighet. "Du bør være forsiktig når Puna kommer nærmere, øynene dine endrer farge litt," sier hun i en hvisking, og prøver å sørge for at ingen hører henne. "Vi snakker mer i bilen," sier hun mens hun leder meg ut til parkeringsplassen.

Vi forlater busstasjonen og går mot døren til parkeringsplassen.

Vi er på vei gjennom parkeringsplassen til hennes lille Honda som venter på oss, når en mustang svinger rett foran bilen hennes. Kat ser på bilen, hun sukker. "En alfa for mye, vær snill, Izzy," sier hun gjennom sammenbitte tenner når en mann stiger ut av bilen, han ser på oss og går deretter for å åpne bakdøren, og ut stiger to unge menn som ser ut til å være på samme alder som meg.

En av dem kommer nærmere, duften hans treffer meg med en gang, duften er kjent for meg. Hvor har jeg... så innser jeg hvor, jeg slipper ut et lite knurr.

Jeg kjenner den duften.

Han er ikke faren min, men han har en lignende duft som ham, dette må være sønnen hans.