Kapittel 2

IZZY

Jeg har en bror som ser ut til å være på samme alder som meg. Han kastet ikke bort noe tid.

"Du må være Kat sin niese Izzy, jeg heter Dale. Jeg er Beta i Shadow Pack, og dette er Paul, han er Gamma. Vi ville bare komme og introdusere oss," sier Dale.

Jeg ser på ham, ikke imponert over ham og hans Alpha, som enten må være opptatt eller ikke gidder å finne ut hvem jeg er.

"Ja, det er jeg. Kan du flytte bilen din, så vi kan dra," sier jeg med sammenbitte tenner.

Kat ser ut som om hun har lyst til å slå meg, men hun behersker seg. "IZZY," sier hun.

"Beklager, vi visste ikke at dette var bilen din," sier han og ser på Hondaen, tydeligvis lyvende siden Kat har bodd i byen i noen måneder. "Jake, kan du flytte bilen til en parkeringsplass, vær så snill."

Jake, som må ha vært sjåføren, nikket og gikk tilbake til bilen, satte seg inn og kjørte den rett inn i en plass som var på motsatt side av Kat sin bil.

"Er det bedre?" sier han med et smil.

"Ja, antar det," sier jeg med et snev av irritasjon. "Kat, kan vi dra, vær så snill? Jeg er sliten. Jeg har vært våken i tjuefire timer," sier jeg mens jeg gir et falskt gjesp. Kat smiler, vel vitende om at dette ikke er noe jeg trenger å forholde meg til.

"Ja, selvfølgelig Izzy, er det noe annet dere trenger, Beta og Gamma?" sier hun mens hun plasserer vesken min i baksetet og tar kofferten min til bagasjerommet på bilen hennes.

De begge ser på meg, Gamma Paul ser ut til å ha en tankelink med noen.

"Han tankelinker med Alphaen," sier Puna, som har slått seg til ro i bakhodet mitt, og ser med et morsomt uttrykk. Hun har sett gjennom øynene mine, men til det punktet at de ikke forandrer seg.

Etter noen sekunder snur Dale seg mot meg og Kat, smiler. "Nei, ingenting annet. Åh, faktisk en ting, vi vil være på kaféen senere i kveld for kakene vi bestilte til seremonien."

"Ingen problem, de vil være klare når dere kommer for å hente dem. Jeg håper den nye alphaen får en god velkomstfest," sier hun.

"Åh, det vil han," sier han med et selvsikkert smil. Jeg grøsset ved tanken på alle de grove tingene han kunne mene, men han overrasker meg ved å spørre: "Dere begge burde komme."

Kat ser tilbake på dem. "Jeg tror ikke det, jeg mener, Izzy trenger å hvile etter den lange reisen hun har vært på," sier hun. Jeg tror jeg vet hvorfor hun oppfører seg sånn, blodet mitt koker fordi jeg vet hvem som vil være der.

"Vel, invitasjonen står der," sier Dale.

Paul ser på meg med forsiktighet. "Du burde komme til flokkens hus..." Men før han rekker å fullføre setningen... "Jeg tror ikke det, dere begge vet at faren min er en del av flokken deres. Jeg vil ikke, eller mer som aldri, komme til flokkens hus, så hva med at dere gjør det dere må gjøre før jeg kaster opp over de fine skoene deres," sier jeg mens jeg går mot bilen for å åpne bildøren, men jeg snur meg mot gammaen, "Forresten, hils til faren min fra meg, for jeg vedder på at han ikke viser seg med det første, spesielt siden det er ti år siden han sist så meg. Så jeg håper dere har en fin fest, men kom aldri nær meg igjen."

Jeg setter meg inn i bilen og smeller igjen døren. "Dumme ulver," mumler jeg lavt.

Jeg sitter nå i bilen og venter på at Kat skal komme inn. Jeg ser på de tre som står der målløse etter utbruddet mitt.

Jeg hater mannen. Jeg vil ikke se mannen som forlot meg.

"Jeg er lei meg for Izzy," sier Kat, mens hun går mot bilen og åpner døren. "Jeg håper hun ombestemmer seg," sier Dale, som ser ut til å ha kommet seg etter utbruddet mitt og smiler til meg. "Vi vil ikke ha noen problemer," sier han.

Alle tre snur seg og går i retningen vi kom fra.

Kat og jeg stirrer tilbake på dem mens de går av gårde. "Dumme ulver," mumler jeg igjen lavt.

"Izzy, du må oppføre deg og være forsiktig med hva du sier," sier Kat og starter motoren. Vi snur og kjører ut av parkeringsplassen og inn på en rett vei. Vi kjører i stillhet.

"Kat, hvorfor ville du ha meg hit?" spør jeg, da stillheten i bilen er øredøvende og for mye å bære.

Hun sukker. "Jeg ville se deg, du er niesen min." Jeg ser tilbake på henne, jeg tror henne, men det er mer til dette. "Og hva mer?" sier jeg.

Hun sier ingenting på noen sekunder. "Faren din kom inn på kafeen da jeg flyttet hit for noen uker siden. En av flokkens medlemmer fortalte ham at jeg var der. Han ville vite hvordan du hadde det og om du kom tilbake for å bo her," sier hun og ser på meg flere ganger. "Han vil bli kjent med deg, Izzy."

Jeg ler litt. "Ja, sikkert, han har ikke brydd seg på 10 år, hvorfor nå?" spør jeg.

Hun trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke, jeg vet at du hater ham for det han gjorde mot moren din og alt det andre som fulgte med. Jeg vet at han forlot deg. Det finnes ingen unnskyldning for det han gjorde. Jeg hater ham også for det han gjorde mot deg og moren din, men han virket revet og såret da jeg fortalte ham at du aldri vil se ham igjen."

Jeg sier ingenting. Jeg vet at hun vil la meg bestemme hva jeg vil gjøre, men mannen forlot meg, som om jeg vil se ham.

"Izzy, du kjenner ikke hele historien om hvorfor han dro," sier hun.

Jeg ser tilbake på henne uten uttrykk i ansiktet. Problemet med den uttalelsen er at jeg vet hvorfor han dro og hva som fikk ham til det. Hun vet enten ikke at jeg vet, eller så tror hun på de løgnene han har fortalt henne.

"Hvem er denne nye Alfaen egentlig? Hvorfor holder de en velkomstfest for ham?" spør jeg, i et forsøk på å skifte tema.

Hun ser kort på meg før hun snur hodet for å følge med på veien. "Han heter Blake, han er sønnen til Alfaen. Han har vært borte de siste månedene for å trene naboflokkene," sier hun. "Han kom innom kafeen hver dag før han dro, så du vil nok se ham snart."

Jeg har ikke lyst til å møte noen, spesielt ikke en Alfa, og slett ikke noen andre ulver. De gjør meg sint.

Jeg lar samtalen ligge og stirrer ut av vinduet. Denne lille byen har en stor skog rundt seg, men alle husene ligger tett sammen. Etter noen minutter til, kjører vi opp en innkjørsel som fører til et lite rekkehus. Det ser ut som et vanlig rekkehus. Alle husene ligger mot skogkanten, perfekt for folk som vil skifte form og løpe inn i skogen.

"Vi trenger en løpetur senere, jeg trenger en løpetur," sier Puna. Vi har ikke skiftet form på evigheter siden vi har reist rundt i det siste.

Når Kat parkerer i innkjørselen, ser huset fint ut. Samme som det jeg hadde før med moren min. Jeg grøsser ved tanken. Jeg må stenge alt det ute.

Vi klatrer begge ut av bilen, jeg går mot bagasjerommet for å hente kofferten min mens Kat tar vesken min fra baksetet. Jeg stopper plutselig og innser at noen ser på meg.

"Puna, kan du merke om det er noen bak oss?" spør jeg henne uten å snu meg. Hvem det enn er, får katten min til å bli urolig.

"Jeg vet ikke, men jeg liker meg ikke her," sier hun. "Alle virker anspente, jeg vet ikke om det er på grunn av oss eller denne Alfaen som kommer tilbake, men noe er galt."

Jeg er enig med henne, noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på det.

Jeg ser opp og ser Kat stirre bak meg, ansiktet hennes er uleselig. "Vi må få deg pakket ut, jeg må til kafeen for å stenge," sier hun mens hun griper armen min for å dra meg mot inngangsdøren.

"Ok, Kat," sier jeg og følger etter henne. Hun leder meg inn.

Mens jeg er inne, ser jeg meg rundt. Det er en liten stue, åpen løsning med kjøkkenet bakerst. Når du går inn, er trappen rett foran oss. Hun lukker døren bak oss, men ikke før jeg legger merke til at hun ser seg rundt en gang til utenfor før hun lukker og låser døren.

"Er alt i orden, Kat?" spør jeg, noe er på gang, jeg kan føle det.

"Alt er fint, la meg vise deg rommet ditt. Du kan dusje og hvile. Jeg må til kafeen for å sjekke at Alice har gjort ferdig kakene til seremonien," sier hun.

Hun tar meg med opp, viser meg rommet sitt og badet. Hun leder meg til mitt rom som har eget bad. "Jeg fikk dette installert forrige uke siden jeg visste at du ville komme innom av og til, men nå som du skal bo her, er det praktisk," sier hun. Rommet ser ut til å ha akkurat riktig størrelse, jeg har alltid hatt små rom når jeg reiste eller bare sov på bakken, ute eller i et tre, men dette rommet er fint.

"Jeg har kjøpt alt du kanskje trenger, hvis du trenger noe annet, kan vi plukke opp noen ting i morgen når vi drar til kafeen. Vil du ta noen vakter på kafeen?" spør hun mens hun går mot døren til soverommet.

Jeg nikker, da jeg vet at hun vil betale meg for å jobbe der. "Ja, selvfølgelig," sier jeg, og akkurat idet jeg skal fullføre setningen, rumler magen min høyt.

Hun ser på meg med et lite smil. "Jeg lager noen smørbrød til deg, jeg tar dem opp. Du vil kanskje sove etter mat og en dusj uansett, det har vært en lang dag."

Jeg lar et gjesp slippe ut når hun nevner søvn, hun smiler. "Jeg tar med maten opp når du er i dusjen."

Jeg smiler og gir henne en klem. "Ok, takk. Når drar du til kafeen?" spør jeg.

"Jeg drar så snart maten er ferdig. Jeg blir ikke lenge," sier hun og snur seg, men stopper plutselig. "Jeg kommer til å låse deg inn, bare som en forholdsregel, jeg vil ikke at noen skal komme inn mens du sover."

Jeg ser tilbake på henne, tuller hun? Hvem skulle ønske å komme inn her?

"OK," sier jeg, og kjenner uroen komme tilbake med en viss styrke.

Puna gjesper, men er også litt på kanten. "Går det bra, Izzy?" spør hun, jeg vet hun kan merke usikkerheten i stemmen min.

"Ja, det er noe med Kat, hørte du hva hun nettopp sa," sier jeg, men et nytt gjesp slipper ut.

Hun nikker mens hun sier: "Hun vil nok bare beskytte oss, selv om vi er sterke nok til å kjempe. Hun vil sørge for at ingen kommer inn. Izzy, du er utslitt. Du trenger å hvile. Vi tar en løpetur når du våkner, men jeg må innrømme, jeg er ganske trøtt også."

Jeg kan føle tyngden hennes synke inn i meg, jeg gjesper igjen. Jeg ser tilbake på Kat som har stirret på meg. "Vi sees senere, Izzy," sier hun og går.

Jeg pakker ut noen av klærne mine, men energien jeg har igjen etter reisen har gjort meg søvnig. Jeg tar et par PJS og går mot dusjen. Jeg tror jeg hadde den korteste dusjen i historien, da jeg kan føle trettheten komme over meg. Jeg går ut, tørker meg, og går raskt inn på rommet mitt. Det ligger allerede noen smørbrød på nattbordet. Kat må ha kommet inn mens jeg var i dusjen. Jeg tar på meg PJS, flytter kofferten til gulvet og legger meg i sengen.

Innen sekunder etter at hodet treffer puten, er jeg sendt inn i søvnens mørke.