Kapittel 2

Omtrent en time senere var jeg endelig ferdig med å pakke og dro kofferten min ut døren. De andre var allerede ferdige med å pakke, og de sto alle ved varebilen som var leid for å hente oss, med bagasjen deres allerede stappet inn i bilen.

Jeg dro kofferten min bort, og Jasper tok den umiddelbart fra meg og løftet den opp. Deretter plasserte han den på bagasjestabelen.

Da jeg så opp på foreldrene mine, så jeg dem se på herskapshuset. Blikkene deres var tåkete, og jeg kunne mer eller mindre se skuffelsen og hjertesorgen i øynene deres.

Jeg så også på herskapshuset. Vi hadde bodd i huset i mer enn tolv år. Jeg husker godt at jeg bare var seks år da vi flyttet inn i herskapshuset.

Da jeg nå stirret på masten av huset som strakte seg i gårdsplassen, kunne jeg ikke unngå å få tårer i øynene. Alle av oss var knyttet til huset, og det var vår tilfluktssted. Det var uunngåelig at vi ville føle oss merkelige.

Min yngre bror, John, så på oss stille. Øynene hans var vidåpne, og han stirret tilbake på huset med sine klare og åpne øyne. Han så ikke ut til å forstå hva som var galt med oss.

"Host-" Pappa hostet plutselig lett mens han ga mamma en sideklem. Deretter snudde han seg mot varebilen. "Det er på tide å dra. La oss gå."

Vi forsto alle ordene hans og trakk blikket bort fra bygningen litt motvillig. For meg føltes det som om jeg ville etterlate en del av sjelen min der i det øyeblikket jeg snudde meg.

Mamma og pappa gikk inn i varebilen først, fulgt av Jasper og John. Akkurat da jeg var i ferd med å gå inn i varebilen, la jeg plutselig merke til to skikkelser som sto i det fjerne.

De var spesielt iøynefallende, og jeg la merke til dem med en gang. Jeg kunne ikke ta feil av dem, for de var tross alt en gang de nærmeste menneskene til meg. Likevel var det de som såret meg mest.

Først ble jeg overrasket over å se dem. Men da jeg så nærmere, så jeg at de faktisk smilte til meg.

Det var ikke bare et hvilket som helst smil... Det var et hånlig og foraktelig smil. De gjorde narr av meg.

Jeg stivnet, og hjertet mitt strammet seg. Det føltes som om hjertet mitt ble klemt og presset hardt. Det var smertefullt.

Så smertefullt.

Men jeg visste bedre enn å la dem se meg slik. Jeg kan ikke la dem se meg på mitt svakeste punkt og glede seg over det de har gjort.

Uten å se på dem igjen, gikk jeg inn i varebilen. Døren lukket seg, og sjåføren tråkket på gasspedalen.

Jeg så tilbake for å sjekke om de fortsatt var der. Og som forventet, sto de der og så på meg.

Jeg satte meg oppreist og vendte blikket fremover, rettet opp holdningen min. Selv om jeg følte at jeg var i ferd med å dø av smerten, ville jeg ikke gi dem en sjanse til å tro at de hadde knekt meg.

Selv om de faktisk hadde gjort det.

Jeg holdt pusten og fokuserte på veien mens vi kjørte. Jeg kunne føle Jaspers blikk på meg, og jeg hadde en anelse om hva han tenkte. Men jeg ga ham ingen oppmerksomhet. Jeg våget ikke å se hans vei heller, i tilfelle han så hvor nedbrutt jeg hadde blitt.

Bilen hadde for lengst passert huset vårt, og jeg kunne ikke se de utro parene lenger. Da bilen kjørte gjennom gatene, passerte vi restauranten der Chris og jeg pleide å ha våre dater, og jeg husket de tidene.

Måten vi pleide å kose oss rundt hverandre. Måten han alltid likte å hviske i øret mitt under timene. Måten han alltid prøvde å få meg til å le når jeg var sint.

Tårer samlet seg i øynene mine.

Men til slutt...

Han var utro. Han var utro mot meg. Med min beste venn.

Jeg kunne ikke holde det lenger. Tårene bare rant som en demning. Jeg kastet meg inn i Jaspers armer og begynte å hulke.

Som et barn.

Det var omtrent fem timer senere da varebilen endelig stoppet foran dørene til vår nye leilighet. Vi ankom i Oslo.

Alle gikk ut av bilen på en ordentlig måte og tok bagasjen sin fra bagasjerommet. Pappa ble igjen for å betale sjåføren. Mens resten av oss gikk inn gjennom de hvite portene som sto mellom gjerdet som omringet leiligheten.

Heldigvis var det et gjerde og porter. Det betydde ingen nysgjerrige naboer som prøvde å snoke.

Selv om det bare var et lite ønske fra min side. Jeg har aldri vært den typen modige person som kan stå foran en folkemengde. Og, jeg blir flau når noen er altfor hyggelige mot meg.

Det gjør meg ukomfortabel.

Men, vel... jeg hadde ikke mye håp.

Mamma var en av de typene som dyrket et godt forhold til naboene og kjente alle sammen. Jeg kunne allerede se for meg massevis av naboer som kom innom for å si hei daglig.

Mamma satte nøkkelen i døren, og døren åpnet seg med et klikk da hun dreide nøkkelen. Vi fulgte alle etter henne med bagasjen i hånden. John bar minst; en duffelbag jeg kjøpte til ham for å oppbevare lekene hans.

Vel, han var bare fem år gammel.

Vi var alle stille. Det var ikke akkurat en fredelig stillhet. Det var den typen stille og lav med spenning som brygget under overflaten.

Og, jeg kunne merke at det var på grunn av måten jeg gråt i varebilen tidligere. Det var mer tydelig med foreldrene mine.

Det kom som en overraskelse for dem da jeg plutselig brast i gråt. Det var første gang jeg viste så mye følelser. Jeg hadde ikke engang grått da jeg hørte nyheten om at vi gikk konkurs. Eller, da jeg fikk vite at vi skulle flytte.

Så, de klarte ikke å forstå hvorfor jeg plutselig gråt.

Men, de spurte meg ikke da. De prøvde bare å trøste meg og få meg til å slutte å gråte. Men, jeg kunne se på uttrykkene deres at jeg kom til å få mange spørsmål fra foreldrene mine.

Det var uunngåelig når man hadde den typen foreldre som forsto barna sine godt. Og visste når de gråt over å forlate sitt gamle hus og når de gråt over å bli forrådt.

Pappa var snart ferdig med å snakke med sjåføren da de skiltes med komfortable smil på begge ansiktene. De hadde helt sikkert prutet om en pris som var gunstig for begge.

Og broren min og jeg hadde gjort flere runder inn og ut av leilighetene med å bære inn bagasjen. Da pappa ble med, hadde vi bare en runde igjen, og alt var snart inne i stuen.

Jeg våget ikke å bli lenge i stuen med de andre fordi jeg visste at de kom til å spørre meg ut. Så, jeg rømte rett og slett inn i hovedleiligheten under påskudd av å se meg rundt.

Leiligheten var virkelig fin. Enda bedre enn jeg hadde forestilt meg. Den hadde tre soverom; ett av dem skulle bli mitt. De to guttene måtte dele ett.

Det var ikke akkurat stort eller bredt. Men strukturen var fin og vakker også. Bare at den trengte litt rengjøring. Det var uunngåelig etter å ha stått urørt i to år.

Jeg åpnet døren til et rom. Det var det siste i rekken. Og fra det øyeblikket jeg gikk inn, visste jeg allerede i tankene mine at det skulle bli mitt. Jeg skulle gjøre krav på det før noen andre.

Det hadde en hylle jeg kunne plassere bøkene mine på. Jeg hadde mange bøker fordi jeg likte å lese. Jeg var ikke akkurat en nerd eller bokorm. Men, jeg elsket å være pakket inn i noen varme klær og lese i stuen på en høstkveld.

Det hadde også et toveis garderobeskap. Det var fint, og jeg likte tanken på å dele opp klærne mine.

Jeg så meg rundt litt mer. Og så la jeg merke til et vakkert syn bak de lukkede vinduslemmene.

Det var en lang strekning med land som jeg antok var bakgården. I midten var det en huske som hang på hver side. Selv om den var innhyllet i overgrodde gress på grunn av at den hadde blitt forlatt, kunne jeg se at det var en lang huske.

Jeg smilte umiddelbart og hjertet mitt føltes litt varmere. Det var ikke dårlig å lese noen romantiske bøker på husken om kveldene. Det føltes fint og hjertevarmende.

Det var også utsikten til horisonten. Jeg kunne se den herfra. Men, jeg vedder på at det ville være bedre når jeg satt på husken.

Søren- Bestemor hadde virkelig etterlatt seg mye glede i denne hytta.

Jeg skulle ha dette rommet. Ingenting kunne forandre det.

Men akkurat da, åpnet døren seg med et sving, og Jaspers hode dukket opp. Han så seg rundt et øyeblikk før han smilte bredt.

"Dette ser fint ut. Vi tar dette, Johnny," kommenterte han.

Nei. Nei.