Kapittel 6

Forfatterens perspektiv

Natten var mørk og vindfull. Flere skyer i forskjellige former fløt over himmelen fra tid til annen. Når de seilte av gårde i det fjerne, smeltet de sammen fra tid til annen og dannet en lang stripe av hvitt, som dekket lyset fra månen som skinte gjennom natten. Månen var skjult i noen sekunder, og alt ble mørkt inntil skyene skilte seg og sveipet bort.

I en stor og vid gårdsplass var det tomt. Korridoren som ledet dit var også øde, da det ikke var noen i sikte. Ved inngangen til gårdsplassen sto det to mektige steinstatuer. De hadde bildet av ulver som ulte mot himmelen. Det var ganske kunstnerisk og fantasifullt.

Midt på gårdsplassen var et langt og stort bord strukket ut med sine fire ben fast plantet på bakken. Det var laget av hvitt og glansfullt tre, så det glitret i det øyeblikket månelyset skinte på det.

En like lang kiste var også plassert på det. Som bordet, var den også utsmykket. Om ikke enda mer. Den var laget av glass, og man kunne se hva som var inni.

Det var en kropp i kisten. Figuren var høy, og når den lå på ryggen i kisten, kunne man se at det var en veldig høy person. Det var heller ikke vanskelig å se at det var en mann. Han var kledd i en hvit kappe. Den var lang og pakket kroppen hans som en frakk. Kappen var utsmykket, og det var små krystallperler på den øvre delen.

Vinden blåste igjen, og denne gangen ristet trærne i nærheten også sammen med den. Bakken skalv lett, og det var som om hver gang vinden ulte, var bakken i ferd med å kollapse. Et sted i det fjerne kunne man høre lyden av hunder som bjeffet.

Det var midt på natten, og det var tydelig at natten var en uhyggelig og mørk en.

Plutselig lyste steinstatuene ved døren opp. Øynene deres lyste, og de flammet med ild. Øynene glødet, og det var som om det var flammer i dem.

Det var imidlertid ingen antydning til liv i steinøyene. I stedet virket de mystiske og overnaturlige.

Plutselig stoppet alt. Trærne sluttet å riste. Bakken skalv ikke lenger, og vinden ulte heller ikke som om den var sint. Alt gikk tilbake til det normale. Og ingen hadde vært der for å være vitne til det hele.

Bortsett fra, selvfølgelig, de flammende røde øynene til statuen. De var fortsatt slik.

Chelseas perspektiv

Jeg våknet til de høye stemmene som kom utenfor rommet mitt. De var høye og støyende. De syntes å tilhøre mine brødre. Men heldigvis var det ingen grunn til panikk.

Jeg satte meg opp i sengen og strakte musklene. De ble vanligvis utrolig stive når jeg våknet om morgenen, så det hadde blitt en vane å strekke godt. Solen var allerede høyt oppe på himmelen, og dens stråler strømmet ned og kastet seg inn i rommet mitt gjennom de gjennomsiktige glassene i vinduet mitt.

Etter noen øyeblikk med å sitte i sengen for å gjenvinne sansene og våkne helt, klatret jeg ut av sengen og skled føttene mine inn i et par tresko. De var fiolette i fargen, da det var min favorittfarge.

Jeg gikk døsende inn på badet. Jeg hadde ikke våknet helt, og det tok alltid omtrent fem minutter før jeg kunne bli meg selv igjen. Men i de fem minuttene virket jeg alltid som en tapt sak. Etter at jeg hadde tømt mine tidlige morgenbehov i privatlivet på toalettsetet, følte jeg meg mye bedre og lettere.

Det var derfor jeg hatet å spise sent på kvelden. Det gjorde meg vanligvis svak og tung om morgenen.

Jeg gikk til stativet hvor tannbørstene var hengt opp og trakk en av dem. De to andre var for nødssituasjoner og gjester. Jeg åpnet forseglingen, pumpet ut litt tannkrem på den og satte den på middels vaskemodus. Det var en elektrisk børste.

Snart nok var jeg ferdig med å bade og forberede meg for dagen. Jeg returnerte til rommet mitt og tok på meg et par kurvede chinosshorts og en svart tanktopp for å matche. Jeg trodde ikke jeg skulle noe sted.

Akkurat da jeg åpnet døren, dukket mamma opp i korridoren. Hun smilte umiddelbart da hun så meg.

"Du er våken. Jeg var akkurat på vei for å vekke deg," sa hun, og jeg nikket straks tilbake.

"God morgen, mamma."

"God morgen, kjære." Hun hadde nådd døren til rommet mitt nå. Deretter gikk vi sammen ned trappen.

I det øyeblikket vi kom til foten av trappen, så hun over på meg med et smil og sa: "Jeg har et raskt ærend til deg."

Deretter snudde hun seg mot kjøkkenet og lot meg stå der i en forvirret tilstand og undre meg over hvilket ærend hun hadde tenkt å sende meg på. I en by vi nettopp hadde flyttet til i går.