Kapittel 2

Elena POV

"Nei! Ikke si det til deg selv! Du elsker faren din så mye og ville aldri gjort noe slikt!" En myk kvinnestemme kom inn i hodet mitt.

Først trodde jeg at det var min indre stemme som prøvde å få meg til å kjempe tilbake. Men dessverre hadde jeg alltid gitt opp, og jeg fortsatte å lukke øynene.

Det var inntil jeg følte en lett berøring på skulderen min. Bare denne gangen føltes det ekte, og sendte en merkelig elektrisk kulde gjennom kroppen min.

"Hvordan er dette mulig?" spurte jeg meg selv, litt forvirret.

Forvirringen og nysgjerrigheten som gikk gjennom kroppen min fikk meg til å åpne øynene sakte, og de møtte Nana, flokkens kokk.

Jeg ble litt overrasket, vel vitende om at vi knapt hadde sagt et ord til hverandre så lenge jeg kunne huske. Var dette nok en gang Alpha Henrys verk? Men noe inni meg fortalte meg at det var mer enn det. Hun rørte meg lett igjen og fortsatte.

"Du drepte ikke foreldrene dine, Elena! Tro meg når jeg sier det!"

Øynene mine rykket litt ved ordene hennes. Selv om jeg kunne si at jeg knapt kjente henne, satte jeg pris på de ordene. Med alle som sang det i ørene mine, begynte jeg å tro det selv.

"Jeg beklager at det måtte være slik, Elena. Jeg kjente moren din, først som jordmor og deretter som venn! Hun har alltid elsket deg og en ting vet jeg, du vil aldri skade dem!"

"Jeg skulle ønske jeg kunne si mer, men du går snart tom for tid. Du må finne din makker!" sa hun.

Jeg ønsket å stille henne flere spørsmål til jeg hørte henne stønne litt. Å prøve å dra av kjettingene med bare hendene fikk huden hennes til å brenne litt.

Hjertet mitt gjorde vondt, og jeg ønsket å stoppe henne, men smilet hennes frøs ordene mine til hun endelig var ferdig.

Var hun ikke redd for hva Alpha ville gjøre med henne når han fant ut hva hun hadde gjort? Han kunne til og med drepe henne.

Jeg var fortsatt redd for henne, så på ansiktet hennes med stigende følelser.

"Gå nå! Jeg har det bra! Bare finn din makker, så vil alt annet komme lett!" smilte hun til meg.

Jeg kunne knapt ta meg et bad. Selv med mengden arbeid jeg hadde blitt satt til å gjøre daglig, sørget jeg for at jeg ikke stinket.

Jeg hadde bare femten minutter igjen til ballet før det hele var over. Månen var over hodet, men jeg trengte ikke bekymre meg for å ikke skifte.

Selv da jeg endelig kom dit, var det fullt av alle slags mennesker. Forlovelser, gifteringer, folk som gråt, det var alt magisk og vakkert.

Jeg ønsket at jeg hadde blitt spart noen minutter for å se på denne fantastiske gaven som månegudinnen hadde gitt varulvene, men jeg måtte gå.

"Unnskyld! Unnskyld meg, vær så snill!" Jeg trengte meg gjennom mengden, sniffet luften som en gal dame på jakt etter makkerens duft.

Jeg var så redd at beina mine ristet. Vel vitende om at jeg allerede hadde tatt en veldig farlig risiko ved å komme til dette stedet, måtte jeg bare finne makkeren min, ellers ville det være over for meg.

Nesten gjennomgått hver eneste liste over alle i mengden, begynte jeg å bli bekymret. Det virket som om makkeren min ikke engang var her.

Det var ikke mulig. Kanskje jeg ikke sjekket godt nok. Makkeren min måtte bare være et sted her rundt.

I min desperasjon kunne jeg knapt se ordentlig. Synet mitt var allerede overfylt av tankene som svirret i hodet mitt.

Det var inntil jeg til slutt kolliderte med noen, og kastet henne i bakken. Hjertet mitt hoppet over et par slag da jeg raskt rakte ut hånden for å hjelpe henne opp fra gulvet.

Inntil jeg så det ansiktet som fikk hver eneste levende celle i kroppen min til å fryse. Hvem andre kunne det være enn min mareritt, Kate?

En stor klump gled nedover ryggraden min da jeg innså hvor mye trøbbel jeg hadde havnet i. Jeg måtte løpe, ellers ville jeg være fortapt for alltid.

Å løpe av gårde på føttene var det første jeg gjorde for å få et forsprang. Og med mengden mennesker der.

Jeg kunne høre ropene fra konferansevaktbyrået rett bak meg og de ropte navnet mitt samtidig.

Å løpe gjennom mengden og snuse samtidig var en av de vanskeligste tingene for meg å gjøre. Likevel prøvde jeg til jeg fant meg selv i det tomme garderoberommet, med de to toalettene på hver side. Jeg var fastlåst.

Tårer rant nedover ansiktet mitt da jeg til slutt innså at det ikke var noen av mine blant folkemengden som hadde samlet seg rundt stedet.

Lyden av føtter som allerede løp nærmere. Med vissheten om at min partner ikke var der eller ikke eksisterte i det hele tatt, var det ingen grunn til å løpe mer.

Den eneste tanken som var i hodet mitt i det øyeblikket var å snu meg og overgi meg til disse menneskene.

Likevel fortsatte stemmen i hodet mitt å fortelle meg å gjemme meg. Bare fordi jeg ikke kunne finne min partner, betydde det ikke at jeg ikke kunne unnslippe deres grusomme hender.

Jeg skulle finne veien ut av flokken, bort fra disse gruppene av hjerteløse og hensynsløse mennesker. Men først måtte jeg sørge for at jeg ikke ble tatt.

Mine reflekser slo plutselig inn. Midt i min desperasjon for å redde meg selv, brydde jeg meg ikke engang om å sjekke hvilket kjønn som skulle eie dette stedet.

I stedet åpnet jeg døren og møtte en fremmed mann med et håndkle rundt livet. Verden min syntes å kollapse rett foran meg på et øyeblikk, og jeg frøs.

Det var vanskelig for meg å ikke ta et raskt blikk på de perfekt lagdelte triceps og biceps og den hårete linjen midt på magen hans.

"Skal du stirre på meg hele dagen?" En sint mannsstemme vekket meg tilbake til bevisstheten.

Hjertet mitt slo hardt som en tromme. Jeg hadde en ondskap utenfor og en som sto rett her med meg. Jeg måtte bestemme hvilken av disse jeg ville møte.

Og etter mange års erfaring, visste jeg at jeg måtte unngå ondskapen utenfor så mye som mulig.

Med skjelvende lepper åpnet jeg munnen i et forsøk på å tvinge meg selv til å snakke.

"Jeg er veldig lei meg for at jeg kom hit, sir. Jeg hadde en liten situasjon utenfor som jeg ikke kunne unngå. Vær så snill, ikke send meg ut og jeg lover!" Jeg stoppet plutselig ved de ordene da jeg så på ansiktet til personen jeg hadde møtt på badet.

En plutselig følelse av familiaritet skyllet over meg da jeg så inn i øynene til den jeg hadde lett etter.

Og for de øyeblikkene følte jeg meg så i fred. Det eneste jeg var med mine avdøde foreldre, var hjertet mitt som rullet over av glede.

"Partner!" mumlet jeg igjen. Det var de mest lidenskapelige ordene jeg hadde mumlet på en stund.