Kapittel 4 Hei Angst

Tyra

Fattigdom har vært min uønskede følgesvenn så lenge jeg kan huske, startet som en påtrengende bekjent da min narkomane mor døde av en overdose og etterlot meg på et barnehjem. Jeg rømte fra stedet etter at en fosterfamilie for mange returnerte meg, og hevdet at jeg var for vanskelig å håndtere. Jeg var elleve år da jeg forlot barnehjemmet og begynte å bo i en forlatt fabrikk, noe Fattigdom gledet seg over, og raskt forfremmet seg selv fra bekjent til bestevenn. Jeg bodde bare i fabrikken i en uke før jeg møtte et par lavere feer (lavere betydde at de ble klassifisert som svake) som kidnappet meg og tok meg med til Feeriket, akkurat som i en eventyrbok. Bortsett fra at de søte feene i denne historien ønsket å gjøre meg til deres lille Halfling-slave, blomstene og fuglene var ikke ute etter å bli venn med meg - de var ikke like desperate som Fattigdom, må vite - og prinsene var heller ikke ute etter å finne søte, tapte jenter for å bryte onde forbannelser. (De var mer sannsynlig å legge forbannelsen på deg i utgangspunktet.) Det så ut som jeg var i ferd med å få et lykkelig aldri etter med Fattigdom - selv etter at mine nåværende adoptivforeldre reddet meg fra kidnapperne og tok meg inn som sitt eget barn. De jobbet som tjenere for en fe-adelsmann på den tiden, men mistet effektivt jobben og hjemmet da jeg havnet i en slåsskamp med adelsmannens bortskjemte datter.

Vi ble kastet ut, og jeg trodde mine nye foreldre ville kaste meg ut av deres liv med det samme.

Det gjorde de ikke.

De lot meg bli. Dessverre ble Fattigdom også.

Inntil nå.

Jeg stirret på kjolen Elzeria hadde laget spesielt for meg, på de tusenvis av valmuer den var laget av, en glitrende liten diamant i midten av hver lille blomst. Det, sammen med diamantchokeren rundt halsen min og kronen av diamanter på mine sprettende krøller, var ekvivalenten til en stor langfinger til min nye eks-bestevenn.

Farvel Fattigdom.

Ulv. Sjelevenner. Selvdestruksjon.

Hei Angst.

Feer kan ikke lyve, så hva enn den gamle kvinnen hadde sagt, var sannheten. Det faktum at hun nektet å gi meg et navn og i stedet gikk kneggeende av gårde inn i natten, forklarte også hvorfor hun ikke hadde krevd en pris for spådommen sin. Noen feer lever av negative følelser som fortvilelse, frykt og angst. Alle tre følelsene har omringet meg i en svart sky av elendighet på den ene dagen jeg burde ha vært lykkeligst.

Kveldens fest ville være den siste forseglingen på familiens sikkerhet, forestillingene jeg har gjort gjennom månedene var nok til å skaffe oss et vakkert hus (bedre enn adelsmannens som hadde kastet oss ut) og egne tjenere, men hvis hviskene var sanne og Høsthoffets prins ønsket å gifte seg med meg, ville vi aldri måtte bekymre oss for en tom mage igjen.

Bortsett fra at det var frukten å bekymre seg for, hva om denne påståtte forelskede prinsen forbyr deg fra-

"Ugh!" ropte jeg, og druknet de påtrengende tankene. "Feil, feil, feil-"

En hånd slo meg over bakhodet. "Jeg er klar over at dere Halflings kan fortelle usannheter uten bekymring, men jeg vil ikke stå ved og høre på at du lyver om kjolen min," fnyste Elzeria. "For en utakknemlig liten menneske-ting du er."

Jeg gned på stedet hun hadde slått, og rynket pannen. "Slapp av, Elz. Jeg snakket ikke om kjolen din."

Hun nikket. "Du ville vært svært lite intelligent om det var det du snakket om, men du har nettopp bekreftet det jeg allerede antok: du er en smart en."

Jeg himlet med øynene. 'Takk' var et uttrykk generelt unngått blant Elzerias slag på grunn av de potensielt fryktelige konsekvensene det kunne bringe, men noen ganger virket det som om de unngikk 'beklager' med enda større hast. Jeg har lært på den harde måten å ikke forvente noen av disse tingene fra noen av dem.

"Har du noen gang møtt en ulv før, Elzeria?" spurte jeg henne, og børstet bort irritasjonen min.

"En ulv?" spurte hun, og grep haken kontemplativt. "Å fange dem er plagsomt, men jeg antar at pelsen deres ville lage en fantastisk kåpe. Jeg kunne matche den med en grå hatt til deg, jeg tror grått ville se sjarmerende ut."

Jeg presset leppene sammen. "Har du noen gang hørt om at en menneske og en ulv er sjelevenner?"

Hun nikket. "Når jeg lager den kåpen, vil alle tro at det er akkurat det dere to er. Det vil være fantastisk."

"Ikke på den måten," sa jeg og ristet på hodet. "Jeg snakker om et faktisk forhold."

Elzeria rykket i et blad fra en av grenene sine. Et nytt vokste rett tilbake på plass mens hun lekte med det hun hadde plukket. "Hvem trenger forhold når man har klær?"

Jeg sukket frustrert. Jeg burde ha visst det, Elzeria var som en spesiell type arbeidsnarkoman. Arbeidet hennes var alt hun snakket og tenkte på. Jeg har faktisk aldri sett henne spise ennå. (Kanskje hun spiste klær?) Hun var sannsynligvis ikke den beste personen å gå til for svar, men det var ingen andre jeg kunne spørre. Foreldrene mine ville begynne å få panikk ved nevnelsen av en sjelevenn, til tross for at jeg ikke var det minste interessert i sånt tull-

En annen løgn? Samvittigheten min fniste.

Jeg presset leppene sammen og ignorerte det. Det den gamle kjerringa sa om at jeg skulle bli min egen undergang kunne bare bety én ting: Jeg kom sannsynligvis til å rote det til i kveld. Prinsen kom ikke til å bli imponert over opptredenen min og ville kaste oss ut. Foreldrenes drøm ville bli knust, og det var den verste mulige skjebnen for meg.

Men den utfallet virket litt for bekvemt, gjorde det ikke? Å miste prinsens interesse kunne bringe stor skuffelse for foreldrene mine, men vi hadde fortsatt huset, og jeg kunne fortsette å danse lykkelig. Den gamle kjerringa hadde snakket om liv og død, stor undergang, osv. Uansett hvor forvirrende det hørtes ut å være sjelevenn med en ulv, måtte jeg finne denne personen før alt gikk galt.

"Elzeria," sa jeg. "Jeg må skifte ut av denne kjolen, jeg tenker å besøke skogen en liten stund."

"Ingen grunn," gliste Elzeria stolt. "Kjolen kan ikke bli skitten og vil beskytte seg selv mot enhver form for skade."

"Kult," sa jeg, og gikk bort til vinduet og åpnet det. "Foreldrene mine venter utenfor på meg, men hvis de dukker opp, tror jeg du bør fortelle dem alt om jakken du har planlagt for meg."

Med det sagt, gled jeg ut av det åpne vinduet, føttene landet lydløst på gresset. To skritt frem var alt som skulle til for at jeg smeltet inn i mengden av festende feer.

Høstherrens slott var pakket til randen med feer fra utallige hoff, alle her for å se hovedbegivenheten på festivalen. Så mye som jeg gjerne skulle påstå at de var her for å se meg, var sannheten at de fleste hadde kommet for å se utfordringen. Det var en begivenhet som ble holdt en gang i måneden innen hvert hoff, en spesiell anledning hvor en av de høye feene kunne utfordre den nåværende herren eller fruen av hoffet. Hvis utfordreren vant, ville de bli den nye herren eller fruen, og den falne ville enten bli drept eller sluppet fri - i vanære - for å leve stille et annet sted. Ikke mange utfordrere kom frem under festivalene, og feene brukte det som en annen unnskyldning for å feste og tulle rundt - selv om det denne gangen faktisk ville være en utfordring.

En fe fra Sommerhoffet skulle prøve å ta ned Høstherren, noe alle visste ikke var mulig uansett. Til tross for sin alder var Høstherren kjent vidt og bredt for sin kraftige magi, det var gitt at utfordreren kom til å mislykkes og få seg selv drept siden Høstherren også var kjent for sin begrensede nåde. Det betydde ikke noe for meg, så lenge jeg kunne opptre etter at kroppen var fjernet.

Men før det ville jeg gjerne ta en titt rundt, se om jeg kunne støte på noen firbeinte bråkmakere. Bedre å håndtere problemet direkte i stedet for å la det snike seg opp på meg mens jeg var uforberedt.

"Lille jente," hveste en mann, et glødende grønt ansikt plutselig noen få centimeter fra mitt. "Jeg har leppestift så rød at kjærligheten i livet ditt heller vil se sitt eget hjerte blø enn å forlate deg et sekund. Hva vil du bytte for det?"

Jeg dyttet ansiktet hans bort fra mitt. "Jeg vet at jeg ville byttet sjelen min for å få deg vekk fra meg akkurat nå. Forsvinn."

Han blottet røde tenner mot meg. "Du vil dø alene."

Jeg himlet med øynene. "Si det til spåkjerringa," mumlet jeg, og fortsatte min raske gange, øynene søkte ansiktene rundt meg, ignorerte den livlige musikken som spilte, ignorerte hender som rakte ut og forsøkte å trekke meg inn i en dans.

Jeg begynte å vurdere å våge meg inn i skogen bak slottet da det var et tap på skulderen min. Et tap jeg ikke ville ha lagt merke til hvis personen ikke hadde grepet meg i armen rett etterpå.

Irritert snudde jeg meg rundt, klar til å rive i idioten.

Jeg stoppet. Måpte på ulveørene.

"Hvem er du?" spurte jeg skjelvende.