Prolog

Gideons Smerte

Gideon

"Jeg er lei meg, hun er borte. Det var ingenting jeg kunne gjøre." Legen trakk seg unna meg, frykt og sorg i øynene hans.

"Ingenting! Det er ingenting! Få henne tilbake!" Hele kroppen min skriker. Jeg visste det, jeg visste det før han sa noe. Jeg kjente henne i hjertet mitt si farvel og slippe taket. En ufattelig smerte strålte til kjernen min, dypere enn noe jeg noen gang hadde følt før.

"Jeg skulle ønske jeg kunne, men hun er allerede borte. Du vet at hun er det. Akkurat nå har du ikke tid til å sørge. De trenger faren sin." Legen leder oppmerksomheten min mot de to nyfødte jentene som også skriker av full hals. Hvordan skal jeg klare dette alene? På et øyeblikk endret verdenen min seg, men ikke slik jeg hadde sett det for meg. Min kjære døde under fødselen. Hun hadde svangerskapsforgiftning og klarte ikke å holde ut etter fødselen. Hun ga meg to vakre små jenter, Rose og Daisy. Hun smilte til dem, så forlot hun denne verdenen, forlot dem og meg.

Alt jeg ønsket å gjøre var å rase og ødelegge alt i min vei. Jeg var en kriger og en etterforsker. Alt jeg vet er hvordan jeg skal kjempe meg ut av problemer. Jeg kunne ikke forstå hvordan hun var borte, og jeg var alene; jeg kunne ikke kjempe for å redde henne. Hun var bare borte. Jeg så ned på mine to døtre som skrek etter moren sin, og alt jeg kunne gjøre var å gråte. Jeg, Alphaen av Druit Guard, hulket like hardt og høyt som mine to små jenter. To jenter, hva skal jeg gjøre.

Hvordan skal jeg oppdra to jenter! Jeg vet ikke engang hvordan man skifter en bleie ennå. Livet deres raste gjennom tankene mine mens de vokste, alle mulighetene og hva hvis. Ville jeg kunne lære dem nødvendige jenteting? Hva er nødvendige jenteting? Jeg kan lære dem å kjempe; jeg kan lære dem hvordan man leder en hær av krigere, men det er det! Jeg har aldri følt meg så håpløs og hjelpeløs i mitt liv. Disse to små jentene hadde allerede knust meg.

De var alt jeg hadde igjen av min kjære, min siste forbindelse til min kjærlighet. Jeg kunne ikke klandre dem for det som skjedde, men jeg ønsket det. Jeg ble igjen truffet av en bølge av tristhet da jeg innså at disse to vakre babyene aldri ville se moren sin smile til dem. De ville aldri høre stemmen hennes lese en godnatthistorie. De ville aldri høre henne le av deres morsomme påfunn eller føle hennes varme omfavnelse. Kunne jeg gjøre dette, være både mor og far?

Med hjelp fra sykepleieren løftet jeg opp mine små døtre. Jeg ga dem hver en kyss. "Jeg lover å gi dere alt jeg har. Jeg kan ikke love at jeg vil være perfekt, eller at jeg ikke vil gjøre feil, men jeg vil gi mitt liv for deres for å holde dere trygge. Vi er alt vi har nå." Jeg prøvde å stoppe tårene mine fra å strømme igjen, men jeg mislyktes. Jeg prøvde å ikke la tårene falle på døtrene mine, jeg la dem tilbake i vuggen. De hadde sluttet å gråte, og de viftet med de små armene sine mot hverandre til de holdt hender. Jeg sukket "i det minste vil de alltid ha hverandre." Jeg satte meg ned i en stol ved siden av dem, bare så på dem sove. Litt paranoid, redd de ville slutte å puste ærlig talt.

Mens jeg satt der, visste jeg at jeg trengte å hjelpe meg selv å få kontroll over sorgen min. Jeg trengte å fullføre vår familiebinding. Så vondt som det gjorde, måtte jeg leve for døtrene mine. Jeg forlenget klørne på venstre hånd, skar et lite kutt på høyre, og så forsiktig som mulig, prikket begge deres store tær. Jeg berørte hver av deres små tær til kuttet mitt, lot den minste dråpen fra hver av dem komme inn i kuttet mitt. Jeg følte dem komme inn i sjelen min, og et glimt av håp og kjærlighet begynte å helbrede meg. Jeg så ned på brystet mitt der hjertet mitt var, og jeg kunne se døtrenes familieemblem danne en hvit rose og en hvit og gul tusenfryd. "Mine små blomster, dere aner ikke hvor mye dere har reddet pappa," hvisket jeg.

Legen hadde rett. Jeg hadde ikke tid til å sørge. Jeg måtte leve videre uansett hvor vondt det gjorde. Det gjorde vondt, kjæremarkeringen min brant øyeblikket hun forlot denne verdenen. Jeg så på merket mitt, og det ble allerede blekere. Jeg måtte fokusere på jentene mine nå. Jeg kunne miste meg selv i smerten og sorgen som spiste bort sjelen min. Min kjære ville aldri tilgi meg hvis jeg ikke levde videre og kjempet for våre barn. Jeg var bare ikke sikker på hvordan jeg skulle gjøre det, hvor jeg skulle starte. Jeg antar at jeg vil kjempe, bare ikke med nevene, klørne eller tennene. Jeg vil kjempe mot det knuste hjertet mitt fra å gi opp, bare ikke sikker på hvordan ennå. Jeg hadde bare mine små blomster for å hjelpe meg å helbrede.