Kapittel 7 Invitasjon
Victorias synsvinkel
Med raske skritt gikk jeg tilbake til klubben. Jeg kom til baren og så Sandra servere en kunde. Jeg sjekket tiden og la merke til at jeg bare hadde noen få minutter igjen før pausen min var over. Sandra så meg og ga meg et merkelig blikk, som jeg ignorerte og satte meg på krakken.
"DOM Tim lette etter deg, har du sett ham?" sa hun uten å se på meg.
"Hvem er DOM Tim?" spurte jeg forvirret.
Hun stoppet det hun holdt på med og stirret rett på meg.
"Ikke lat som om du ikke kjenner ham," sa hun med en rynke i pannen.
"Jeg vet ikke hva du snakker om."
Hun lo og krysset armene.
"Dette er din første dag, og du tiltrekker deg allerede de store DOMS," sa hun med et stort smil om munnen.
"Jeg er ikke interessert i sånt, jeg er bare her for å jobbe," svarte jeg bestemt.
Hun himlet lekent med øynene og lo ondskapsfullt før hun svarte,
"Det sa vi alle."
"Vel, jeg er Victoria, og jeg er annerledes," sa jeg og satte tilbake skiltet mitt, klar for å jobbe.
Hun gikk sint og stilte seg foran meg.
"Fordømmer du oss?" spurte hun sint. Jeg så på Sandra og skjønte at hun selv var trøbbel, og bestemte meg for at det var best å unngå henne.
"Det er ikke det, jeg er bare ikke interessert i BDSM," forklarte jeg vennlig.
Da hun hørte de ordene, smilte hun til meg og la hendene på skuldrene mine.
"Er du redd for tau og lenker?" spurte hun i en ertende tone.
Jeg visste at hun hånet meg, men jeg bestemte meg for å la det gå.
"Noe sånt," svarte jeg likegyldig.
Hun lo mykt og sa,
"Ikke bekymre deg, kjære, ikke alle Doms bruker lenker og tau," hun ga meg et lurt smil og gikk.
Flott, for en måte å starte min første dag på. Jeg lurte på om Sonia gikk gjennom det samme.
Jeg satte meg ned og alt som hadde skjedd for noen minutter siden spilte i hodet mitt.
Jeg rørte ved nakken min og kjente at smerten fortsatt var der, og lurte på hva slags mann som ville reagere sånn bare på grunn av en enkel berøring.
Og for DOM Mike, jeg tror jeg burde rapportere ham til sjefen. Jeg lurte på hva han ville ha gjort med meg hvis ikke den mystiske DOM hadde reddet meg.
Jeg var fortsatt i tankene da jeg så ham komme inn gjennom døren.
Han fanget blikket mitt og ga meg et sint blikk, som fikk kroppen min til å skjelve da jeg returnerte blikket hans.
"En flaske Don Simon," en stemme fikk meg til å flytte blikket fra ham.
"Gi meg et minutt," sa jeg til henne og hentet drikken.
Hun tok imot drikken fra meg og betalte med kort.
"Er denne drikken for sterk?" spurte hun nervøst.
Jeg hevet øyenbrynene og tok en bedre titt på henne, og skjønte at hun var en underdanig.
"Nei, hvorfor spør du?"
Hun smilte sjenert og sa,
"Jeg vil spørre mesteren om jeg kan bli med ham på en drink, men jeg er redd han ikke vil tillate det," sa hun som et barn, og med tanke på utseendet hennes burde hun være i midten av tjueårene.
"Bare spør ham, og hvis han nekter, så tror jeg han har en god grunn til det," hun smilte av ordene mine og gikk bort.
"Flott, flott, flott," mumlet jeg for meg selv.
Jeg så meg rundt og så at den mystiske mannen allerede var borte.
Jeg sukket av lettelse og fortsatte å jobbe.
Noen timer senere, klokken var 12 om natten, og skiftet mitt var over.
Etter å ha avsluttet skiftet mitt, gikk jeg for å møte Sonia ved baren hennes.
"Er du ferdig?" spurte hun med et smil. Det virket som hun hadde hatt en flott dag, i motsetning til meg.
"Ja, er du ferdig?" spurte jeg mens jeg så meg rundt.
"Ja, gi meg et minutt." Sonia plukket opp tingene sine og forlot baren.
Vi forlot klubben og sto på en tom vei.
"Det ser ut til at vi må gå hjem," foreslo Sonia.
"Ja, det er bare noen få skritt unna," var jeg enig.
Vi gikk en stund da en bil stoppet bak oss.
Vi snudde oss og så en svart Mercedes parkert i hjørnet.
En maskert mann kom ut av bilen og smilte til Sonia.
"Skal dere hjem?" spurte han.
"Ja," svarte Sonia med et smil.
"La meg kjøre dere hjem."
"Nei, det går bra," sa jeg plutselig.
Han tok noen skritt og stilte seg foran meg.
Jeg kunne føle hans gjennomtrengende blikk på meg selv om han hadde en maske på ansiktet. Jeg flyttet meg nervøst bort fra ham og stilte meg ved siden av Sonia.
"La oss gå," hvisket jeg til henne.
"Ingen grunn til det, Vicky, han er en hyggelig mann, jeg møtte ham på klubben," sa hun høyt.
Jeg ga henne et hardt blikk og mumlet for meg selv
"La oss gå." før jeg kunne protestere, tok hun hånden min og dro meg mot bilen.
Sonia dro meg til bilen, åpnet baksetet for meg mens hun satte seg foran.
Mannen smilte bredt til både Sonia og meg før han kjørte av gårde.
Kjøreturen var stille, helt til han snakket,
"Så i dag var din første dag." spurte han mens blikket hans var fokusert på veien.
"Ja, og det var spennende." svarte Sonia ivrig.
"Og du?" spurte han mens han så på meg gjennom speilet.
"Ja." mumlet jeg motvillig.
Han ga meg et raskt blikk og så bort.
"Hva heter du?" Jeg fanget blikket hans og visste at han snakket til meg, men jeg latet som om jeg ikke forsto.
"Hun heter Victoria." svarte Sonia mens hun ga meg et sint blikk, noe som fikk meg til å rulle med øynene og se bort.
"Fint navn, Vicky."
Jeg ignorerte dem og ba om at vi skulle komme hjem i ett stykke.
Endelig kom vi hjem, og jeg hoppet raskt ut av bilen og løp inn i leiligheten vår, og lot Sonia være alene med ham.
Noen minutter senere kom Sonia inn og ga meg et merkelig blikk.
"Si hva du har å si og slutt å gi meg det blikket." Jeg sa de ordene mens jeg skiftet klær.
"Hvorfor oppførte du deg slik mot ham." Spurte hun irritert.
"Hvordan oppførte jeg meg?" spurte jeg.
"Du vet hva jeg mener." sa hun sint.
Jeg ignorerte henne og la meg på sengen. Jeg hadde hatt en veldig stressende og rar dag, og jeg ville ikke avslutte den med å krangle med Sonia.
"Vicky." mumlet hun, men jeg ignorerte henne og sovnet.
"Våkne opp, Vicky, noen er her for å se deg." hørte jeg de ordene i søvne. Sakte åpnet jeg øynene og så Sonia stå foran meg.
"Jeg venter ikke noen." mumlet jeg og reiste meg lat fra sengen.
"Mannen du hjalp den andre dagen, han er ved døren." Sonia dyttet meg til side og la seg på sengen.
Med søvnige øyne gikk jeg til døren, åpnet den trøtt og møtte mannen som sto foran meg med et stort smil om munnen, som om han nettopp hadde funnet sin tapte datter.
"God dag, sir." hilste jeg.
Han rakte frem hånden og prøvde å stryke håret mitt, men han tok seg i det og trakk hånden tilbake.
"Hvordan har du det, min kjære." han oppførte seg som om han hadde kjent meg lenge, noe jeg syntes var merkelig, men jeg bestemte meg for å ignorere det.
"Jeg har det bra, sir, hvordan fant du hit?" spurte jeg fordi jeg ikke kunne huske at jeg hadde gitt ham adressen min.
"Å det. Jeg fikk adressen din fra sykehuset." svarte han.
Da jeg hørte de ordene fra ham, husket jeg at jeg hadde gitt ut adressen da jeg tok ham til sykehuset.
"Det er fint, vil du komme inn?" spurte jeg, og håpet at han ville si nei, siden leiligheten vår var liten.
"Det er ikke nødvendig, min kjære." måten han la vekt på ordet "kjære" virket som om han mente det.
"Jeg er her for å invitere deg til bursdagen min, du vet du hjalp med å redde livet mitt, og jeg vil gjerne ha deg der." han sa de ordene mens han ga meg et kort som inneholdt invitasjonen.
"Når er det?" spurte jeg.
"I morgen."
"Jeg skal sørge for å være der, men jeg blir ikke lenge siden jeg må på jobb."
"Det er ikke noe problem, bare sørg for at du er der." ordene hans var nesten som en bønn.
"Jeg skal definitivt være der." forsikret jeg ham.
Han stirret på meg lenge, og jeg visste at han ville si noe til meg, men han holdt det tilbake.
"Vi sees da." sa han de ordene og gikk.
Jeg gikk inn i leiligheten og møtte en nysgjerrig Sonia som stirret på meg.
"Hva er det du har i hånden?" hun reiste seg og tok kortet fra meg.
"Han inviterer oss til bursdagsfesten sin." mumlet hun mens hun leste gjennom kortet.
"Ja, og jeg lovet at jeg skulle være der, bare i noen få minutter." svarte jeg.
Hun stirret på kortet et øyeblikk og så opp på meg med et lurt smil.
"Hvorfor smiler du?" spurte jeg forvirret.
"Tror du ikke at du glemmer noe her?" spurte hun med et lurt smil om munnen.
Jeg stirret på henne forvirret og prøvde å forstå hva hun mente, men jeg kunne ikke.
"Si det bare." mumlet jeg utålmodig.
"Han vil være der!" mumlet hun spent.
"Hvem." spurte jeg forvirret.
"Eric." hvisket hun med et djevelsk smil om munnen.
"Faen!"
