Kapittel 2

Livet suger.

Jeg surmulte mens jeg parkerte bilen, skrudde av motoren, og lente meg ordentlig tilbake i førersetet. Jeg vippet hodet til venstre, og øynene mine falt på pakken som skjulte frokosten min fra nysgjerrige blikk. Lat tok jeg tak i den og åpnet den, duften av stekte egg og ferskt brød steg opp mot meg. Jeg trakk på skuldrene mens jeg tenkte på tilstanden i livet mitt, sparket av meg tøflene, strakte ut beina, og tok ut en sandwich fra frokosten min.

Mens jeg nøt det deilige, myke og litt oljete måltidet, begynte jeg å reflektere over livet mitt. Jeg nektet å gjøre det mens jeg kjørte, fordi jeg ikke stolte på meg selv. Følelsesmessig ustabil, hvem vet—jeg kunne ha endt opp med å treffe noen eller noe hvis jeg hadde gitt etter for tankene mine.

Jeg krysset beina og tok en ny bit av måltidet mitt. Dette er godt, tenkte jeg. Og så, Livet mitt er elendig!

Samantha hadde rett. Min nylige metode for å håndtere smerte forårsaket meg så mye unødvendig lidelse. Det var som å bruke smerte for å løse et smerterelatert problem.

Bare forrige uke, holdt jeg på å bli degradert fra stillingen som assisterende sjefredaktør etter at jeg dukket opp på jobb veldig tidlig, halvt full, og noe opphisset. Ifølge de ansatte som hadde vært der over natten, ble jeg tatt på fersken mens jeg gned meg mot en av bibliotekhyllene.

Jeg fortjente virkelig å bli sparket.

Men hva nå? Hva gjør jeg med livet mitt? Jeg stønnet høyt med mat fortsatt i munnen, som en fortvilet babyhval. Med et uttrykk av fortvilelse i ansiktet, bet jeg i resten av brødet i hånden min, mens jeg klemte sammen øynene som klødde—nei, verket—etter å gråte.

Et bank på vinduet på passasjersiden rev meg ut av selvmedlidenheten. Jeg snudde meg, tørket hånden på buksene mine. Det var David—ja, David—som sto der og vinket ivrig, frisyren hans fikk håret til å falle til den ene siden.

Jeg rakte etter vinduskontrollen og senket den. Hodet hans dukket inn i bilen, smilet forsvant da han la merke til tårene som hadde klart å presse seg frem i øynene mine.

"Grace... hvorfor er du tilbake så tidlig? Hvorfor ser du trist ut?" Han strøk håret fra ansiktet, bekymringen var tydelig på hans kjekke trekk. Jeg tok et øyeblikk for å sette pris på min evne til å tiltrekke meg kjekke menn når jeg er full.

Bra jobba, Grace, tenkte jeg med et sarkastisk smil.

Jeg så bort fra søte David, grep et nytt stykke brød, vendte meg mot den hvite veggen foran meg, og tok en bit. Jeg lyttet mens David åpnet døren, kjente virkningen av vekten hans som satte seg i setet, og hørte knapt døren lukke seg.

"Grace..."

"Rose," rettet jeg ham. Øyenbrynene hans hevet seg i spørsmål. "Mitt navn er Rose. Ikke Grace. Vel, fulle meg er tydeligvis Grace, eller hvilket navn hun velger." Tonen min var som en middelaldrende kvinne fullstendig lei av livet.

Og jeg var, på en måte, lei av livet.

Han nikket som om han forsto og fortsatte, "Okay, Rose. Hvorfor er du tilbake så tidlig? Glemte du noe?"

"Jeg fikk sparken!" Jeg slo hendene i rattet, så bilen rykket litt. Jeg tok et skjelvende pust og slapp det ut så sakte jeg kunne. Det pustet var en del av tårene fanget inni meg.

Jeg så på David igjen, som ennå ikke hadde sagt et ord. Det bekymrede uttrykket hans var blitt erstattet med et blankt, uleselig et.

"Vel, si noe," oppfordret jeg, og begynte å angre på at jeg hadde sluppet ut min nylige livskrise.

"Drepte du sjefen eller noe?" Spørsmålet hans ga ham et 'seriøst?' blikk fra meg mens jeg rakte etter resten av måltidet mitt.

"Jeg mente det spørsmålet," sa han. "Jeg mener, du var sen, ok? Folk er sene til jobb mye i disse dager. Det er som en latskapsinfluensa som går rundt i byen, og la meg fortelle deg en hemmelighet..." Han strøk håret bakover igjen, som hadde falt på grunn av hans animerte snakking. "Denne influensaen har smittet mer enn halvparten av befolkningen."

Jeg ga ham det samme blikket som før.

"Gå og sjekk statistikken."

"Hør, David. Jeg fikk sparken fordi jeg var sen. Og... jeg har på en måte gjort det i noen uker nå. Pluss, jeg har vist noen sprø oppførsel, takket være Grace."

"Trenger du en klem?" Spørsmålet hans smeltet innsiden min. Jeg la brødet tilbake i posen, ansiktet mitt tok på seg et barnlig uttrykk, og så nikket jeg kraftig. Han lente seg inn og omfavnet meg, hans cologne omfavnet meg. Han luktet så mandig at jeg ønsket å bli værende i omfavnelsen. Bortsett fra Sam, som klemmer meg ved enhver anledning, har jeg knapt noen andre til å klemme meg.

Så mine to kilder til klemmer er Sam og meg selv.

Som... gjør meg glad for å introdusere min nyeste kilde, søte David. Det vil si, hvis jeg ikke skyver ham bort fra livet mitt underveis.

"Okay, Rose, jeg tror vi bør gå opp og se på litt komedie. Hva sier du?" foreslo David etter å ha løslatt meg fra den varme klemmen.

Jeg tenkte meg om et øyeblikk.

"Egentlig tror jeg at jeg vil gå."

"Vel, en tur klarner tankene. La oss gå."

"Vent litt." Han gjorde det der med øyenbrynene igjen, og jeg må innrømme, han ser enda søtere ut når han gjør det. "Hvorfor er du fortsatt her? Jeg trodde du hadde dratt nå. Jeg mener, du fikk jo ikke engang det du kom for."

"Tydeligvis er jeg fortsatt her, selv etter å ikke ha fått sex," svarte han, og jeg nikket enig. "Jeg var faktisk på vei ut, men så så jeg bilen din og måtte sjekke."

"Jeg kan ikke tro at jeg sier dette, men jeg er glad du ikke dro."

"Jeg er glad jeg ikke hadde sex med deg."

"Hva?" Jeg var forvirret.

"Hvis vi hadde gjort det, ville jeg ikke vært her, og du ville kanskje bare sittet i bilen hele dagen, gråtende til du ikke kunne mer."

"Er du en slags trollmann? Det er akkurat det jeg ville gjort," sa jeg, litt gladere for å ha selskap. "La oss gå en tur."

Vi gikk ut av bilen, og jeg låste den etter å ha sjekket at jeg ikke hadde glemt telefonen.

"Hvordan har det seg at du ikke er på jobb nå?" spurte jeg noen sekunder etter at vi traff fortauet.

"Eh... jeg er frilans grafisk designer. I omtrent seks måneder nå har jeg jobbet eksklusivt med forlag."

"Virkelig? Jeg jobber... vel, jeg pleide å jobbe for et forlag," sa jeg, stemmen min gikk fra begeistret til en mer dempet tone. Han merket tristheten komme tilbake og skiftet raskt tema.

"Har du noen gang prøvd å lese skyer?" spurte han, og fanget interessen min. "Det er denne tullete men morsomme tingen jeg gjør når jeg kjeder meg. Jeg ser på himmelen på skyete dager og tolker formene. En dag så jeg en dinosaur med en kamel-lignende pukkel og en havfruehale."

"Ikke sant!" utbrøt jeg, vanskelig å tro men fascinert.

"Jeg sverger at jeg så det. Og det var ikke engang det rareste. En annen dag så jeg en veldig glad esel posere ved siden av..." Han dyttet meg. "...gjett hva?"

"Eh... en burrito?" gjettet jeg, håpende på å ha rett.

Han ristet på hodet. "Hamburger?"

"Nei. Det var en mannlig del."

"En mannlig del? Er det den seksuelle...?"

"Ja," sa han, uten å la meg fullføre setningen. Da realiteten slo meg, ble øynene mine umiddelbart store av vantro. Jeg kastet et blikk mot ham, lo kort, og så bort.

"Jeg tror deg ikke."

"Jeg skulle ønske jeg løy. Og jeg var ikke engang høy."

"Herregud." Jeg brøt ut i latter, stoppet i sporene mine for å la det ut. Da bildet dannet seg i hodet mitt, lo jeg enda mer, og trakk blikk fra forbipasserende. David sto bare der, og så på meg med et stort smil om munnen. "Det må ha vært vilt."

"Du burde prøve det." Etter endelig å ha sluttet å le, ble jeg varm for ideen hans. Jeg så opp, og heldigvis var himmelen fylt med skyer. Mens jeg myste for å lese skyene, fløy et papir inn i ansiktet mitt.

"Jeg ser ingenting annet enn hvitt." Jeg dro papiret av ansiktet mitt og skulle til å kaste det i en nærliggende søppelbøtte da jeg så ordet LEDIG skrevet med store bokstaver øverst. Det fanget oppmerksomheten min.

"Hva er det?" David kom nærmere for å se på flygebladet. "Lager folk fortsatt flygeblader?"

"De trenger en barnevakt." Jeg så opp på David. "Og jeg trenger en jobb. Dette er bra. Jeg kan gå på intervjuet, eller hva de nå kaller det."

"Vil du jobbe som barnevakt?" Jeg trakk på skuldrene og nikket samtidig. "Du pleide å jobbe i et forlag, og nå vil du være barnevakt?"

"Det er ikke så ille."

"Jeg vet det ikke er det. Men poenget mitt er, du kunne bare gått inn i et annet forlag, og jeg er sikker på at de ville... vent, hvilken stilling hadde du?"

"Assisterende sjefredaktør."

"Seriøst? Og du vil barnevakte? Forlag ville gi alt for å ha deg. Du jobbet i Elite Publishing, Grace. Elite."

Da jeg innså at jeg aldri hadde fortalt ham hvor jeg jobbet, rynket jeg pannen mot ham. "Hvordan vet du det?"

"Jeg så en kopp på kjøkkenet ditt. Den hadde navnet skrevet med store bokstaver på den." Jeg nikket; jeg hadde en slik kopp. To. De var gaver fra tre juler siden.

"Så hva om jeg jobbet i Elite? Jeg har vært gjennom mye, David, og jeg føler at jeg trenger en mer respektabel distraksjon. Å bli full og hooke opp med menn er ikke akkurat respektabelt."

"Vel, hvis du sier det. Når er intervjuet, eller hva det nå er?" Jeg vet, ikke sant? Jeg vet ikke engang om man blir intervjuet for slike jobber.

Jeg så på flygebladet. "I morgen."

"Vet du engang hvordan man tar vare på et barn?"

"Jeg hjalp en gang et barn opp på en huske i parken." Jeg så opp på ham igjen, usikker på om det kvalifiserte.

"Vel, hvis det skjedde, antar jeg at barnevakt ikke burde være for vanskelig for deg." Jeg smilte bredt.

"Dette burde gå bra. Hvor vanskelig kan det være?" Han trakk på skuldrene og returnerte smilet, tok hånden min og foreslo at vi skulle finne noe å spise.