Kapittel 4
Hun klarte ikke engang å stå imot Brian, med den spinkle, knoklete kroppen hans, langt mindre Seth.
Og selv om hun kunne ha slengt ting etter Brian for å forsvare seg, klarte hun ikke å skade Seth det minste.
Seth overså fullstendig Laylas panikk og kamp. Han rev undertøyet hennes i stykker uten anstrengelse. Hendene hans klemte rundt livet hennes, som om han ville presse hele kroppen hennes inn mot sin egen og knuse henne der.
«Seth! Jeg har fått mensen i dag! Vi kan ikke!»
Da han rev av henne undertøyet, hadde Seth sett de svake blodflekkene på bindet hennes. Men han brydde seg ikke. Han vred nakken hennes bakfra og tvangsmysset henne. Tennene hans bet seg ned i tunga hennes med en kraft som fikk det til å kjennes som om han ville sluke henne.
Layla følte at hodet skulle ryke av presset. Hun klorte seg fast i sofateppet, desperat. Neglene var nær ved å knekke av hvor hardt hun holdt.
I de korte øyeblikkene hun fikk trekk pusten, tryglet Layla mellom hikstene: «Seth, ikke i dag, vær så snill … det går virkelig ikke … vær så snill …»
«Hva er det som ikke går? Dette er jo perfekt. Nå trenger vi ikke engang beskyttelse.» Med de ordene trengte Seth hardt inn i henne. Layla skrek av smerte. Han viste ingen nåde. For hvert kraftige støt brøt han henne mer og mer ned.
Fra munnen hennes kom knekte skrik og bønnfallinger, men Seth oppførte seg som om han ikke hørte. Han holdt rytmen, tung og ubønnhørlig, mens han dro henne røft i håret.
Uten å ville det fikk Layla øye på speilbildet deres i mobilskjermen. Den viste henne i all ydmykelsen. Ansiktet hennes ble gradvis grått. Tårene presset seg fram. Selvrespekten hennes ble revet i stykker, bit for bit, nesten metodisk. Hun sluttet å kjempe. Hun lot Seth krenke den beseirede kroppen hennes, som om sjelen allerede var dratt ut av henne.
Etter det som kjentes som en evighet, kom Seth seg endelig av henne. Da lå hun der som en død fisk. Filler av revne klær lå strødd over huden hennes. Hadde de ikke vært gift, ville hun sett ut som om hun var blitt utsatt for et overgrep.
Seth tok på seg klærne og kastet et blikk på Layla i sofaen. Han foraktet synet av henne nå. Hvem som helst ville tro han nettopp hadde ligget med et lik.
«Ikke ligg der og se sånn ut. Det er ekkelt. Reis deg og ta en dusj. Jeg kjøper nye klær til deg, så du får erstattet det jeg rev i stykker.» Mens han snakket, plukket Seth opp mobilen som hadde filmet. Han så raskt gjennom opptaket og stakk den i lomma.
Layla dro den tunge kroppen sin opp fra sofaen. Hun beveget seg klossete. Hun var fullstendig tappet. Musklene verket, leddene var stive, og selv det å puste kjentes som arbeid.
Hun brydde seg ikke lenger om at hun var halvnakken. Hun reiste seg og gikk mot trappa som en søvngjenger.
Seth fulgte henne med blikket. Ansiktet hans var alvorlig, men han sa ingenting.
På badet låste Layla døra og stilte seg foran speilet. Hun stirret på det forslåtte, uordentlige speilbildet sitt.
Tårene rant da hun tok innover seg hvordan hun så ut. Håret var flokete. Kroppen var halvt blottet. På halsen og armene satt merkene etter Seth. Hun så ut som en traumatisert gatejente, så motbydelig at hun knapt orket å se på seg selv.
Hun rev av seg de siste fillene av klær og gikk inn i dusjen. Vannet fosset ned over kroppen hennes, og tårene blandet seg med strålene. Hun dekket ansiktet med begge hendene og gråt, dempet og stumt, som om sorgen ikke fikk lov til å slippe helt ut.
Hun forsto Seths hensikt krystallklart – han trodde dette skulle gjøre opp for alt. Han hadde alltid sett på henne som ingenting annet enn en tøffel. En som kunne holdes i sjakk så lenge han ga henne sex.
Da hun kom ut av badet omtrent ti minutter senere, satt Seth i en lenestol på soverommet og leste avisa. Han hadde skiftet, og håret var litt fuktig, som om han også hadde tatt en dusj.
Da han fikk øye på Layla, rynket han misfornøyd på pannen. «Hvorfor brukte du så lang tid i dusjen?»
Layla så på ham med blikket helt tomt og satte seg ved sminkebordet. Hun smurte ansiktet inn med fuktighetskrem, mekanisk, som en vane hun hadde glemt hvorfor hun en gang begynte med.
I speilet så hun Seth reise seg og komme bort bak henne. Lukten av mann, blandet med et svakt drag av røyk, la seg rundt henne idet han bøyde seg ned og la armene rundt henne bakfra.
Laylas kropp rykket til, instinktivt klar til å stritte imot. Men etter noen få sekunder ble hun helt stille.
Hva var vitsen med å kjempe? Hun kom uansett ikke til å vinne over ham.
Seth trakk pusten rolig inn ved håret hennes. Så lot han seg senke litt, til han begravde ansiktet i gropen mellom hals og skulder.
Når det gjaldt Laylas kropp, måtte Seth innrømme at han lengtet etter den – glatt og fin, med en naturlig duft som fikk det til å brenne i ham bare han så vidt var borti henne.
«Dra til sykehuset i morgen og sjekk deg. Så vidt jeg vet, er det ikke farlig med samleie under mensen av og til. Og du har dusjet, så det er ingen fare for infeksjon.»
Da han sa det, flakket en bitter antydning til smil over Laylas lepper. I øynene lå det bare en dyp hjelpeløshet og et mørke som ikke slapp taket.
«Gi meg angrepillen,» ba hun lavt, stemmen så tynn at den nesten forsvant.
«Du trenger den ikke når du har mensen.»
«For sikkerhets skyld.»
Seth rynket pannen. Men Layla møtte blikket hans gjennom speilet. «Sa du ikke en gang at jeg ikke var verdig til å få barnet ditt? Da bør vi vel ta forholdsregler.»
Den setningen fikk ham til å tie. Ansiktet hans skiftet et øyeblikk, men han sto på sitt. «Du trenger den ikke denne gangen.»
Layla overså ham. Hun reiste seg og gikk rett bort til nattbordet. Hun bøyde seg ned, dro opp skuffen og svelget en pille fra en flaske – uten vann.
Det gjorde Seth rasende. Pannen hans strammet seg, rynkene ble dypere. «Gjør du dette med vilje for å trosse meg?»
«Nei. Du sa vi skulle være forsiktige. Men du blir sint når jeg tar forholdsregler? Hva er det du vil?» Layla løftet blikket litt. Stemmen var helt uten følelse.
Ordene steg opp i halsen på ham, men ble liggende der, uuttalte.
Seth så på klokka. Den var snart ni. «Jeg er sulten. Gå og lag noe mat til meg.»
Layla så på ham. I øynene hennes var det ikke annet enn ødemark, som en frossen vidde uten spor. Hun spurte: «Kan du slette videoen nå?»
Seth holdt maska. Han virket fullstendig likegyldig. «Nei. Hvis du noen gang nevner skilsmisse igjen, legger jeg ut videoen.»
Med ett trakk Laylas pupiller seg sammen. Ansiktet ble kritthvitt. Hun ble stående helt stille, som en dukke der snorene var kuttet.
Seth ville virkelig ta i bruk hvilket som helst skittent knep mot henne.
Hvor mye hatet han henne?
Etter en lang stund sa Layla, med en bitterhet som skar i ordene: «Hvis du forakter meg så mye, hvorfor skiller du deg ikke fra meg?»
«Jeg vil aldri høre de ordene igjen. Tror du jeg ikke vil skille meg? Ikke innbill deg det. Jeg oppfyller bestefars siste ønske – han fikk meg til å love at jeg aldri skulle skille meg fra deg før han døde. Ellers hadde jeg kastet deg ut av Stanton-familien for lenge siden. Du burde takke bestefar!»
