Kapittel 5
Layla presset leppene hardt sammen. Brystet var fylt av en kvelende bitterhet. Hjertet hennes, som allerede var gjennomhullet av sår, hadde blitt nummen for smerten.
I Stanton-familien var det bare to som noen gang hadde vist henne varme. Den ene var Seths bestefar, som nå var død. Den andre var Seths mor, Marianne Stanton, som lå til sengs med Parkinson.
Bortsett fra de to var det ingen som likte henne. Ikke engang tjenerne på Stanton-godset brydde seg om å gi henne et smil.
Nesten alle i Haven City visste om Stanton-familiens uønskede svigerdatter. Derfor så folk naturlig nok ned på henne.
Dødsfallet til Seths bestefar hadde knust Layla. På dødsleiet hadde han bedt både Seth og Layla komme. Så hadde han lagt hendene deres i hverandre og fått Seth til å love at han skulle ta vare på Layla resten av livet. Først etter å ha presset fram det løftet, hadde han sovnet inn.
Det Seths bestefar aldri fikk vite, var at ordene hans, samtidig som de ga Layla et slags vern, også bygde et fengsel rundt henne. Et bur hun aldri kunne rømme fra. Et bur som het Seth.
Akkurat da ringte telefonen til Seth. Han dro den opp av lomma og kastet et blikk på skjermen. Ansiktet hans myknet med én gang, og i øynene lå en ømhet som stakk i Layla. Hun trengte ikke gjette hvem som ringte.
«Gå til henne,» sa hun matt. «Jeg trenger litt tid alene uansett.»
Seth hadde åpenbart tenkt å gjøre nettopp det. Han gikk bort for å svare. Layla kunne ikke høre ordene hans, men hun hørte den lave, milde mumlingen i stemmen. Full av varme. En varme han aldri viste henne.
Da han la på, skulle Seth til å si noe. Men telefonen ringte igjen. Layla tok for gitt at Jennifer ringte tilbake, og begynte å gå ut. Hun orket ikke å stå og se på dem.
Men så hørte hun Seths stemme bak seg, skarpere enn før. «Hva? Hva har skjedd med mamma?»
Tretti minutter senere suste en svart Maybach inn på grusplassen foran Stanton-herskapshuset. Seth sprang ut av bilen og stormet inn. Layla fulgte hakk i hæl. Det hele hadde skjedd så brått at hun bare hadde rukket å slenge en kåpe over nattklærne før de dro, mens natta lå tung og kald over eiendommen.
Seth hadde knapt lagt på etter samtalen med Jennifer før omsorgspersonen fra huset ringte. Marianne hadde plutselig blitt verre, sa hun, og familiens private lege forsøkte å stabilisere henne.
De løp opp trappa, den ene etter den andre. Da Layla nådde soverommet, andpusten av anstrengelsen, var legen og assistenten hans allerede på vei ut.
«Doktor, hvordan er mamma?» spurte Layla engstelig, mens hun fortsatt prøvde å få igjen pusten.
«Vi har stabilisert henne foreløpig, men vi må følge nøye med. Hun er ved bevissthet,» svarte legen.
Det var som om en tung stein lettet fra skuldrene hennes. Layla gikk inn og så Seth bøye seg over Marianne. Han holdt hånden hennes. Stemmen hans skalv. «Mamma.»
Marianne var grå i ansiktet, og leppene var uten farge. Likevel var blikket mildt. Da hun fikk øye på Layla i døråpningen, trakk en svak smilelinje seg over det bleke ansiktet. «Layla, jenta mi … kom hit …»
Layla kjempet mot tårene idet hun skyndte seg bort til senga og tok Mariannes hånd fra den andre siden. «Mamma, du skremte meg.»
Marianne hadde øynene halvt lukket. Selv om hun holdt begge hendene deres, hadde hun ikke krefter til å klemme. Det lå fortsatt små perler av svette i pannen etter påkjenningen.
«Det går bra. Jeg beklager at jeg forstyrrer dere to så sent på natta.»
Seth hadde rødsprengte øyne. «I morgen flytter vi deg til det beste sykehuset for behandling. Det er for risikabelt at du blir her hjemme, og legen kan ikke være her hele tiden.»
Marianne lukket øynene et øyeblikk. «Seth, ikke vær overilt. For to år siden sa legene at tilstanden min ikke lot seg behandle. Det er ingen vits i å kaste bort penger mens jeg må gjennom smertefulle inngrep. Jeg vil bare tilbringe resten av dagene mine hjemme.»
Selv om Marianne hadde sagt sannheten, nektet Seth å godta den. Han sa ingenting. Han bare holdt hardt rundt hånden til moren sin.
Så vendte Marianne seg mot Layla med et varmt blikk. «Endelig får jeg se deg igjen. Layla, det er så lenge siden du var innom. Jeg har savnet deg.»
Da hun hørte det, kjente Layla et stikk av skyld. Hun hadde jo lengtet etter å besøke Marianne. Men Seth hadde forbudt det. Han hadde sagt at han ikke ville at moren skulle bli så glad i henne. Han mente Layla ikke fortjente Mariannes hengivenhet, og han håpet at hvis han holdt dem fra hverandre, ville moren etter hvert glemme henne.
Men der tok Seth feil.
«Jeg har hjulpet en venn med noe, så jeg har ikke hatt tid til å komme. Unnskyld, mamma. Jeg lover at jeg skal komme oftere heretter.»
Mariannes smil gjorde rynkene rundt øynene dypere. Det strålte av varme og godhet. «Bra. Det gjør meg så glad å se dere begge i kveld. Dere har vært gift i tre år nå. Når har dere tenkt å få barn? Jeg vil så gjerne få se babyen deres mens jeg fortsatt kan.»
Seth stivnet litt. Så kastet han et blikk på Layla før han svarte: «Jeg har mye på jobb, og Layla vil nyte noen år til med frihet. Vi planlegger ikke barn ennå.»
Uansett hvilken unnskyldning Seth kom med, klarte han alltid å legge skylden på henne. Layla hadde blitt vant til det. Øynene hennes avslørte sorgen, selv om hun tvang fram et smil og sa: «Du blir hundre år, mamma. Du kommer helt sikkert til å møte barna våre. Du skal vel lære dem å synge også, ikke sant?»
I ungdommen hadde Marianne vært en internasjonalt anerkjent musiker. Etter at hun giftet seg, flyttet hun hjem igjen.
Selv nå, rammet av Parkinsons, levde den vakre stemmen hennes videre i alles minne.
«Jeg kjenner tilstanden min bedre enn noen andre. Jeg vil bare få se barna deres snart.» Marianne sukket, og i blikket lå det en stille lengsel.
På et eller annet vis virket Marianne annerledes i kveld. Hun hang seg opp i barn. Det hadde hun aldri gjort før.
Akkurat da lød Elizabeths stemme utenfor døra. «Layla, kom ut hit! Jeg må snakke med deg.»
Layla svarte at hun kom. Etter å ha sagt noen trøstende ord til Marianne til, forlot hun rommet.
Så snart døra lukket seg bak henne, strammet Mariannes milde, men slitne ansikt seg. «Seth, hva er dette jeg ser på nettet om at du har kjøpt en dyr bil til Jennifer? Har du et forhold på si?»
Seth avviste det med én gang. «Nei, det er helt absurd. Jeg har sagt det før. Hun er bare en tidligere student som jeg har støttet.»
«Du er sønnen min. Jeg hører med en gang hva som er sant, og hva som er løgn.» Marianne trodde åpenbart ikke på ham.
Seth prøvde å skifte tema. Han trakk teppet bedre rundt moren, som om han kunne pakke bort samtalen sammen med kulda. «Det viktigste nå er at du får hvile. Ikke bekymre deg for noe annet.»
Marianne ga seg ikke. «Seth, det står at du og Jennifer bor sammen i den leiligheten på Nordstrand Høyden. Stemmer det?»
Seth rynket pannen svakt, men beholdt roen. Han nektet standhaftig å innrømme noe.
«Mamma, det er ikke sant. Du kan da ikke tro på sånne sladrejournalister? Du var en offentlig person selv. Du vet hvordan de finner på historier. Husker du ikke hvordan de spredte rykter om deg?»
