Kapittel 6
Marianne rynket lett pannen idet hun trakk ordene ut, sakte og tydelig. «Seth, jeg kjenner deg altfor godt. Jeg ser med én gang om du liker noen eller ikke. Men Layla er ei snill jente. Ikke svikt henne.»
Hver gang Seth hørte moren sin eller den avdøde bestefaren rose Layla, knøt det seg i ham. Det gjorde ham ubehagelig til mote, som om noe skurret under huden. Av og til lurte han på hvilke knep Layla hadde brukt for å få dem til å like henne så godt.
Så han avfeide det. «Mamma, jeg har tilbrakt mye tid med Layla. Jeg vet nøyaktig hva slags menneske hun er.»
«Å? Så i hjertet ditt er Layla egentlig ei forferdelig kvinne, er det det du mener?» Mariannes blikk var fullt av gransking.
Seth sa ingenting. Stillheten var svar nok.
I stua satt Elizabeth i sofaen, rank og ubevegelig, mens Layla sto foran henne.
«Sa jeg ikke at du, som Seths kone, alltid må passe på hvordan du ser ut når du går ut? Hva er det du driver med nå? Har ordene mine blitt som bakgrunnsstøy for deg?» Elizabeths stemme dryppet av forakt.
Layla presset leppene sammen. «Bestemor, det hastet. Jeg rakk ikke.»
«Jaså. Men hvordan klarte Seth det, da?»
«Fordi Seth nettopp hadde kommet hjem og ikke hadde skiftet ennå,» forklarte Layla, og klarte ikke å få seg til å si hva de hadde vært …
Elizabeth hevet øyenbrynene, kaldt og overlegent. «Svarer du meg frekt nå?»
Layla skyndte seg å rette på det. «Nei, nei, bestemor. Jeg bare forklarer.»
Egentlig var én av grunnene til at Elizabeth hadde kalt Layla inn, den samme som Seth bar på. Hun ville ikke at Layla skulle komme for tett på Marianne. Marianne levde fortsatt, og hun hadde både posisjon og innflytelse i Stanton-familien.
De så ned på Layla. Og da var det selvsagt uaktuelt at noen i familien skulle få sansen for henne.
Elizabeth hadde til og med tenkt at når Marianne en dag var borte, skulle hun sørge for at Seth og Layla gikk fra hverandre.
«Ikke gå tilbake til rommet. La Seth og Marianne få litt tid alene. At du står og henger der, ser ikke bra ut.»
Layla nikket. Brystet var fylt av en ubestemmelig, verkende smerte.
«Jeg har sett nyhetene i det siste, og jeg har møtt Jennifer. Hun virker som hun har noe medisinsk, selv om jeg ikke vet hva. Seth sier ingenting.» Elizabeth lot blikket gli over Layla, uten å skjule forakten. «Jennifer er under deg både i figur og utseende, så hvorfor tenker du ikke litt over hvorfor du ikke klarer å få tak i hjertet til Seth, mens Jennifer kan?»
Anklagen fikk Laylas allerede sårede hjerte til å synke enda dypere.
Blikket hennes ble tomt, som om det ikke festet seg noe sted. Etter en lang stund sa hun lavt: «Kanskje Jennifer har noe Seth elsker.»
«La meg si deg én ting. Menn er kåte, alle sammen. Ikke kom til meg med den tåkepraten om følelser. Du må finne årsaken i deg selv. Ikke tro at det bare er hans feil. Menn liker å flakse rundt, men det viktige er om en kone klarer å holde mannen sin i tøylene. Det krever fingerspissfølelse.» Elizabeth tok en slurk te. Hun gjorde ingen mine til å be Layla sette seg eller dele en kopp.
Bak den tilsynelatende rolige fasaden ble Layla oversvømt av en tung, dyp skyldfølelse. Hun rakk å tenke: Var det virkelig hennes feil?
Var det hun som ikke hadde klart å fange Seths oppmerksomhet, og derfor hadde alt blitt slik?
«Seth … Layla er et godt menneske. Ikke såre henne, ellers får jeg aldri fred, ikke engang når jeg er død.» Marianne klamret seg til Seths hånd og ba ham innstendig.
Da Seth hørte de samme ordene igjen, kjente han irritasjonen stige. Men foran den syke moren sin kunne han ikke vise det.
Så han sa bare: «Jeg skjønner. Ikke bekymre deg.»
«Nyhetene om deg og Jennifer er overalt. Hvordan kan jeg la være å bekymre meg? Med mindre du raskt får et barn med Layla. Da, når jeg er borte, slipper jeg å være redd for at du bruker fraværet mitt til å jage Layla vekk.» Mariannes munnviker sank litt, som om de ble dratt ned av tyngden av bekymringene hennes.
Da de forlot Stanton-godset, var klokken allerede elleve om kvelden. Marianne hadde egentlig bedt dem bli, men Seth nektet.
Layla visste at han hadde hastverk. Han skulle til North Shore Heights for å være hos elskerinnen sin.
I bilen sa ingen av dem noe. Stillheten i kupeen var tett og kvelende. Bare den dempede lyden av motoren skar igjennom.
Seth kastet et blikk bort på Layla. Selv i profil var hun vakker. Myke linjer. En lang, elegant hals, nesten som en svanes. Det svake lyset i bilen tegnet henne opp og fikk henne til å se uvanlig fin ut.
Han elsket ikke Layla. Likevel hadde ansiktet hennes noe som bandt blikket hans. Han hadde sett mange pene kvinner, men sjelden noen som henne. Hun virket frisk og ren, og samtidig hadde hun en stille tiltrekningskraft. Hun var ikke særlig høy, men den slanke, velproporsjonerte kroppen hennes gjorde helheten nærmest feilfri.
Etter en stund brøt Layla stillheten. «Du kan slippe meg av ved veien. Jeg tar en taxi hjem.»
Seth stivnet og snudde seg mot henne. «Hva?»
«Du skal til North Shore Heights, ikke sant? Oceanview-eiendommen ligger ikke på veien.» Stemmen hennes var jevn, uten en eneste krusning.
Av en eller annen grunn stakk det litt i Seth. En svak skyldfølelse. Den forsvant nesten med én gang.
«Jeg skal ikke til North Shore Heights i kveld. Det er sent. Jeg drar tilbake til Oceanview-eiendommen.»
I Laylas hode betydde det bare én ting: Han ville ikke forstyrre den elskedes nattesøvn. Derfor valgte han å reise tilbake sammen med henne.
Så hensynsfull han var. Mot Jennifer.
Etter omtrent femten sekunder snakket Seth igjen. «Jeg har allerede fått Ryan til å ordne opp med Brian Hawkins. Han har fått juling og en advarsel. Hvis han prøver å kontakte deg igjen, sier du fra til meg med en gang.»
Hvis Seth hadde sagt det for noen dager siden, ville Layla blitt rørt. Hun ville fortsatt med den ensidige kjærligheten sin. Men nå var det for sent.
Hun svarte ikke på det han sa. I stedet sa hun: «Ikke bry deg. Etter skilsmissen drar jeg fra Haven City. Da finner verken Brian eller moren min meg.»
På et øyeblikk mørknet ansiktet til Seth. Han rynket pannen, tydelig irritert. Han hadde avfeid snakket hennes om skilsmisse som et innfall, noe som ville blåse over. Han hadde ikke ventet at hun skulle ta det opp igjen.
«Layla, tålmodigheten min har en grense. Hvis du er misfornøyd, skal du få et kredittkort uten beløpsgrense. Du kan bruke så mye du vil. Da slipper du å vente på at Ryan sender deg en sjekk hver måned.»
Layla var nær ved å le høyt. Ikke av glede. Hun lo av seg selv. Var det virkelig slik Seth så henne? Som en som bare var ute etter pengene hans og tittelen som kona hans?
«Du kan gi så mye penger du vil. Når det gjelder eiendom, vil jeg bare ha huset vi bor i nå. Du og Jennifer vil vel uansett ikke bo der etter at du gifter deg med henne. Det er alt jeg ber om. La oss signere papirene nå. Det er ingen vits i å dra dette ut.»
