Bok 1: Kapittel 2

Øynene mine vendte seg mot kvinnen, naken, på sengen min. Hun lå utstrakt på toppen av lakenene. Jeg måtte holde sinnet mitt i sjakk. Eros var på hugget i hodet mitt, og ville rive hodet av denne kvinnen for å ha vanæret vårt rom. Vi hadde ikke kvinner i dette rommet. Det var et rom to dører nede hvor vi kunne slippe ut litt aggresjon og oppdemmet seksuell frustrasjon, hvis det var nødvendig. Dette rommet var for meg og min partner.

"Jeg vil bare spørre deg én gang, pent, kom deg ut av rommet mitt, Veronica." Stemmen min var lav og jevn.

"Men Alfa, jeg vet at du må være sliten, og jeg kan hjelpe med å lindre stresset som kanskje har..."

Eros tok over og knurret høyt. Veronicas øyne utvidet seg, og hun gled raskt av sengen. Jeg flyttet meg til siden, slik at hun kunne åpne døren, og Eros så på mens hun gikk.

"Kom aldri tilbake hit, kvinne. Ellers vil du finne deg selv tilbringe natten med de fredløse i fangehullet."

Jeg smelte døren igjen bak henne og mumlet på vei inn på badet. I min sinne rev jeg jeansene da jeg tok dem av for å dusje. Jeg plasserte begge hendene på flisene, kroppen min helt under strømmen av det varme vannet. Etter noen pust var jeg rolig nok til å starte min vanlige rutine.

'Hun burde ha visst bedre, slibrige hun-ulver.'

Jeg humret mens jeg gned sjampo inn i håret. 'Du har rett, Eros. Jeg trodde i det minste noen ville ha fanget henne. Hvor lenge tror du hun ventet?'

'Kanskje en time? Lukten hennes var ganske sterk.'

Jeg tok tak i såpestykket og gned ned kroppen min. 'Jeg trodde jeg ikke ville bli plaget hjemme, men tydeligvis tok jeg feil.'

Eros fniste på en mest ulve-ukjent måte. 'Kanskje det er det Nate snakket om.'

'Han virket ekstra rar i dag.'

Han var enig. 'Jeg vil si han har blitt verre over årene, men det har vi også. Å savne en partner er ikke bra for noen ulvs fornuft.' For et øyeblikk var han stille, halen hans svingte som om han tenkte på å ikke si noe. 'Jeg skulle ønske Aelia var her. Hun ville kunne hjelpe.'

Jeg knurret til ham, slo knyttneven inn i flisene. 'La henne være utenfor dette, Eros.'

'Du tenkte på henne tidligere.'

'Jeg vil ikke høre det, ok? Hun er borte. Jeg ville ikke vite det da, og jeg vil ikke vite det nå. Vi vil klare oss. Så hva om vi blir litt gale. Så lenge flokken er trygg, er det ikke noe problem.' Jeg skjøv ham tilbake, stengte ham ute og gikk ut av dusjen.

Raskt barberte jeg ansiktet etter mange uker med å ikke bry meg, det var godt å føle ansiktet mitt igjen. Jeg tok på meg noen joggebukser og en svart skjorte før jeg forlot rommet mitt. Kontoret mitt var i andre etasje, og jeg angret umiddelbart på å gå inn. Bunkene med papirarbeid på skrivebordet skjulte stolen bak det. Jeg rynket på nesen, åpnet et vindu bak skrivebordet og dro ut stolen min.

Min organisering besto av å sette de fleste bunkene på gulvet slik at skrivebordet mitt var brukbart. Derfra gikk jeg gjennom og fant ut hva som var presserende, forfalt, eller kunne vente. Jeg så på klokken min og smilte.

"Tre...to...og..."

"Alfa!" Sam kom stormende inn, og jeg smilte. "Jeg har de mest presserende nyhetene her for deg."

Jeg la ned pennen og flettet fingrene sammen, så på Sam. "Greit. La meg høre det."

"Descanto-familiens sted hadde en elektrisk brann som brente en del av veggen og må erstattes. Jovial har problemer med noen av de yngre ulvene som roter med lageret hans. Christian føler at noe skjer med grønnsakshagen hans og at det er en infestasjon. George ville snakke med deg angående de nye boligområdene."

"Sam!"

Han sluttet å plapre, ordene hans begynte å flyte sammen.

"Kanskje, ta et sekund mellom hver. Du begynner å ikke gi mening."

"Eh...hvor var jeg...åh! George ville snakke med deg om de nye boligområdene." Sam så opp på meg.

Etter noen sekunder, vinket jeg ham til å fortsette.

"Franklin ønsket å be om at sønnene hans skulle dra til den nabopakken for å sjekke etter sine partnere."

Han ventet igjen, og jeg himlet med øynene, kastet hendene i været. "Sam, bare vanlig tempo. Tell til tre mellom hver setning. Ikke vent på meg. Gudinne."

Sam nikket, og jeg lente meg tilbake i stolen. Han fortsatte gjennom den flerfoldige listen, og jeg sank dypere og dypere ned i stolen. Aldri igjen skulle jeg forlate i flere uker.

"Hva i helvete gjorde Nate mens jeg var borte?" mumlet jeg stille.

Sam hadde endelig sluttet å snakke, men han skiftet vekten mellom føttene. Øynene mine smalnet.

"Hva er det, Sam?"

Han kremtet, men jeg la merke til at han tok små skritt tilbake. "Det er en ny bar som har åpnet mellom menneskebyen og territoriets grense. Den er populær blant de yngre."

"Det virker ikke som store nyheter."

Jeg så hendene hans begynne å skjelve. "Normalt ville det ikke vært det. Men baren...selv...eies av...tre..."

"For guds skyld, Sam, si det."

"...utstøtte."

Kroppen min stivnet. Øynene mine festet seg på hans, og han tok noen skritt tilbake. "Hva sa du?"

"Baren eies og drives for øyeblikket av tre utstøtte."

Jeg knurret og slo hendene ned på skrivebordet. "Hva faen gjør utstøtte på kanten av mitt territorium, Sam?"

"Driver...en bar...Alpha."

Jeg brølte, og veggene ristet. "Nathaniel Rivers, få ræva di hit med en gang."

Et minutt eller to gikk før døren til kontoret mitt åpnet seg. Nate åpnet den, med et håndkle drapert over hodet. Han hadde ikke på seg skjorte, og joggebuksen hang lavt på hoftene hans.

"Jeg sa at du ikke skulle miste besinnelsen, Alpha."

"Beta, jeg får høre at det er utstøtte på kanten av mitt territorium, og du synes ikke det er et problem?"

Nate sukket og tok Sam i skulderen. Han trakk ham ut av rommet før han lukket døren bak seg og låste den.

"Silas, de er ikke de utstøtte som tok Aelia. De har ikke krysset grensen, og ærlig talt, siden de startet virksomheten har vi ikke hatt en eneste utstøtt krysse territorielinjen. Jeg bryr meg ikke så lenge de ikke krysser linjen..."

"De er utstøtte, Nate! De driver ikke virksomhet. De er bare dyr som vi må utrydde. Jeg vil ikke ha tre av dem bare sittende ved inngangen til mitt territorium og vente på å samle en hær og angripe!"

Han ristet på hodet. "Silas, du må stoppe. Du kommer til å sprekke en blodåre. Utstøtte er også varulver. Joda, noen av dem er dårlige, men ikke alle. Det er på tide at du kutter ned på det hatet."

"HUN VAR DIN MAKE."

"Nitten år siden, Silas. Det har gått nitten år. De utstøtte som ble hyret for å ta henne er sannsynligvis lenge døde, og jeg har ikke tenkt å kaste mitt hat på tre helt uskyldige varulver."

Jeg gikk bort til ham og løftet ham opp etter halsen, slo ham mot døren. Han prøvde ikke engang å kjempe imot, øynene hans så bare lat inn i mine.

"Ingen utstøtt er uskyldig. Utstøtte er en plage for vår livsstil, vårt samfunn, og så hjelp meg, jeg vil drepe hver eneste en av dem."

"De som kommer på ditt territorium. Ja. Inntil da kan du ikke gjøre en dritt. Så la det gå."

Jeg slapp ham, og han falt til bakken og knakk nakken.

"Jeg skal snakke med dem i morgen, få dem til å dra."

Nate lo. "Ikke med meg, det er du ikke. Ta Sam. Jeg liker stedet. De har et godt utvalg av øl. Jeg vil ikke bli kastet ut."

Ristende på hodet, gikk jeg tilbake til skrivebordet mitt. "Jeg er skuffet over deg, Nate. Jeg trodde du brydde deg om denne pakken."

Han sukket. Låste opp døren, Nate åpnet den og avslørte Sam, skjelvende som et blad ved døren.

"Ærlig talt, Silas, jeg kunne sagt det samme om deg."

Jeg grep en av papirvektene fra skrivebordet mitt og kastet den mot ham. Han dukket, og tok også Sam med seg da vekten krasjet og knuste mot den fjerne veggen. Nate så ned på bakken og deretter tilbake til meg.

"Virkelig modent, Alpha."

Han forsvant ut av døråpningen, og jeg knurret, kjørte hånden gjennom håret.

"I morgen, Sam, du og jeg skal til baren. Jeg vil ha disse forbanna utstøtte vekk."