Kapittel 4 Vi er sterke

Et spor av klær danner seg fra heisen til leiligheten vår.

Utålmodig kler vi av hverandre mens vi kysser, og vi støter inn i døren. Når vi endelig klarer å åpne den, faller vi nesten inn i stuen. Når vi endelig lander på sengen, er det ingen tid til forspill. Vi eier hverandre som to fulle sjømenn, beveger hverandre til utrolige høyder bare for å falle andpustne tilbake til jorden og deretter sakte begynne klatringen til himmelen igjen.

Som ekte varulver raser vi gjennom kroppene våre hele kvelden, het lyst raser gjennom oss. Alt i leiligheten er usikkert for vår kjærlighet, fra sengen til sofaen, veggen og sminkebordet mitt. Og det er allerede sent på morgenen når vi endelig faller tilbake i den uordnede sengen, utslitte som bare det. Heldigvis er dagen etter festivalen en fridag, og flokken står helt stille. Så jeg kan beholde Jasper for meg selv i noen timer til. Vi sover til middag når sulten driver oss ut av sengen. "Luna, er du våken?" hører jeg Jasper hviske bak meg. Jeg ligger med ryggen mot hans varme kropp mens hendene hans holder meg fast som en skruestikke.

Jeg smiler.

"Nå er jeg det. Men jeg vil ikke bevege meg, det føles så godt i armene dine," mumler jeg søvnig. Heldigvis er jeg ikke den eneste som føler det slik. Jasper kryper dypere inn i nakken min og inhalerer duften min. "Jeg vil gjerne ligge med deg slik hele livet, men magen min rumler. La oss ta et raskt bad og se hva kjøkkenet har laget til oss," foreslår han. Vi tar et kort bad og går ned til første etasje, på vei til kjøkkenet. Når vi nærmer oss spisestuen, trenger deilige lukter inn i nesene våre. Kokene vet at en gruppe sultne ulver vil melde seg etter festivalen. Hele parringen er en intens affære som tapper mye energi, som må bygges opp så snart som mulig.

Med Jaspers arm rundt skuldrene mine, går vi inn og setter oss ved enden av bordet. Min partner fyller tallerkenen min med retter jeg vanligvis tar og plasserer et glass med ferskpresset juice ved siden av. Så begynner han å forsyne seg selv med mat. En misfornøyd knurring går gjennom rommet, noe som får Jasper til å stoppe bevegelsen og se opp med stålblikk. Men de skyldige for knurringen stirrer nå uskyldig på tallerkenene sine. Jasper ser advarende rundt seg før han fortsetter å spise.

I stillhet fortsetter vi å spise.

Når det er på tide å dra, fanger Jasper hånden min. "Hva gjør du i dag? Hvis du har tid, bli med meg på kontoret. Det er mange bøker der du kan lese mens jeg gjør ferdig litt arbeid," foreslår han. Jeg kysser ham på kinnet. "Jeg vil besøke foreldrene mine. Det er lenge siden jeg har vært der. De tror sikkert jeg har glemt dem," svarer jeg ham. "Ok, hvis du har tid etter det, kom til kontoret mitt uansett," svarer Jasper. Og vi går hver vår vei, jeg går til garasjen og velger Bugattien, min favorittbil. Den robuste motoren brøler i gang, og jeg kjører sakte ut av garasjen mot hovedveien til flokken. To minutter senere parkerer jeg foran foreldrenes hus.

Jeg går inn og finner moren min på kjøkkenet.

"Mamma," utbryter jeg mens jeg kysser henne på begge kinn. Hun holder meg i skuldrene og trekker meg nærmere. "Min datter, hvordan har du det? Det er lenge siden vi så deg sist," sier hun gledelig. "Går alt bra med Jasper? Kom han ikke med deg?" Vi går til stuen hvor jeg synker ned i en av de myke putene. "Nei, Jasper er opptatt i dag. Du vet at dagen etter festivalen alltid bringer mer arbeid," forklarer jeg. Før jeg rekker å sette meg ordentlig opp, blir jeg overfalt av en vekt. "Søster! Er du endelig her? Som jeg har savnet deg!" Liggene oppå meg nå er min yngste søster Ruth. Hun har alltid vært så impulsiv, handler før hun tenker. Ruth har meg fanget i putene nå, og jeg har problemer med å puste. "Hei jente. Jeg trenger fortsatt å puste, jeg kveles," hoster jeg lekent. Raskt reiser hun seg opp. "Beklager, men jeg har ikke sett deg på så lenge. Og du holder ikke de morsomme festene lenger heller, så jeg får ikke mye tid med deg," anklager hun meg.

Selvfølgelig kan jeg ikke fortelle familien min at flokken ikke lenger trenger mine sammenkomster. De første årene organiserte jeg dem for å styrke familiebåndet i flokken og spesielt for å la de unge valpene bli kjent med de eldre. Det var alltid hyggelig og alle hadde det bra. Men da det viste seg at jeg ikke fødte valper selv, mistet medlemmene interessen, og det ble til og med vanskelig å finne arbeidere til å sette opp festen.

"Ja, det er virkelig lenge siden jeg sist organiserte en. Jeg skal se når det kommer rundt igjen," svarte jeg vagt. "Men fortell meg, om noen måneder fyller du atten. Har du allerede en idé om hvem din partner kan være?" erter jeg henne. Moren min begynner også å le.

"Jeg vil ikke ha en partner ennå. Jeg vil studere i menneskebyen og bli flokkens lege," mumler hun. "Jeg har allerede bedt pappa spare opp til studiene mine. Jeg har allerede sett noen universiteter jeg kan gå på nettet". Full av stolthet stirrer jeg på henne. "Det er en fin plan for fremtiden. Men du kan også gjøre alt det når du møter din partner. Å studere sammen stimulerer mer og du vil ikke være ensom," foreleser jeg henne.

Hun ser skeptisk ut.

"Regn, få i flokken er villige til å sende barna sine til menneskebyen for å studere. Alle holder barna sine i flokken, alt vi trenger er her. Og Alfaen gir bare stipend til studenter med de høyeste karakterene og da bare hvis partneren deres gir tillatelse. Det vil jeg ikke ha".

"Og hva gjør du hvis du møter din partner? Du vet at partnerbåndet gjør det umulig for deg å skille deg. Hvis han ikke vil eller kan dra med deg, må du bli her i Stormskogen også," foreleser jeg henne.

"Nei, Regn. Husk at jeg er din søster. Akkurat som Rachel, vi er Beta-avkom med sterke gener, og vi går for det vi tror på. Vi er sterke".