Kapittel 5 Ingen rett

Ruths ord surrer rundt i hodet mitt.

«Vi er sterke.» Kanskje jeg bestemmer meg for å bli hos Jasper og være sterk. Kanskje en dag vil Månegudinnen velsigne oss med en valp likevel, og da vil alt bli bra. Hjertet mitt banker som gal ved tanken på at jeg skulle bære Jaspers valp og dermed gjenvinne respekten til hans familie og vår flokk. Alt ville være fint igjen den dagen jeg annonserte at jeg var gravid. Og Jasper ville være i ekstase, og arrangere en stor fest som ville vare i flere dager.

Men hvis det går enda et år uten en valp. Når fullmånen kommer tilbake på Lupercalia-festivalen og Jasper må forlate flokkmedlemmene sine ved hulen igjen uten å delta i jakt på en make. Alt fordi hans make ikke har en ulv å jage eller en valp til å fortsette hans blodslinje. Alles ydmykelse, min knuste selvrespekt og følelsen av å ha feilet igjen vil være uutholdelig.

«Vi er sterke,» gjaller igjen i hodet mitt.

Tapt i tanker, går jeg gjennom gangene i flokkens hus før jeg støter på Louise, Jaspers søster. «Se hvor du går, menneske!» freser hun til meg. «Hva tenker du på hele tiden? Du har ingen valper å bekymre deg for, og du trenger ikke bekymre deg for maten på bordet. Å gå rundt som en tomhodet mannekeng uten ansvar er alt du gjør.» Jeg forblir stille, går rundt henne og fortsetter til Jaspers kontor. Jeg kjemper fortsatt for å holde tårene tilbake når jeg står ved døren hans. Louise har nok en gang klart å tråkke på sjelen min. Hvis hun bare visste hvilket hull kommentarene hennes slo i hjertet mitt, er jeg sikker på at hun ville tenkt seg om to ganger før hun uttalte dem.

«Rain, kom inn, min kjære,» roper Jasper bestemt på den andre siden av døren. «Jeg føler sorgen din i makebåndet. Hva skjedde, hvem har såret deg?» Fra tonen i stemmen hans kan jeg høre at den skyldige for mitt dårlige humør ikke kan vente seg noe godt. Men jeg vil ikke ha Alfa-familien mot meg enda mer, så jeg må distrahere Jasper med en annen historie. Jeg skyver opp døren og går inn. Med et tårevått smil går jeg bort til ham og setter meg på fanget hans. «Nei, ingen har gjort meg trist, Jasper. Jeg kom nettopp fra foreldrene mine. Ruth fyller atten om noen måneder, og hun vil helst ikke binde seg enda. Hun vil studere medisin i Menneskebyen og komme tilbake for å bli flokkens lege,» forteller jeg ham. «Men hun tviler på at hennes make vil få lov til å bli med henne, og flokkens stipendier går bare til de med de høyeste karakterene. Og hun er den tredje beste, så hun ville ikke kvalifisere. Det er så mye å håndtere.»

Jasper ser oppmerksomt på meg.

"Hmmm, ja, jeg har mottatt resultatene fra universitetet, og Ruth er akkurat kvalifisert for et stipend. Og dessuten er det en risiko for at hennes partner er fra en annen flokk, så jeg bestemmer ikke om hun kan dra til Menneskebyen. Har hun noen anelse om hvem hennes partner kan være?" Jeg rister på hodet. "Nei, jeg tror ikke hun utforsker det heller. Men jeg føler sterkt at det er sønnen til den tidligere Betaen, John," indikerer jeg. "Jeg ser ham ofte i nærheten av mine foreldre; han hjalp faren min med å fikse bilen sin forrige uke. Jeg tror han bare brukte det som en unnskyldning for å møte Ruth."

Jasper ser på meg med glede.

"John er en flott fyr. Han er allerede nitten, så han vet allerede om Ruth er hans partner. Ja, jeg tror du har rett," utbryter han entusiastisk. "John er klar for universitetet, men har ennå ikke gitt noen indikasjon på når han vil dra eller hva hans interesser er. Jeg har en følelse av at han venter på Ruth," avslutter han tankefullt. Og så vender han seg mot meg.

"Ikke vær trist. Når tiden kommer og Ruth ikke kvalifiserer for stipendet, betaler vi for studiene hennes selv, for dem begge. Vi er en familie, og det er vår plikt å ta vare på hverandre," trøster han meg mens han tørker ansiktet mitt og planter et kyss på leppene mine. Ekstatisk, faller jeg rundt halsen hans. "Jasper, uansett hva som skjer, vet at jeg alltid vil elske deg. Du er kjærligheten i mitt liv," sverger jeg til ham. Jeg føler ham stramme. "Rain! Hva er dette? Det ser ut som om du sier farvel til meg," utbryter han anspent. "Hva er det, kjære? Du vet at du kan fortelle meg alt." Han holder meg et øyeblikk for å se meg i ansiktet.

Hjertet mitt føles tungt.

"Da jeg satt og snakket med søsteren min slik, innså jeg at vi ikke har disse bekymringene. Vi har ingen unger å tenke på deres fremtid, deres videre studier eller paring," sier jeg mykt. "Du har ingen etterfølger, jeg kan ikke engang gi deg en unge for å ta alt dette arbeidet av skuldrene dine senere." Jeg undertrykker tårene nå, jeg vil ikke være svak foran ham. "Rain, kan du fortelle fremtiden? Vet du hva Månegudinnen har bestemt?" spør han med en beroligende stemme. "Selene vet hvorfor hun brakte oss sammen og vet også hvorfor hun forsinker våre unger. Jeg bøyer meg for hennes beslutninger; hun vet hva som er riktig for flokken og meg. Og jeg vet at du er perfekt for meg, jeg vil ikke ha noen annen," forsikrer han meg. Når jeg hører disse ordene, krysser et bredt smil leppene mine.

"Men hva om vi ikke får unger, Jasper? Hva vil skje med deg og flokken?" påpeker jeg. "Respekten for deg blant de andre alfaene vil avta, og flokken vil utfordre din autoritet. Bare fordi du har en Luna som ikke bare ikke skifter, men heller ikke kan gi en etterfølger." Mens jeg forteller ham alt dette, føler jeg en stein i magen. Skyldfølelse og desperasjon tar over.

"La det være opp til meg. Jeg vet hva jeg skal gjøre når tiden kommer. Selene selv vil vise meg veien," erklærer han bestemt.

Jeg lukker øynene og omfavner ham, hviler hodet på skulderen hans. Jeg vil ikke være min partners svakhet, men hans styrke.

Så hardt som dette vil være, har jeg ingen rett til å trekke Jasper til ruin....