Kapittel 6 Forlater

Raskt griper jeg kofferten min fra garderoben og kaster den på sengen. Tidligere hadde jeg valgt ut klærne jeg ville ta med meg og sortert dem i en skuff.

Uformelle og formelle klær, noen stilettos og joggesko og alt på sminkebordet mitt skyver jeg inn i kofferten med ett rykk. Når den er så full at jeg knapt kan lukke glidelåsen, plukker jeg den opp og setter den ved døren. Jeg tar vesken min og sjekker at alle mine offisielle dokumenter og personlige kredittkort fortsatt er i den. Jeg lar kortet Jasper ga meg ligge på det rene sminkebordet.

Når jeg ser meg rundt, fanger øynene mine et bilde av Jasper og meg på veggen. Det ble tatt under vår paringsseremoni for tre år siden da vi var så sikre på fremtiden vår sammen.

Jeg går bort til det, usikker på om jeg skal ta det med meg. Med min avreise vil jeg trekke en strek over alt som har med denne flokken å gjøre. Jeg vil bare huske familien min, men jeg vil ikke kontakte dem med det første. I et brev til dem har jeg forklart alt. Jeg vil legge det i postkassen deres før jeg drar.

Jeg har også et brev til Jasper hvor jeg forteller ham om motivet mitt for å gi ham tilbake friheten hans.

Ja, jeg vet jeg er feig som trekker meg fra båndet vårt nå som han er millioner av mil unna på flokkarbeid. Men vær så snill å forstå, å fortelle Jasper alt jeg har skrevet i brevet ansikt til ansikt er umulig. Følelsene mine er på topp, jeg vet at jeg vil gi etter hvis han ber meg om å bli og jobbe med ham for å løse problemene våre.

Jeg snur meg fra bildet og legger konvolutten til Jasper på sengen.

Tårer strømmer nedover kinnene mine; dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort i livet mitt. Men jeg kan ikke være egoistisk, Jasper fortjener bedre enn en ufruktbar menneskelig Luna. Jeg går til døren, tar kofferten, men når jeg ser en siste gang på rommet, faller øynene mine tilbake på bildet. Mitt lykkelige ansikt smiler til min partner som ser tilbake på meg med kjærlighet. Før jeg kan ombestemme meg igjen, løper jeg bort, river det ned fra veggen og legger det i vesken min.

Nå er det ingen tid å miste.

Klokken er midnatt, alle i flokkens hus sover dypt. Jeg løfter kofferten for å lage minst mulig lyd og går mot heisen. Når jeg er nede, går jeg raskt ut av flokkens hus til parkeringsplassen hvor jeg allerede har gjort klar Bugattien. Jeg kaster vesken og kofferten i bagasjerommet og setter meg bak rattet. Denne gangen kjører jeg sakte til jeg kommer nær de store metallportene. Der slår jeg på billysene og beveger meg den korte avstanden til portene hvor grensepatruljen venter.

"Luna!" utbryter krigeren overrasket når han gjenkjenner meg. "Hvor skal du så sent?" spør han. Jeg later som jeg er litt flau og smiler. "Jeg vil dra til innsjøen og svømme der en halvtime for å slappe av," informerer jeg ham. Han ser skeptisk ut, ikke helt overbevist av historien min. "Hvor lenge blir du der da?" spør han. "Maks en time eller to. Jeg vil nyte utsikten, og jeg kommer tilbake så snart humøret mitt blir bedre," sier jeg til ham. Han ser rett på meg nå. "Hvorfor er du alene og har ikke Rachel eller Louise med deg?" spør han igjen.

Nå klarer jeg ikke å holde tilbake sinnet mitt.

"Krigeren, jeg krever at du åpner portene for meg NÅ! Og hvis jeg finner ut at du har slått alarm bare fordi jeg dro til innsjøen, skal jeg ikke spare deg når Jasper kommer tilbake," truer jeg ham. Dette forskrekker ham. Han vet også at min make alltid tar min side i konflikter. Jeg trenger bare å fortelle Jasper hva jeg ønsker, så blir det gjort. "Nei, Luna. Jeg følger bare standardprosedyren for flokkens utgående trafikk. Det er ikke noe personlig," stammer han, og tar fjernkontrollen ut av lommen. Et øyeblikk senere glir en port opp, og etter å ha kastet et irettesettende blikk på mannen, kjører jeg videre. Så snart jeg er ute av synet til grensevakten, øker jeg farten. Jeg vil ikke ta noen sjanser i tilfelle krigeren fortsatt vekker Jaspers Gamma eller Beta og de varsler Jasper.

Etter min siste samtale med Jasper for en time siden, slo jeg av telefonen min og planla å kaste den i innsjøen. Jeg vet at GPS-en gjør meg lett å spore, og for nå vil jeg ikke snakke med eller møte noen fra Stormskogen. Uten forsinkelse ankommer jeg flyplassen og parkerer Bugattien i et bortgjemt hjørne. Jeg tar kofferten og vesken fra bagasjerommet, låser bilen og legger nøkkelen i et rom under kjøretøyet, et depot som Gamma har instruert oss alle om å bruke i nødstilfeller.

Jeg kjøpte billetten min på nettet slik at jeg kunne gå rett til innsjekkingsskranken for boardingkortet mitt. Når jeg har det i hånden, puster jeg lettet ut. Jeg ser tilbake en gang til og sier et mentalt farvel til stedet hvor jeg har tilbrakt hele livet mitt. Men omstendighetene tvinger meg til å dra og starte et nytt kapittel i livet mitt.

Med hetten over hodet, går jeg selvsikkert inn i venterommet.

Jeg sier en liten bønn om at ingen ulv er til stede for å gjenkjenne meg. Jeg velger det fjerneste hjørnet hvor jeg kan ha oversikt over hele rommet. Denne gangen favoriserer Månegudinnen meg, og det er bare mennesker rundt meg. Ti minutter senere blir flyet mitt ropt opp, og jeg rusler til skranken. Et øyeblikk får jeg panikk, hjertet hamrer som gal i brystet. Å forlate Jasper gjør vondt. Men når navnet mitt blir ropt høyt som den eneste savnede passasjeren, drar jeg meg til skranken, gir den vennlige damen boardingkortet mitt og går om bord i flyet.

Mens vi flyr over flokkens område, stirrer jeg ned til det forsvinner helt.

Det er endelig.

Nå er jeg Rain, mennesket i Menneskebyen.

Jeg lener hodet tilbake, mentalt utmattet faller jeg i dyp søvn...