Kapittel 4 Endre
Jeg kan fortelle deg det nøyaktige øyeblikket livet mitt endret seg. Alt jeg visste ble snudd på hodet. Å være et barn alene i verden uten foreldre er skremmende. Det hele startet dagen etter at jeg fylte 13 og lillesøsteren min, Ava, var 11. Faren min var Alfa og moren min var hans Luna. Ice Moon-flokken var ikke den største, men vi var formidable.
En dag ble faren min utfordret og hadde ikke noe annet valg enn å akseptere. Jeg husker hvor bekymret moren min var. Ulven som utfordret faren min var Davien Stockholm. Han var ikke fra vår flokk, men han var massiv i størrelse selv før han transformerte. Det mørke håret hans falt ned til skuldrene, og jeg husker at jeg lurte på om han var en kjempe. Faren min var ikke like stor, men han var rask. Ikke mange kunne matche hans hastighet. Da kjempen kastet seg frem, dukket faren min og slo ham i magen.
"Ja!" Jeg knyttet neven i luften.
"Heia pappa!" ropte Ava mens hun kopierte bevegelsene mine.
Davien grep seg til magen, og hodet hans kom ned, og faren min slo ham i ansiktet. Det knaste da nesen til Davien brakk og blodet strømmet ut.
"Æsj, mamma!" sa jeg i avsky. Jeg så på moren min og så det bekymrede uttrykket hennes. "Ikke bekymre deg, mamma. Pappa kan ikke tape," forsikret jeg henne.
Hun smilte, men øynene hennes forlot aldri faren min. Davien falt til bakken og satte hånden i bakken. Faren min så opp og så at jeg stirret på ham. Han smilte og blunket til meg og Ava.
Jeg smilte tilbake, og moren min skrek. Jeg så opp på henne og deretter tilbake på faren min. Davien hadde kastet seg over faren min og holdt ham nede på bakken.
Faren min kjempet mot grepet hans, men kunne ikke bryte seg løs. Davien trakk armen tilbake og slo faren min i ansiktet. Igjen og igjen. Jeg stirret i sjokk mens ansiktet til faren min ble ugjenkjennelig.
"Stopp det! Stopp det, vær så snill!" skrek jeg. Ava gråt hysterisk. Davien stoppet og snudde seg mot meg og moren min. Han så ned på faren min. "Gi meg tittelen, og jeg vil spare deg og familien din." Øynene til faren min var dekket av blod.
"Jeg, Eduard Biscoff, trer ned som Alfa fra Ice Moon-flokken og erklærer Davien Stockholm som den nye Alfaen. I bytte har Davien Stockholm lovet meg og min familie våre liv."
Etter den dagen ble foreldrene mine og jeg kastet ut fra flokken vår. Vi ble erklært som villfarne. Jeg hadde aldri bodd noe annet sted enn med flokken, og det samme gjaldt foreldrene mine. Faren min visste ikke hvordan menneskeverdenen fungerte, men han vokste opp med å bygge opp flokken sammen med sin far.
Han var fast bestemt på å redde oss fra å bli gale. Så han bestemte seg for å flytte oss til en menneskeby hvor de begge kunne prøve å få seg jobber. Det var ikke lett, men med det vi klarte å redde, kjøpte de et lite hus.
Vi hadde tak over hodet, og de begge søkte etter jobber og satte meg og Ava i menneskeskole. Det var vanskelig for oss alle fire å tilpasse oss. Vi var ikke vant til den uhyggelige stillheten nå som vi ikke var en del av flokken.
Vi kunne ikke engang koble oss til hverandre. Jeg tror ærlig talt at hvis vi ikke hadde hatt hverandre, ville vi ha blitt gale, eller ville som andre villfarne. Heldigvis kunne vi nesten fylle tomrommet med vår lille familie.
Det var stille uten en flokk, men vi fikk det til å fungere. Faren min fikk en god jobb som entreprenør, og moren min fikk etter hvert en jobb som regnskapsfører for et lite firma.
Han kom hjem og fortalte oss om det nyeste huset eller bedriften han jobbet på. Moren min ville lage mat på kjøkkenet, og jeg lyttet til ham snakke i det vide og brede. Når han fullførte et prosjekt, dro han oss ut derfra, og vi beundret arbeidet hans. Hver dag gikk med pappas historier og mammas mat.
Vi kunne ikke løpe eller være en del av skogen fordi vi bodde i byen. Jeg tror det tok knekken på mamma og pappa mest. Ulvene deres led, og de var lett irritable, men vi klarte å få det til å fungere.
"Vent til dere ser dette!" sa han en dag etter jobb. Vi skulle ut for å sjekke pappas siste prosjekt. Han hadde jobbet på en internettkafé fylt med de nyeste PC-ene og utstyrt med en liten kaffebar hvor baristaer ville lage drikke. Han var spent på å vise oss delen hvor kundene kunne bestille ferske varme smørbrød når de ble sultne. Han var begeistret for å jobbe med noe teknologirelatert.
På vei for å endelig se dette nye stedet i person, ble vi truffet av en semitrailer, og jeg våknet opp i et rom med maskiner som pep og en oksygenslange ned i halsen.
