Kapittel 4: Henne?

Snøstormen hadde roet seg, snøen var kald og tett, vinden kjøligere. Den hvite ulven så på de to kroppene foran seg. Blodet farget den levende hvite snøen mørkerødt. Mennesket hadde aldri likt blodets farge, men ulven hadde en ukontrollerbar tørst etter vold. Begge hadde sett for mye, tålt for mye til bare å sitte stille og la ting skje. Ulven likte å trekke blod først, stille spørsmål senere.

"De lærer aldri, gjør de vel?" Aya snakket til den etter et langt sukk, mens hun trygt la pistolen tilbake i en lomme på skjørtet sitt.

Ulven snøftet, snudde seg og begynte å gå tilbake. Nei, de lærer aldri, og de tror alltid at neste gang vil bli annerledes. Den hvite ulven visste at dette ikke var deres siste forsøk, og de vil fortsette å komme til de avdekker sannheten bak disse snødekte landene.

"Velbekomme, jiji (storesøster)," sa Aya med en ironisk bukk.

Ulven ga en ny snøft, men ventet til Aya sluttet seg til den ved siden av. Den ville aldri etterlate en flokkmedlem, og Aya var en favoritt.

"Hva skal vi gjøre med dem?" spurte Aya, mens hun pekte med tommelen over skulderen mot de to kroppene. Det var flere kropper bak dem, fire for å være nøyaktig, og alle hadde blitt tatt ned av den hvite ulven. "Du vet at de ikke er døde, ikke sant?"

Nei, de var ikke døde, og hvis de var, ville de ha et problem, fordi en av dem var en Alfa, og den hvite ulven hadde kjent kraften hans. Hvis han døde, ville det bli krig, og det var noe som ikke sto på agendaen... ennå. Noen ganger var krig uunngåelig... og med den plutselige interessen som hver nærliggende flokk viste mot denne delen av landet, virket en krig uunngåelig. Men det var fortsatt tid.

Hva er flokkmedlemmer til for? Ulven koblet seg til flokkmedlemmene mentalt mens hun svarte på spørsmålet. Snøstormen skapte en statisk lyd som vanligvis blokkerte flokkkommunikasjon, men den hvite ulven hadde levd i disse snødekte fjellene i lang tid, over tre tiår for å være nøyaktig, og hadde lært å kommunisere gjennom det statiske, det samme hadde flokkmedlemmene.

"Åh!" Aya ristet på hodet av sin egen dumhet; hun hadde glemt at de ikke var alene.

Sett dem i fangehullet. Vi trenger å avhøre dem. Og ikke vær sparsom med sølvet. Sølv var det eneste metallet som var giftig for ulver. Det var derfor kjettingene i deres lille fangehull var laget spesielt av sølv.

"Skal bli!" Aya ga en ironisk honnør, men den hvite ulven så ikke tilbake.

Hun satte av gårde i full fart, potene traff snøen så mykt at det ikke engang etterlot et merke. Hun visste hvor hun var på vei.

Omtrent to mil nordøst for der de hadde overfalt inntrengerne, ga snøen plass til et stort fossefall, dette var et sted hvor vannet aldri frøs, uansett hvor kaldt det ble i fjellene. Kraften fra vannet var nok til å rive alt i filler så snart det traff overflaten. Det var ingen elv; vannstrømmen gikk snart under jorden, forsvant inn i jorden etter å ha kommet omtrent tre mil fra den smeltende isbreen. De kalte det Jharna (fossen).

Det var rett overfor fossen at den hvite ulven hersket over flokken sin. En flokk dominert av hunner. BloodPledge-flokken.

Hun tok et dypt pust, lot seg selv skifte, ønsket den velkjente smerten og gleden ved transformasjonen velkommen mens knoklene endret form og omorganiserte seg fra ulv til menneske. Det var ikke ofte hun skiftet. En av grunnene til at hun var den sterkeste, var fordi hun var så nær sin ulv, for nær, som noen kanskje ville si. Men det plaget henne ikke, å gi etter for sine dyriske instinkter ga henne trøst, ga henne fred.

I løpet av noen få sekunder var den hvite ulven borte, og i stedet sto en høy, slank kvinne med hår nesten like hvitt som snø og øyne så blå som de endeløse havene.

I stedet for den hvite ulven, sto nå Mikalya Carnell, den første kvinnelige Alfa i en verden dominert av mannlige skiftere.