Kapittel 7: Smerter ved svik

Rhys' synsvinkel:

Jeg vet ikke hvor lenge det har vært, men det føles som en evighet siden jeg ble etterlatt blødende og lenket til veggene i fangehullet. Zyane hadde prøvd å småprate med meg, men jeg gjorde det veldig klart at det var på grunn av hans partner at vi i det hele tatt er i dette helveteshullet.

Jeg har ikke fortalt ham at kvinnen med det hvite håret var min potensielle partner. Jeg har ikke bekreftet det med henne ennå, så jeg var ikke engang sikker på om hun følte båndet i det hele tatt. Det føltes så ironisk å tenke at for ikke engang en uke siden, var det jeg som ble forelest om å finne min potensielle partner og slå meg til ro for flokkens stabilitet. Og nå har Karma, den jævla bikkja, bitt meg i ræva med all sin kraft, og min partner viste seg å være den potensielt voldelige Alfaen som Aiden og Devon var ute etter.

Som lovet, hadde det ikke kommet noe mat eller vann, og jeg var ganske sikker på at jeg var klar til å drikke mitt eget blod som en forbannet vampyr for å slukke tørsten... hvis jeg bare kunne nå noen del av kroppen min.

Sølvkulen i skulderen min hindret såret fra å gro, og det gjorde vondt som faen. Hver gang jeg prøvde å bevege meg eller bare spenne armene, begynte såret å gjøre vondt som bare det. Det gjorde altfor vondt, men sviket gjorde enda mer vondt. Men mest av alt, det gjorde vondt å tenke på hvorfor i all verden jeg følte meg sviktet i utgangspunktet.

Mikalyas synsvinkel:

Jeg ble vekket fra min korte slummer av et krasj utenfor døren min.

Sukkende kastet jeg teppet til side og reiste meg fra sengen, iført en langermet grønn genser og svarte cargobukser. Jeg visste allerede hva som skjedde utenfor døren, så det var ingen grunn til å skynde seg.

Etter å ha dratt det lange sølvhåret mitt opp i en rufsete knute, åpnet jeg døren til rommet mitt akkurat i tide til å se Aya slå neven inn i ansiktet til en mannlig ulv, og brakk nesen hans. Den mannlige, Tushaar, falt bakover på gulvet og holdt seg til nesen i et forgjeves forsøk på å stoppe blodstrømmen. Leppene hans var trukket tilbake fra tennene i et snerr, og Aya snerret tilbake til Tushaar, og oppfordret ham til å komme seg opp på beina igjen og kjempe. Jeg var imponert; Tushaar hadde gode ferdigheter for å kunne holde tritt med Aya. Gutten var tross alt fire år yngre enn henne og like rastløs som enhver ulveunge skulle være i hans alder.

"Ikke få blod på teppet," advarte jeg barna.

Aya så opp på meg med et smil. "For sent," indikerte hun mot en mørk flekk som dannet seg på det røde teppet i gangen mens blodet strømmet ut av guttenes brukne nese. Jeg sukket.

"Du," pekte jeg på Tushaar. "Gå til sykestuen og få sjekket det med en gang. Og du," snudde jeg meg til Aya. "Rydd opp i rotet ditt."

"Hva!" ropte Aya i skrekk, mens Tushaar fnyste halvt, noe som bare ga ham et blikk og et nytt spark bak. "Hvorfor må jeg rydde opp? Det var hans feil." Aya klaget etter at gutten hadde tatt sjansen til å stikke av.

"Du brakk nesen hans," påpekte jeg tørt.

"Vel, han burde ikke ha utfordret meg!" fnyste Aya.

"Han er tretten," fortalte jeg henne. "Og gutter i den alderen er ofte dumdristige og dumme. Du er sytten. Du burde ha visst bedre nå."

"Jeg kan ikke noe for det," sa Aya med armene krysset over brystet. "Jeg var i slag."

"Hva er det som gjør deg så irritert?" spurte jeg mens jeg gikk inn igjen for å sette meg på sengen, og Aya fulgte etter og satte seg på sengekanten.

"Den fyren med Alfaen!" freste Aya. "Jeg vet ikke hvorfor, men ulven min har vært helt på tuppa siden jeg så ham."

"Åh!" nikket jeg forståelsesfullt. Aya hadde funnet sin make. Og det irriterte meg grenseløst at hun hadde funnet en. Aya var altfor ung, knapt sytten år gammel; hun trengte ikke å håndtere problemene som kom med en make, ikke ennå. Og hvis jeg hadde noe å si om det, skulle hun slippe å håndtere det på lenge.

Jeg vurderte om jeg skulle fortelle henne sannheten, men bestemte meg mot det. Aya var for ung, så ung at hun ikke hadde transformert til ulven sin ennå. Det var fortsatt tid. Men ulven min var heller ikke fornøyd. Den hadde merket båndet mellom meg og den Alfaen, og jeg kunne ikke vært mer nedstemt.

Det føltes som et svik mot alt jeg sto for. Alt jeg hadde vært gjennom hadde lært meg å aldri stole på en mannlig Alfa igjen. Selve eksistensen av båndet føltes som et svik mot meg og ulven min. Og svik gjør vondt som bare det. Men eksistensen av dette nye båndet betydde også noe fryktelig... en bekreftelse. En bekreftelse jeg ikke hadde ønsket.

Men å huske Alfaen fikk meg plutselig til å innse, til min store forbauselse, at den såkalte Alfaen og hans følgesvenn fortsatt var i fangehullene, og jeg hadde glemt å få dem ut i tide. Tre dager hadde gått siden jeg kastet dem i fangehullet uten mat eller vann. Ulver kunne overleve mye lenger enn vanlige mennesker, men isolasjonsmaterialene deres hadde blitt fjernet, så kulden måtte være dødelig der nede.

"Kom igjen," sa jeg til Aya mens jeg reiste meg fra sengen igjen. "Det er på tide."

"Hæ?" Hun så forvirret på meg. "Tid for hva?"

"Å slippe fangene ut av fangehullene."

"Å pokker!"

"Akkurat."