Kapittel to - Jeg har mer respekt for meg selv!
Farrah
Det var lunsjtid. Jeg hadde gruet meg til dette øyeblikket da jeg kom på skolen i morges, fordi jeg visste at jeg kom til å sitte alene. Nå gruet jeg meg ikke like mye, for Violet var i de fleste av mine klasser, og vi hadde bestemt oss for å spise lunsj sammen.
"Takk for at jeg får sitte med deg til lunsj," sa jeg da vi gikk inn i kantina.
"Ingen årsak, det blir hyggelig med selskap for en gangs skyld," smilte hun.
Hun var veldig lik meg, med det mener jeg at hun ikke passer inn.
"Ja, det er det," sa jeg, "Er folkene her like ille som på min gamle skole? Klikker, mobbere, drittsekker og bitches?" la jeg til.
"Sånn omtrent, tror de fleste videregående skoler er like," sa hun.
Hun har nok rett. Jeg tror ikke det spiller noen rolle hvilken skole du går på.
"Hva med Asher? Hva slags type er han?" spurte jeg.
Jeg hadde ikke sett ham siden første time, men jeg merket at jeg var litt nysgjerrig på ham. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare var det.
"Han er det man kaller en av skolens bad boys," sa Violet, "Han havner alltid i trøbbel, hører ikke på lærerne, havner i slagsmål, skulker skolen og knuser jenters hjerter. Ingen vet mye om ham, selv om han har vært her i et par år nå," la hun til.
Jeg fikk den følelsen fra ham, den bad boy-følelsen. Den typen som holder på hemmeligheter og ikke slipper noen inn. Jeg klandrer ham ikke, hvorfor skal vi fortelle alle om hver eneste detalj i livene våre?
"Det skjønte jeg," fniste jeg.
"Ja, du bør holde deg unna ham," sa hun.
"Jeg har ingen planer om å nærme meg ham," sa jeg, "Jeg kan kjenne trøbbel på lang avstand," la jeg til.
Violet nikket, og vi stilte oss i kø for å få lunsjen vår. Jeg var glad for at folk ikke stirret på meg nå. Jeg tror de har kommet over at det er en ny jente, og det er greit for meg. Jeg liker ikke oppmerksomhet, av noe slag.
"Er maten noe god?" spurte jeg mens vi ventet.
"Ja, den er ganske god," sa Violet, smilende.
Bra! Maten på min gamle skole var ikke særlig god. Jeg kom til et punkt hvor jeg enten tok med meg lunsj, eller så gikk vennene mine og jeg utenfor skolens område for å spise. Vi beveget oss oppover i køen, fikk lunsjen vår og fant et bord. Vi så oss rundt og fant et bakerst i rommet, unna alle andre.
"Vi har det bedre her oppe, og holder oss unna trøbbel, spesielt når cheerleaderne og idrettsguttene kommer inn, de liker å plage folk her," sa Violet og himlet med øynene, "Men de er for late til å komme opp hit, så det fungerer for oss," la hun til, fnisende.
Jeg lo, likte lyden av det. Violet var en søt jente, sjenert og klønete, litt som meg selv, kanskje verre, men jeg likte henne. Og forhåpentligvis kunne vi bli venner, og jeg tror vi begge trenger en venn.
Violet og jeg snakket sammen, ble bedre kjent med hverandre siden vi ikke har hatt mye sjanse til å prate i timene. Det viste seg at vi hadde mye til felles, noe som var hyggelig.
Mens vi pratet, fikk jeg en følelse av at noen så på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gjorde det. Jeg løftet hodet for å se meg rundt, men jeg så ingen, i hvert fall ikke med en gang. Øynene mine møtte snart blikket til den som så på meg.
Asher!
Han satt ved et bord med et par av vennene sine og et par jenter. En av jentene satt rett ved siden av ham, og han hadde armen rundt skulderen hennes. Hun hvisket i øret hans, hånden hennes på brystet hans, men han så ikke interessert ut. Han var for opptatt med å se på meg, et smil spillende på leppene hans. Jeg må slutte å stirre tilbake på ham. Jeg trakk raskt blikket vekk fra ham.
"Han ser fortsatt," hvisket Violet.
"Jeg vet, jeg kan føle at han fortsatt ser på meg," sa jeg. "Hvorfor stirrer han på meg?" la jeg til.
"Eh, jeg vet ikke, men du finner det kanskje ut veldig snart," sa hun, litt nervøst. "Han er på vei hit med en av vennene sine," la hun til.
Hva? Hvorfor? Nei! Jeg hadde veldig lyst til å reise meg og skynde meg vekk, men jeg tror det ville vært litt for åpenbart. Jeg så ned på maten min og håpet at han ville ta en omvei og gå et annet sted.
"Hei, nye jenta," hører jeg ham si, og han setter seg ned rett overfor meg.
Vennen hans tok plassen ved siden av ham.
"Det er Farrah," sa jeg, litt irritert.
Han vet navnet mitt, hvorfor insisterer han på å kalle meg nye jenta?
"Beklager, Farrah," lo han, og stjal en pommes frites fra tallerkenen min.
"Pleier du å stjele andres mat?" sa jeg og stirret på ham.
"Nei! Bare din," sa han og puttet pommes fritesen i munnen.
Jeg himlet med øynene og dro tallerkenen bort fra ham. Asher lo og dro den tilbake til seg.
"Vet du ikke hvordan man deler?" spurte han.
"Jo, det gjør jeg," sa jeg, "men du har en kjæreste der borte, gå og del med henne," la jeg til.
"Hun er ikke kjæresten min! Jeg har ikke kjærester," sa han. "Og tror du ikke at hvis jeg ville være med henne, ville jeg vært der borte, og ikke her med deg, søta," la han til.
"Og du er her fordi?" spurte jeg.
"Fordi jeg vil," sa han. "Du er ikke særlig vennlig, er du?" la han til.
Jeg var vennlig, men han irriterte meg.
"Jeg er veldig vennlig. Du er bare irriterende!" svarte jeg.
Asher reiste seg, og jeg trodde han skulle gå, men så heldig var jeg ikke. Han satte seg rett ved siden av meg, og dro stolen nærmere. Hvis han kom noe nærmere, ville han like gjerne sitte på fanget mitt. "Irriterende?" spurte han og vendte seg mot meg.
"Ja," sa jeg og vendte meg bort fra ham.
Han lo høyt og la armen over stolryggen jeg satt på. Jeg ignorerte ham og begynte å spise lunsjen min igjen før han endte opp med å stjele alt. Jeg kjente fingrene hans stryke over skulderen min, og jeg grøsset når han gjorde det.
Jeg ønsket at han skulle gå bort. Jeg kunne se at Violet ble ukomfortabel med dem sittende ved bordet med oss. Jeg var litt det også, men det som gjorde det verre var at jeg kunne se Asher's "kjæreste" stirre surt på meg fra øyekroken. Jeg ville aldri ha problemer med noen.
"Jeg synes du burde skulke de siste timene og bli med meg," hvisket han. "Vi kan dra et sted, kanskje kline litt," la han til.
Jeg snudde hodet mot ham, og så på ham med store øyne.
"Unnskyld meg?" snerrte jeg mot ham.
"Du hørte meg, kom igjen, nye jenta, lev litt," sa han.
"Nei! Jeg har respekt for meg selv, takk skal du ha," sa jeg og reiste meg. "Kom igjen, Violet, la oss gå," la jeg til.
Jeg har aldri sett noen bevege seg så raskt i mitt liv.
"Du kan løpe så mye du vil, prinsesse, men jeg kommer til å se deg hver dag," sa Asher.
Jeg sa ingenting; i stedet skyndte Violet og jeg oss bort før han sa noe mer. Jeg vil ikke at han skal snakke til meg på den måten. Jeg vil ikke at han skal tro at jeg er den typen jente, og at jeg vil gjøre de tingene med ham.
"Jeg tror du kan få trøbbel, Farrah, han gir seg ikke," sa hun. "Før han får det han vil ha," la hun til.
"Han får ingenting fra meg," sa jeg bestemt.
Jeg er sikker på at innen dagen er omme vil oppmerksomheten hans være på noen andre, forhåpentligvis. Jeg trenger ikke at han skaper problemer for meg, spesielt siden jeg er ny her. Det er ikke slik jeg vil at mitt siste år på videregående skal være.
