Kapittel 1: En dårlig dag
Jentas perspektiv
Det begynte som en typisk dag på gården. Jeg ble brutalt vekket klokken fem, så frokost presis klokken seks, før arbeidsoppgavene startet klokken syv. Jeg kunne ikke bevege meg særlig raskt fordi bena mine hadde vært brukket for en stund siden. Ronald, hovedslavemesteren, ble irritert. Jeg beveget meg ikke raskt nok for ham, så han kom bort og slo meg i bakhodet og sa at jeg skulle bevege meg raskere. Jeg prøvde å skynde meg, men det var ikke lett. I dag forberedte vi alt for at kong Ray skulle besøke oss i år. Han hadde beordret at alle kvinner mellom 17 og 25 skulle være til stede. Jeg ble tildelt arbeidsoppgaver i pakkehuset. Jeg hatet å jobbe der fordi alle mennene ville ta på meg. Jeg trillet en vogn full av glass inn i spisesalen da Leanne kom inn.
"Gi meg litt vann," beordret Leanne meg.
"Nei, du kan hente det selv."
"Du er en slave og gjør som du blir fortalt."
"Du er ikke sjefen min."
Det var en feil, for hun gikk og hentet Roland. Han grep meg i håret og dro meg til fangehullet. Han kastet meg inn i en celle.
"Jeg tar meg av deg senere," sa han.
Jeg visste det var en feil å snakke tilbake. Men hun er en bortskjemt drittunge. Hun tror hun er den neste Luna i flokken. Hun kan få jobben. Junior er den neste Alfa. Han har ikke funnet sin partner; hvis han har, har han ikke sagt noe om det. Leanne og Junior dater, og hun liker ikke at Junior liker meg. Vi tilbringer tid sammen, da han har lært meg og noen få andre å forsvare oss selv. Jeg vil ut herfra. Jeg har vært slave siden jeg var 12. Jeg ble brakt hit til Hviteelv-klanen som baby. Jeg ble plassert på barnehjemmet. Da jeg ble gammel nok, ble jeg tvunget inn i slaveri. Vi fikk knapt nok mat til å holde oss i live. Vi fikk bare brød og vann tre ganger om dagen. Noen ganger ga Junior oss ekstra. Jeg hører fottrinn som nærmer seg.
Det er Roland. Han har en pisk med sølvspisser.
"Nei, jeg er lei meg. Jeg skal ikke gjøre det igjen," ba jeg.
"For sent, jente."
"Jeg er så lei meg."
All min bønn og tårer nådde døve ører. Han kom inn i cellen og slo meg over ansiktet. Så bøyer han meg over sengen og presser sin kuk inn i skjeden min. Jeg skrek ut i smerte. Mens han voldtar meg, fortsetter jeg å be ham om å stoppe.
"Vær så snill, stopp."
"HOLD KJEFT, DIN HORE."
"Vær så snill, stopp. Det gjør vondt."
Jeg fortsetter bare å be ham om å stoppe. Han slår meg og dekker munnen min. Jeg slutter å kjempe og bare ligger der og begynner å hulke. Han blir ferdig, griper meg i håret og drar meg opp til pisketreet. Jeg får ti piskeslag for å ha snakket tilbake. Jeg ble så fortalt å komme tilbake til arbeidet. Jeg vendte tilbake til hovedspisesalen, hvor Leanne var med vennene sine. Hun peker på meg og ler. Jeg setter glassene på bordet da Leanne med vilje velter ett. Kjøkkensjefen kommer ut av kjøkkenet og begynner å skrike og så slår meg over ansiktet.
"SLUTT Å ØDELEGGE TING."
Jeg svarer ikke; jeg fortsetter med arbeidet mitt. Jeg ble ferdig med å sette ut glassene og gikk til hagen for en liten pause. Ingen var rundt, og jeg visste jeg ikke ville komme i trøbbel. Jeg nyter solen da jeg plutselig hører fottrinn bak meg. Jeg snur meg akkurat i tide til å bli slått i hodet av Roland. Han krever videre.
"Hvorfor er du her ute?"
"Jeg tok en pause."
Han slår meg så.
"Kom deg tilbake til arbeidet."
"Ja, herr."
Jeg går tilbake til kjøkkenet hvor hovedkokken er. Jeg henter vognen med alle tallerkenene. Jeg setter tallerkenene på bordet da jeg hører Alfaen bli sint på noen over telefonen. Åh! Flott, det betyr at alle vil få trøbbel hvis du kommer i veien for ham. Jeg fortsetter å sette tallerkenene på bordet. Det var omtrent tid for å gå tilbake til brakkene. Når Alfaen kommer stormende ut av kontoret sitt, går han rett bort til meg og slår meg så hardt at jeg faller bakover. Jeg overhørte en samtale om Kongen, som hadde funnet ut hva de hadde gjort og hvem de hadde som fange. Det vil bli krig. Jeg setter vognene på plass. Så går jeg til brakkene. Det er tre hus for slavene: kvinnebrakken, mannsbrakken og eldrebrakken. De fleste av dem er døende. Vi vil alle ende opp der til slutt. Barnehjemmet jeg var på til jeg var 12, ligger i midten. De fleste barna der er fra forskjellige klaner.
Jeg skulle gjerne tatt en dusj etter morgenen hendelser. Men jeg vet at det ikke kommer til å skje, så jeg vasker meg i vasken. Jeg er på vei til køya mi, hvis du kan kalle det det. Det er en tynn plankebit på gulvet med et teppe som er helt slitt og har hull i seg. Det holder meg ikke engang varm. Men det er alt jeg har.
Når Roland kommer inn og befaler meg å bli med ham, adlyder jeg med tårer i øynene fordi jeg vet hva han vil. Vi gikk til skogen bak brakkehuset. Han slo meg i magen, og jeg bøyde meg dobbelt av smerte. Mens jeg ligger på bakken, river han av meg skjorten og løfter skjørtet mitt, og raser inn i meg. Jeg skrek av smerte. Jeg holdt bare hånden over munnen og lot ham bli ferdig. Han kastet den revne skjorten på meg og ba meg gå tilbake til brakkehuset. Jeg finner et hjørne bakerst i huset og gråter. Å tigge stopper ham ikke, og å be stopper ham ikke. Jeg er i ferd med å gi opp og hoppe fra fossen. Fossens høyde er omtrent som en ti-etasjes bygning. Jeg orker ikke mer. Jeg vet at morgendagen blir en ny arbeidsdag mens vi forbereder oss på Kongens ankomst. Jeg skjønner ikke hva alt oppstyret handler om. Han kommer hvert år, og vi må gjøre oss klare hvert år.
Slavene, meg inkludert, blir da kledd som om vi er folk som klanen har tatt inn av en eller annen grunn. Noen ganger ber de oss si at vi besøker fra en annen klan. I fjor var jeg 16, eller jeg tror jeg var det. Jeg vet egentlig ikke hvor gammel jeg er. Jeg har blitt fortalt forskjellige aldre, så jeg ble holdt i brakkene, noe som var fint fordi jeg ikke ble kommandert rundt, og Roland ikke kunne skade meg. Så jeg gikk tidlig til sengs den natten. Det var fint. Men han fant ikke sin make. Jeg tror ærlig talt ikke han ønsker å finne henne. Han har aldri virket interessert i å finne henne. Fra det de andre jentene har fortalt meg.
