Kapittel 2: Dagen før
Jentas perspektiv
Jeg hadde vondt etter julingen jeg fikk dagen før. Jeg var ikke særlig glad for at jeg nok en gang klarte å komme meg opp neste dag. Det var et liv i helvete. Du visste aldri hvem du kom til å irritere eller hvor ille julingen kom til å bli. Nok en gang ble jeg tildelt kjøkkenarbeid. For å hjelpe med å forberede for kongen. I går satte vi glass og bestikk på bordene og la duker på alt. I dag skulle vi bare rengjøre og re opp senger for gjestene i gjestehuset. Gjestehusene ligger på østsiden av landsbyen. Det var en stor hytte laget av seder. Det var åtte soverom—en dusj i første etasje. Det største rommet var reservert for kongen. Alfaen ville at alt skulle være perfekt. Han trodde at en av døtrene hans ville bli kongens make.
Jeg tviler sterkt på dette fordi hun er for snobbete. Hun ville blitt en forferdelig dronning. Men alt er mulig, antar jeg. Jeg vet ikke engang hvor gammel jeg er. Jeg vet at jeg kunne skifte til min ulv når som helst nå. Men det tviler jeg også på. Jeg kan drømme, skjønt. En dag vil jeg være sterk nok til å rømme fra dette stedet. Men det blir ikke i dag. Roland står vakt, og sørger for at vi gjør jobben vår. Gjestehusene er også veldig nær østporten. Jeg er fortapt i mine tanker når Roland kommer opp bak meg, griper meg og presser meg mot veggen.
"Rumpa di er så søt," sier han.
Han skyver hendene sine ned i skjørtet mitt. Jeg har ikke på meg undertøy fordi jeg ikke fikk lov til å ha noe. Skjørtet mitt er en revet T-skjorte som har blitt omgjort til et skjørt. Skjorten min er bare et stykke stoff som jeg knytter rundt brystet. Men det dekker knapt brystvortene mine. Han skyver en finger inn i skjeden min.
"Så stram og våt,"
Jeg prøver å kjempe imot, men det er nytteløst. Jeg er så svak fra underernæring, mangel på hvile og juling. Roland løfter meg opp og kaster meg på sengen. Han har hånden rundt halsen min. Så presser han kuken sin inn i meg. Jeg skrek ut i smerte. Jeg prøvde å be ham om å stoppe, men det var nytteløst. Han slår meg og sier at jeg skal holde kjeft. Jeg bare ligger der og lar ham gjøre seg ferdig.
Plutselig kommer alfaen inn og sier til Roland at han skal kaste meg i fangehullet til kongen drar. Men jeg gjorde ingenting galt. Jeg ba ham om ikke å kaste meg i fangehullet. Det er kaldt, mørkt og har edderkopper. Han bare ler og fortsetter å dra meg til fangehullet. Hele tiden sparker og skriker jeg. Han kaster meg inn i en celle og lenker hendene mine. Så går han. Jeg begynte å gråte mine øyne ut. Det er ingen grunn til å prøve å skjule det. Jeg gjorde ingenting. Det har forårsaket at jeg fortjener dette. Jeg tror det er fordi jeg er annerledes. Jeg har et fødselsmerke i form av en fjellkjede på høyre indre lår. Jeg har svart hår og hasselbrune øyne. De andre slavene hadde rødt eller brunt hår. De skulle kle seg som om de var ansatt for å hjelpe.
Jeg kunne ikke føle hendene mine. Roland hadde strammet lenkene for hardt. Jeg orket ikke lenger å kjempe mot utmattelsen som tok over meg. Jeg gled inn i en urolig søvn. Jeg drømte at jeg var i et sterkt lys. Plutselig så jeg en svart hale sveipe fram og tilbake. Så forsvant halen. Jeg kunne føle at lyset ble svakere. Jeg våknet da Junior åpnet celledøren. Han hadde med seg mat til meg. Junior er alfahannens sønn. Han er annerledes enn faren. Han liker ikke det faren har gjort mot meg eller de andre slavene.
"Dette er alt jeg klarte å skaffe deg i kveld. Jeg kan prøve å ta med mer senere."
"Takk," svarte jeg.
Så gikk han. Han ville også blitt straffet hvis han ble funnet her nede med meg, selv om han var alfahannens sønn. Det spilte ingen rolle hvem som var hvem i denne klanen. Hvem som helst kunne bli pisket og kastet i fangehullet. Fangehullet er det verste stedet å være. Jeg spiste middagen min, som bare besto av brød og vann. Det var det fangevokterne serverte hver dag. Jeg tok bare noen få biter. Jeg måtte spise som en hund siden hendene mine fortsatt var lenket. Jeg prøvde igjen å sove, men det gikk ikke.
Jeg la hodet mot veggen og lukket øynene. Mursteinene presset seg inn i min såre rygg. Smerten var uutholdelig. Jeg begynte å gråte. Kroppen ristet av tårene, og det gjorde vondt. Så jeg gråt enda hardere til utmattelsen tok over. Dette hvite lyset omringet meg igjen, men denne gangen hørte jeg en stemme.
"Det er greit, din tid kommer," sa stemmen.
"Hvem er dette?" spurte jeg.
"Alt til sin tid," svarte stemmen.
Så ble det stille, og lyset begynte å forsvinne. Jeg våknet fra denne drømmen. Ikke fordi den var skremmende, men fordi jeg var forvirret. Hvem var denne stemmen, og hvorfor snakket den til meg? Hvor kom den fra? Jeg visste at det begynte å bli sent, for det var vaktskifte. Jeg kunne høre noen av dem komme nedover korridoren. Jeg håpet at de hadde glemt den halvnaken jenta i cellen. Det hadde de ikke. Jeg hørte nøklene klirre. Jeg visste hva som skulle skje. De voldtok meg og slo meg veldig brutalt. Jeg besvimte av smerten og kjempet en nytteløs kamp. Jeg håper kongen finner en make i morgen og redder oss fra dette helvetet.
Jeg prøvde å bevege beina, men de rørte seg ikke. Det betydde at de var brukket igjen. Roland kom til å bli rasende. Jeg kunne ikke gå igjen. Han kom til å bli enda mer forbannet enn noen gang. Jeg prøvde å sette meg opp og skrek av smerte. Håndleddet mitt var også brukket. Jeg visste ikke engang hva klokken var. Jeg kunne høre Roland komme nedover korridoren. Jeg prøvde å gjøre meg så liten som mulig. Han kom inn i cellen. Han hadde det mest ondskapsfulle smilet i ansiktet. Det ville fått en voksen mann til å krympe seg.
