Kapittel 3: Hjelp

Jentes POV

Etter å ha sett smilet hans, prøvde jeg enda hardere å gjøre meg så liten som mulig. Jeg prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort så galt at jeg ble kastet i fangehullet i utgangspunktet. Så vidt jeg visste, hadde jeg gjort min plikt til det beste av mine evner. Jeg håpet at Roland var for full til å gjøre noe med meg og at han bare ville besvime. Nei, jeg tok feil. Han var så edru som det går an å være. Han står bare der og stirrer på meg. Jeg vil bare at denne julingen skal være over og at han skal gå.

"Hvor er du, din lille hore."

Jeg svarte ikke, og jeg ble så stille som mulig. Hele tiden ba jeg til månegudinnen om å sende meg hjelp. Jeg ba også om at hun skulle gjøre meg så liten som mulig. Kanskje han vil gå, eller kanskje Roland vil tro jeg er død. Men jeg tok feil.

"Jeg fant deg."

Han griper tak i kjettingene som holder håndleddene mine og låser opp lenkene. Han kaster meg mot veggen. Jeg skrek ut i smerte. Han har meg på bakken og sparker meg overalt på kroppen. Så river han av de få klærne jeg har på meg og plasserer seg mellom bena mine. Han presser kuken sin inn i skjeden min. Han er ferdig. Så drar han meg til midten av rommet hvor kjettingene er og lenker hendene mine over hodet. Han begynner å piske meg. Jeg mister tellingen etter seks og besvimer enten av blodtap eller smerte. Roland kaster deretter en bøtte med vann på meg. Det vekker meg.

Jeg har tårer som renner nedover ansiktet mitt. En del av øyet mitt er hovent igjen etter at Roland slo meg dagen før.

"Vær så snill, stopp,"

Lukten av gamle sigarer treffer meg. Det er også en utstråling av makt som kommer fra gangen. Jeg vet det er en Alfa, men hvilken Alfa. Så kommer Alfaen inn i cellen. Roland merket ikke at han hadde kommet inn. Ryggen var mot ham.

"Din mor og far skapte problemer for meg,"

"Jeg skal drepe deg akkurat som jeg drepte foreldrene dine,"

"NEI!"

"Vi kan ikke la Kong Ray finne ut at vi har prinsessen,"

"Det vil være slutten for oss."

Jeg kan høre dem snakke om den tapte prinsessen mens jeg glir inn og ut av bevissthet. De krangler frem og tilbake om hva de skal gjøre med meg. Jeg skulle ønske de bare ville ende meg og bli ferdig med det.

"Vi må avslutte henne og bli ferdig med det."

Så kommer Roland tilbake inn.

"Bli ferdig med det og vær rask,"

Så hører Alfaen en oppstandelse utenfor. Det er bare meg og Roland. Han slo meg i magen og brakk ribbeina mine. Jeg begynte å miste bevisstheten igjen. Han fortsetter å slå meg selv om jeg ikke kan bevege meg eller knapt puste. Han ler mens han slår meg. Jeg visste at Roland alltid har ønsket meg død, og dette var hans mulighet til å gjøre det.

"Jeg har ventet lenge på å kunne gjøre det jeg ville med deg,"

Jeg kan høre folk som krangler utenfor. Alfaen krangler med noen. Så løper Roland ut av rommet. Jeg hører mer krangling. Roland forlater cellen, noe jeg er takknemlig for. Så blir alt stille. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg var en baby da alfaen tok meg hit. Deretter ble jeg tvunget inn i slaveri. Hvem var foreldrene mine? Alle disse spørsmålene svirrer gjennom hodet mitt, spørsmål jeg sannsynligvis aldri får svar på. Jeg kan føle livet glippe fra meg. Jeg vet at dette kan være slutten. Jeg ber om at det er slutten. Kanskje i døden kan jeg finne foreldrene mine og møte dem for første gang. Hvem var Kong Ray, og hvorfor var de så bekymret for at han skulle finne ut om prinsessen?

Hvorfor måtte jeg lide på grunn av henne? Jeg hørte rykter om prinsessen og at hun hadde gått tapt i en kamp. Men ingen sa noen gang hva hun het eller hvor hun kom fra. Jeg kan høre snakking ute i korridoren. Jeg håpet det ikke var Roland eller alfaen. Isteden går stemmene forbi cellen min. Jeg er i så mye smerte at jeg ønsket jeg bare kunne dø. Så hører jeg skriking i den andre enden av gangen. Jeg vet at noen stakkars sjel blir torturert. Jeg lurer på hva de gjorde. I fangehullet er det alle slags kriminelle her, fra slaver til folk som har blitt tatt for spionasje. Jeg begynner å miste bevisstheten igjen.

Det er et hvitt lys igjen og den stemmen.

"Hold ut, hjelp er på vei."

"Hvem kommer?"

"Din skjebne."

Igjen er det bare et hvitt lys. Så våkner jeg, og det er bare mørke. Skrikene blir svakere, og lysene blekner. Jeg hører celledøren åpne igjen. Roland går inn. Hvorfor vil han ikke drepe meg? Jeg kan knapt se da øynene mine er hovne. Han klapper meg i ansiktet for å se om jeg er våken.

"Vær så snill, stopp."

"Så du er fortsatt i live."

"Vær så snill, la meg være."

"Det er så søtt når du ber."

Så slår han meg i ansiktet igjen. Han spytter på meg. Han griper pisken og begynner å piske igjen. Jeg kan ikke føle smerten lenger. Jeg kan ikke skrike lenger. Jeg prøver å skrike, men ingenting kommer ut. Det høres ut som en trompet som har blitt blåst altfor mange ganger. Jeg begynner å gli inn i bevisstløshet igjen. Så, plutselig, blir celledøren revet ut av veggen. Jeg kan lukte havet. Det er et brøl som rister hele rommet. Jeg hører Roland be for livet sitt.

"Han fikk meg til å gjøre det."

Jeg hører et dunk mot veggen. Så hører jeg en lav, hes stemme spørre hva han trodde han drev med.

"Alfa Mark fikk meg til å gjøre det."

"Jeg skal ta meg av deg senere."

Så faller jeg bevisstløs. Det er det hvite lyset igjen. Så den stemmen.

"Du vil være OK nå."

"Hold ut litt til."

"Hvem er du?"

"Du vil finne ut i sin tid."