Kapittel 1 DU ER EN JINX!

Ocean City, Hovstad-boligen, År 20XX,

"Kjære, hva er galt? Hvorfor er du plutselig så blek? Snakk med meg!" ropte Herr Henry Hovstad mens han kom ned trappen. Han var på vei ut av huset for å dra til jobben da han så sin kone besvime. Han snudde seg mot de to barna som stirret ublinkende på moren deres og spurte strengt. "Fortell meg hva som skjedde med en gang!" Hans strenge tone skremte Ivy (en av tvillingene) så mye at hun rykket til. Ariel, (den andre tvillingen) forble uberørt og urørlig, uten å svare.

Ivy, hennes eldre søster, tok mot til seg og begynte endelig å fortelle. "Vi skulle bare ut for å leke da vi så mamma sitte der og nyte solen, så vi bestemte oss for å hilse på henne. Ariel gikk først, og jeg var rett bak. Da mamma snudde seg og så Ariel, hun-hun..."

"Hva skjedde så? Snakk!" Henry ble utålmodig og avbrøt henne.

"Hun bare sperret opp øynene og besvimte," avsluttet Ivy. Hun la tydelig skylden på Ariel mens hun spilte uskyldig. For et falskt barn! Da våknet Herr Henry fra sin forfjamselse og husket at de ikke hadde ringt etter ambulanse ennå.

"Hva venter dere på? Ring en ambulanse med en gang!" beordret han tjenerne som hadde samlet seg for å se på opptrinnet. Tjenerne spredte seg straks.

Ambulansen kom akkurat i tide. Herr Henry løftet kona si opp i armene og gikk om bord i ambulansen med henne. Han glemte ikke å kaste et skarpt blikk på Ariel. Det betydde at han ikke var ferdig med henne ennå.

Ivy gikk tilbake til rommet sitt, mens Ariel ble stående alene for å bli gransket av tjenerne som fortsatte å gi henne rare blikk. En diskusjon blant tjenerne brøt plutselig ut.

"Jeg har hørt at hun bringer ulykke, alle hun kommer i kontakt med, opplever alltid uhell, så det er sant?" spurte en tjener.

"Jeg møtte henne en gang mens jeg bar et brett fullt av mat. Alt bare krasjet til bakken. Kan du tenke deg det?" En annen tjener stemte i.

"Jeg sa jo at hun bringer ulykke, men dere trodde meg ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor herren fortsatt beholder henne her, hun burde kastes ut!" bannet en annen.

Fem år gamle Ariel sto bare der og lot dem skjelle henne ut. Det var virkelig trist, og det gjorde så vondt, men hva kunne hun gjøre? Hun ble alltid kalt en ulykkesfugl av alle, og hun hadde ingen til å forsvare seg. Hun trodde ikke hun var en ulykkesfugl. Hun var bare som alle andre barn. Hun undret seg over hvorfor folk ikke kunne forstå henne. Etter en stund gikk hun til rommet sitt mens forbannelsene fortsatt hang i luften. Hun brast umiddelbart i gråt da hun kom til rommet sitt.

I andre etasje i Hovstad-herskapshuset kunne en skikkelse sees som så alt dette gjennom vinduet med fryd. Skikkelsen var ingen ringere enn Ariels tvillingsøster, Ivy. Å se Ariel bli ydmyket, ga Ivy en følelse av tilfredshet. Hun krøllet leppene i forakt. "Ariel, åh, Ariel, ikke klandre meg. Alt her skulle være mitt. Mamma, pappa og til og med brødrene mine, de skulle alle være mine, så ikke klandre meg for å være hensynsløs," mumlet Ivy ondskapsfullt. Ivy hadde alltid følt seg mindreverdig i forhold til Ariel, spesielt siden Ariel var mye penere enn henne, og også fordi nesten alle ville skjemme bort og ta vare på Ariel. Hva med henne? Hun forble alltid usett, så sjalusien utviklet seg til hat. Hun begynte å så splid mellom brødrene og Ariel. Brødrene begynte alle å hate Ariel. Ivy, på sin side, håpet at brødrene ville legge merke til henne. Hun fikk seg en realitetsorientering, for ingen av brødrene hennes hadde til hensikt å dulle med henne.

Herr Henry Hovstad er den eldste sønnen til avdøde fru Maria Hovstad og avdøde herr Jeremy Hovstad, som døde i en bilulykke. Henry var da tjue år, mens broren Darius var sytten. På grunn av de plutselige dødsfallene til begge foreldrene, måtte Henry ta seg av familiebedriften. Hovstad-familien er blant de fem mest aristokratiske familiene i Ocean City. Herr Henry giftet seg senere med fru Kathleen, som senere fødte fem sønner. Den første, Cliff, som er tjue-to, er en kald, kjekk fyr hvis eneste mål er å drive forretning. Han er sjelden hjemme. Den andre, Craig, er tjue år gammel og en anerkjent advokat. Han reiser alltid rundt for å behandle og forsvare folk i retten. Den tredje, Aaron Hovstad, er den berømte, ubeseirede bilraceren som alltid topper listene. Han eier en underjordisk racerbane. Han er også en profesjonell gamer kjent som God A. Den yngste sønnen, Amando, er femten år og en kjent skuespiller i underholdningsindustrien i Land C, og det er to jenter, som er tvillinger, Ivy og Ariel, som begge er fem år.

På sykehuset i Ocean City gikk Henry nervøst frem og tilbake. Da døren til avdelingen åpnet seg, grep Henry straks legen i kragen og spurte: "Doktor, hvordan går det med kona mi? Er hun våken? Fortell meg med en gang!"

Svimmel av rystelsen, prøver legen å roe situasjonen. "Roa deg ned, roa deg ned, kona di er stabil nå, men tilstanden hennes har forverret seg ytterligere. Bare sørg for at hun ikke har direkte eller indirekte kontakt med ting som opprører henne."

"Når kan hun skrives ut, doktor?" spurte Henry igjen.

"Hun kan skrives ut når som helst, så lenge du har en privat lege hjemme som kan ta seg av henne," forsikret legen ham.

Fru Kathleen Hovstad ble dermed skrevet ut og tatt med hjem for å komme seg. Etter å ha lagt henne til rette, ropte Herr Henry på Ariel i stuen.

"Forstår du feilen din?" spurte han strengt.

"Nei, jeg forstår virkelig ikke," svarte Ariel rolig. Hun forstod virkelig ikke hva som var galt med alle, de tvang henne til å innrømme ting hun ikke hadde gjort.

"Knel! For en frekkhet! Du drev moren din til den tilstanden, og likevel sier du at du ikke forstår? Knel og tenk over deg selv over natten!" bjeffet Herr Henry og snudde seg for å gå opp trappen.

Ariel ble etterlatt knelende, ingen brydde seg om henne. Lemmerne hennes var stive av kulde og av å ha knelt for lenge. Hun knelte der ydmykt til neste morgen da folk kom ned for å spise frokost. Herr Henry kastet et blikk på henne, fnyste og satte seg. Han ventet på at kona og Ivy skulle komme ned til frokost. Da fru Kathleen kom ned og så Ariel, ble hun straks opprørt.

"Åh! Kjære, hva gjør hun der? Kast henne ut! Hun er en ulykkesfugl! Jeg vil ikke se henne!" ropte hun manisk mens hun hastet ned trappen.

"Elskling, roa deg, det er greit, jeg skal kaste henne ut, vær forsiktig," forsikret Herr Henry mens han hjalp henne ned trappene. Akkurat nå fikk han nesten et hjerteinfarkt da han så kona sin faretruende ned trappen. Han skyndte seg straks bort for å hindre henne fra å falle og bli skadet. I sinne sparket han Ariel i magen, og hun spyttet straks ut en munnfull blod. Han kjeftet på henne. "Se hva du har gjort! Jeg kommer til å sende deg bort i dag, enten du liker det eller ikke!"

Ariel stønnet av smerte, men skalv ved tanken på å bli sendt bort. Hun knelte ned igjen og ba faren sin. Synet var hjerteskjærende.

"Pappa, vær så snill, ikke send meg bort, jeg skal være god. Jeg skal ikke lage problemer, jeg skal ikke vise meg foran mamma igjen..."

"Hold kjeft!" sa Herr Henry og slo henne hardt over ansiktet. Han kastet et blikk på tjenerne og beordret:

"Ring butleren og si at han skal gjøre klar bilen!"

Ordene hans hadde ingen rom for kompromiss.

"Nei, pappa vær så snill-"