Kapittel 2 HUN ER TILBAKE!
"Hvorfor er veien så humpete? Hva slags elendig sted er dette? Det lukter! Trå på gassen!" beordret butleren, Mr. Jerry, Hovstad-familiens sjåfør.
"Ja, herren." svarte han og trykket på gasspedalen. Etter en humpete tur kom de endelig frem til et forfallent nabolag. Huset var gammelt, men rent og ryddig. Det var ikke stort, bare nok for to eller tre personer. Butleren fnyste foraktelig. Hva så om det var rent? Det var fortsatt et tegn på fattigdom og lidelse. Han ville ikke assosiere seg med fattige folk. Han ble enda mer frastøtt da han så naboene samle seg rundt bilen de hadde steget ut av. De så nysgjerrig på den. Det var en begrenset utgave av Rolls-Royce. Mange barn rørte ved bilen fra tid til annen. Han samlet seg og kalte en av naboene over og spurte etter Ariels oppholdssted. Det viste seg at hun var i bakgården.
Da Mr. Jerry, butleren, nærmet seg henne, kunne han se en tynn rygg og en vakker sideprofil. Ariel, som merket at noen nærmet seg, snudde seg for å bekrefte hvem det var.
"Herregud! Hun er virkelig slående, hun ser akkurat ut som fruen!" tenkte butleren inni seg, med kjeven nesten i bakken. "Hva så om hun er slående? Hun er fortsatt en ulykkesfugl!" forsikret butleren seg selv. Mens han holdt sin indre monolog, vurderte Ariel også mannen som så både kjent og ukjent ut samtidig. Hun husket at hun hadde bedt ham om å ikke sende henne bort, men alt hun fikk som svar var et slag i ansiktet og en rekke forbannelser og fornærmelser fra ham. Det var slik hun endte opp på landet. Han var den som sendte henne dit den gangen.
"Hei! Fruen og herren har sendt etter deg. Skynd deg, la oss dra!" sa butleren etter en lang periode med stillhet.
"Jeg er opptatt," svarte Ariel kort, og fortsatte med det hun holdt på med. Ja, hun var opptatt med å fikse en datamaskin for naboen ved siden av.
"Greit, jeg venter i bilen, ikke la meg vente." sa butleren mens han kastet hendene oppgitt i luften.
Ariel så på alt dette med underholdning. "Tsk, tsk, han har virkelig blitt eldre. Han er ikke så sterk og energisk som før." tenkte Ariel. Hun fortsatte å fikse delene av datamaskinen hun hadde demontert. På kort tid var datamaskinen tilbake i sin opprinnelige form, men med økt operativ hastighet. Hun tok den til naboen og snudde seg for å gå.
"Ariel, skal du flytte?" spurte naboen nysgjerrig.
"Ja, jeg skal tilbake." svarte Ariel.
"Men jeg vil ikke at du skal dra, buhu..." gråt naboen mens hun klamret seg fast til T-skjorten hennes.
Ariel: "..."
Det var pinlig for henne, så hun klappet bare naboen på skulderen og gikk mens hun gråt. Hun gikk og banket på bilvinduet, og vekket butleren som åpnet døren.
"Sett deg inn." sa han til henne.
"Jeg har noen ting å pakke." svarte hun tilbake.
"Hva er det å pakke? Hovstadene har alt klart for deg!" irettesatte han henne sint.
Ariel svarte ikke og etterlot butleren, som kokte av sinne. Hun gikk og pakket laptopen sin, noen klær og andre viktige ting, så gikk hun ut.
Hun gikk tilbake og banket på bildøren igjen. Butleren åpnet døren og ble sjokkert da han så henne med bare en ryggsekk og en gammel telefon. Han hadde forventet at hun skulle dra med seg en stor koffert, for Guds skyld. Han himlet med øynene i forakt og satte seg tilbake i bilen. Turen tilbake til Hovstad-residensen var stille og behagelig. Ariel likte stille omgivelser best. Etter fem timer ankom de Hovstad-residensen. Ariel tok et dypt pust. Dette var residensen som bare hadde triste og mørke minner for henne. Før hun tok et skritt fremover, ropte butleren på henne og begynte å gi henne instrukser.
"Du er ikke på landet lenger, så du bør oppføre deg, komme godt overens med foreldrene dine. Ikke rør tingene til søsteren din, spesielt ikke pianoet. Det er veldig verdifullt for henne. Dessuten, når du kommer dit, følg søsteren din som et eksempel. Og-"
Butleren snakket fortsatt da han snudde seg og så Ariel allerede på dørstokken. Butleren var usikker på om han skulle fortsette eller ikke. Han ventet på at hun skulle dumme seg ut, men til hans skuffelse virket ingenting å forbløffe Ariel. Hun var rolig og samlet.
'Hadde de ikke sagt at hun er en bygdejente og ikke forstår de rikes vaner? Hmph! Fortsett å late som, alle vil snart se dine sanne farger,' mumlet butleren innvendig.
"Herr og fru venter på deg inne," sa en tjener uhøflig og geleidet Ariel inn. Ariel bare hevet et øyenbryn og gikk inn i huset. Den glade og varme atmosfæren i stuen stanset plutselig da hun kom inn. Ivy målte Ariel opp og ned. Jo mer hun så på henne, jo mer sjalu ble hun. Det var fordi Ariel så ut til å ha blitt enda vakrere. Hvis de to ble satt sammen, ville Ivy være altfor enkel. Hennes skjønnhet kunne ikke engang måle seg med Ariels.
'Hadde de ikke sagt at folk fra landet har brun hud og fregner over hele ansiktet? Hvorfor er hun så blek og har så myk hud?' Jo mer hun spurte seg selv, jo dypere gravde neglene seg inn i håndflatene hennes. Hun følte ingen smerte, for det var ingenting sammenlignet med ilden som brant i hjertet hennes. Ariel hilste kort på alle og fulgte tjeneren opp trappen til rommet sitt. Hun trengte ingen signal for å vite at foreldrene ikke ønsket å snakke med henne, så hun bestemte seg for å gå før hun ble en plage og ytterligere ødela deres varme familie på tre. Hun gikk straks for å ta en dusj.
Ivy, derimot, hadde andre tanker. Hun ventet på en perfekt mulighet til å snike seg inn på Ariels rom. Så snart hun hørte dusjen gå, gikk hun bort til Ariels ryggsekk på tå hev for ikke å bli hørt og tømte alt innholdet ut. Det var en gammel bok om fiolinen, skrevet på engelsk. Det gjorde Ivy enda mer avskyelig, da hun antok at Ariel ikke kunne lese. En bærbar datamaskin, en gammel bok med notater om datamaskiner og kunnskap, og en rød skinnende snor som så ut som et armbånd. Ivy fnyste i forakt, siden hun ikke så det hun lette etter, alt var bare ubetydelig. Plutselig fanget noe i sidelommen på ryggsekken hennes oppmerksomhet. Hun ble så begeistret at hun strakte ut armen for å ta på og føle det.
Akkurat da;
"Hva gjør du!?"
