Kapittel 2
Emilys hjerte sank helt til bunns.
De skulle jo være familie. Likevel lå det nå en tydelig avstand mellom dem – ikke bare i form av noen skritt i stua, men som en dyp følelseskløft hun ikke kunne se hvordan de skulle komme over.
Alle ansiktene i rommet bar preg av årvåkenhet og mistanke. Lucas hadde til og med tatt et skritt fram. Han stilte seg beskyttende foran Laura.
Emily var ikke dum. Hun så det klart nok: Laura hadde blitt den som hele familien virkelig holdt av.
Den adopterte datteren fikk all den kjærligheten som egentlig skulle ha vært Emilys. Fra foreldrene. Fra forloveden hennes. Fra alle.
Men hvorfor hadde det blitt sånn? Det var jo Laura gjengen hadde vært ute etter i utgangspunktet, ikke Emily.
Emily hadde kastet seg mot de mennene uten å tenke seg om. Hun hadde ropt til Laura at hun måtte løpe hjem og ringe politiet.
Hadde Laura faktisk ringt, kunne det hende Emily aldri hadde blitt tatt. Men Laura hadde bare snudd og løpt. Uten å se seg tilbake.
Emily hadde tålt utallige overgrep og mishandling i den jentas sted.
Og nå satt den som i praksis bar skylda for all lidelsen hennes, med alt som skulle ha vært Emilys.
Hvordan i all verden skulle hun kunne godta det?
I det øyeblikket trådte Laura fram fra bak Lucas. Tårene presset på. Hun strakte seg ut og grep Emilys hånd, stemmen tykk av noe som hørtes ut som ekte anger.
«Jeg er så lei meg, Emily. Alt dette er min skyld – hver eneste bit! Du ble tatt på grunn av meg. Du led i et helt år. Overgrep på overgrep, helt til kroppen din sa stopp, og du fikk de sykdommene. Det er min skyld, og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. Hvis jeg kunne skru tiden tilbake, ville jeg heller vært den som ble tatt i ditt sted!»
Hun virket oppriktig fortært av skyld. Og likevel hadde hun i samme åndedrag bekreftet hvert eneste fæle rykte om Emily – rykter som ikke engang fantes før.
Fordommene som allerede hadde fått feste i hjertene deres, kjentes nå som et usynlig fjell som presset henne ned.
Emilys blikk ble iskaldt på et øyeblikk. Uten å nøle rev hun hånden sin løs fra Lauras grep.
«Du påstår at jeg har sykdommer. Hva slags bevis har du for det?»
Laura skrek til og snublet bakover. Hun sank sammen og endte på gulvet.
Emily knyttet nevene, helt vantro. Hun hadde knapt brukt kraft.
Hun skulle gjerne ha brukt mye mer. Men i den svake tilstanden hun var i, hadde hun ikke styrken.
Og likevel – selv nå valgte familien hennes Lauras side uten å blunke.
Var Laura virkelig så god til å spille? Eller var Emilys blotte tilstedeværelse så pinlig for dem alle?
Bianca hastet bort og hjalp Laura opp fra gulvet, stemmen full av bekymring. «Laura, jenta mi… har du vondt noe sted?»
Laura ristet langsomt på hodet mens hun ble løftet opp igjen. Stemmen hennes var kvelt av gråt.
«Vær så snill, ikke klandre Emily for dette. Uansett hvordan hun velger å behandle meg, så fortjener jeg det.»
Lucas så på Laura med et blikk som var mykt av øm medfølelse. «Laura, du er altfor snill og forståelsesfull for ditt eget beste. Det er derfor folk utnytter deg sånn. Hvorfor skal du måtte være bokseputa hennes bare fordi det skjedde noe fælt med henne?»
Så vendte han seg mot Emily. Avskyen i øynene hans var ikke til å ta feil av.
«Emily, vi har medfølelse med det du har vært gjennom. Men Laura er uskyldig i dette. Hun er skjør. Og i det øyeblikket du kommer inn døra, går du til angrep på henne?»
Da knakk noe i Emily. Hjertet hennes var knust, og det fantes ikke lenger noe å reparere.
Alt de så, var Lauras påståtte lidelse – aldri hennes.
Hun hadde så vidt overlevd. Hun hadde klort seg hjem mot alle odds. Og dette var velkomsten hun fikk.
Det var hun som trengte omsorg og omtanke mer enn noen andre i det rommet.
Emily presset sorgen tilbake med alt hun hadde. Hun pekte anklagende på Laura. «Jeg ble tatt fordi jeg prøvde å redde henne! Hvis hun bare hadde ringt politiet, slik jeg sa, hvordan skulle jeg da ha blitt dratt med? Hun feller noen krokodilletårer, og plutselig syns dere alle synd på henne – men hva med meg? Hva er jeg egentlig for dere?»
Stemmen hennes brast mens hun sa det.
Da hun ble pisket og torturert med elektriske batonger, hadde hun ikke felt en eneste tåre.
Men nå brant øynene. Tårene presset på, og hun kjempet desperat for å holde dem tilbake.
«Hva er vitsen med å rippe opp i fortida nå?»
Wayne klarte ikke å holde seg lenger. Han spratt opp fra stolen og ropte av raseri.
«Laura var vettskremt den gangen. Tror du noen av oss ønsket at dette skulle skje med deg? Hun har levd med skyld og anger hele året. Hun prøvde til og med å ta livet sitt ved å skjære over håndleddene. Prøver du å presse Laura i graven før du endelig blir fornøyd?»
Emily skalv svakt der hun sto.
I øynene hennes lå det ikke bare sorg, men et bunnløst, fullstendig vantro blikk.
Var det virkelig så enkelt—kunne Laura viske bort alt ansvar med noen få overfladiske tegn på skyld og anger?
Emily knyttet hendene så hardt at neglene skar inn i håndflatene.
«Jaha?» Ansiktet til Emily var fullstendig øde, uthult av fortvilelse.
«Mener dere at jeg, som offer, ikke engang har rett til å si sannheten? Jeg er deres biologiske datter. Og etter alt jeg har lidd, etter alt jeg har holdt ut bare for å komme meg hjem, trodde jeg aldri jeg skulle finne dere her, som om dere var en lykkelig familie—sammen med personen som er ansvarlig for lidelsen min!»
Da brast det for Emily. Hvert ord i anklagen var gjennomtrukket av rå smerte.
Utbruddet hennes la et tungt, ubehagelig stille over rommet.
Bianca vendte seg mot Emily med et urolig uttrykk og slapp ut et lavt sukk. «Emily, vi forstår at du har vært gjennom mye. Men på et tidspunkt må vi gå videre. Du kan ikke fortsette å legge all skyld på Laura. Når alt kommer til alt, var det de kriminelle som var de egentlige skurkene her, var det ikke?»
Bianca fortsatte, som om hun holdt en formaningstale.
«Dessuten er du endelig hjemme nå. Vi burde fokusere på å være sammen som familie. Hvis vi hele tiden drar opp dette gamle, blir vi bare snakkisen i bygda—alle kommer til å sladre.»
Emily fant ikke ord.
Hun sto bare der, iskald helt inn til margen, og lot blikket gli over ansiktene rundt seg. Hvert eneste et stråle av forakt. Avskyen i familiens øyne var umulig å misforstå.
Det gikk plutselig opp for henne at alle drømmene hun hadde klamret seg til om å komme hjem, hadde gjort henne til en komplett idiot.
Emily presset øynene hardt igjen.
Akkurat da lød en stemme bak henne, med et snev av underholdt tone.
«Skulle det ikke være masse gjester her? Hvorfor står alle bare og henger ved inngangsdøra?»
Jason Windsor, Emilys storebror, kom bort med et forvirret uttrykk. Men ordene hans døde ut i samme øyeblikk blikket falt på Emily.
Ansiktet hans stivnet i sjokk, uten så mye som en antydning til glede. «Hvordan i all verden endte du opp her igjen?»
Ordene traff Emily som en kniv rett i hjertet.
Jason hadde alltid vært den som sto henne nærmest.
Det siste lille håpet hun i stillhet hadde båret på, hadde hele tiden handlet om hvordan Jason kom til å reagere.
Men nå … Hun svelget smerten og tvang seg til å forklare.
«Gjemmestedet til den kriminelle organisasjonen ble stormet av politiet. Jeg ble reddet.»
Det var som om Jason plutselig husket noe. Blikket hans endret seg helt.
«Alle sammen—trekk dere tilbake, med en gang. Hun kan bære på smittsomme sykdommer. Vi må få henne rett til sykehuset for en full sjekk. Hun kan ikke ha kontakt med oss før vi er helt sikre på at hun ikke smitter.»
Den siste gnisten av lys i Emilys øyne sluknet helt.
Jason hadde alltid vært den som hadde elsket henne mest—og likevel var det han som nå behandlet henne som om hun var et farlig virus.
På ordene hans tok alle rundt henne umiddelbart et skritt tilbake. Emily ble stående helt alene midt i rommet, omringet av ren fiendtlighet fra alle kanter.
«Laura, du er så svak og skjør—hold deg bak meg. Vakter, kom hit. Følg Emily til sykehuset for en full undersøkelse. Smittsomme sykdommer har inkubasjonstid. Hun må holdes i karantene i minst en måned!»
To vektere trådte straks frem for å ta tak i Emily. Men tanken på de såkalte smittsomme sykdommene fikk dem til å nøle. De ble stående og vingle, ingen av dem våget å røre henne.
«Jeg har ingen smittsomme sykdommer! Det der er bare løgn!»
Øynene til Emily var rødkantede da hun ropte i protest.
Hun hadde vært holdt fanget—men hvorfor fulgte det så mange merkelige, vridde rykter med henne?
Blikket hennes smatt brått over på Laura.
«Hva står dere og venter på? Få det gjort!» Jason gjentok ordren utålmodig.
Fortvilelsen flommet helt inn i Emilys øyne.
