Kapittel 3
Vekterne nølte ikke lenger. De tok hvert sitt grep rundt armene til Emily, og uansett hvor hardt hun vred seg, klarte hun ikke å komme seg løs.
Øynene hennes fyltes av sorg og smerte idet hun så på familiemedlemmene.
Stemmen brast da hun presset fram ordene.
«Vil dere ikke at jeg skal komme hjem? Hadde det vært bedre for dere alle om jeg bare hadde dødd der ute?»
I det øyeblikket ordene forlot leppene hennes, skiftet uttrykkene til gjestene rundt. Noen så allerede på Windsor-familien med merkelige, dømmende blikk.
Wayne bannet stille for seg selv.
Med så mange folk til stede—hva var det Emily holdt på med, å slenge ut slikt?
Hvis dette kom ut, ville ryktet han hadde brukt år på å bygge opp, bli knust!
Wayne sendte Bianca et tydelig blikk.
Bianca trådte straks fram og lot som hun sukket oppgitt.
«Emily, du misforstår oss. Vi er dine biologiske foreldre. Hvordan skulle vi kunne ønske at du døde der ute?»
«Det er bare det at du kan ha med deg smittsomme sykdommer. Vi kan ikke la én person sette hele familien i fare.»
«Bare samarbeid om legeundersøkelsen. Så lenge du er frisk, tar vi deg med hjem med en gang. Dette huset vil alltid ha døra åpen for deg.»
Emily var på randen av fullstendig sammenbrudd. Tårene presset på. «Hvor mange ganger må jeg si det? Jeg har ingen sykdommer!»
Jason var tom for tålmodighet og freste: «Bare få henne vekk, da! Vi må alle på sykehuset for en grundig helsesjekk.»
Emily klarte ikke å riste av seg grepet til vekterne. Akkurat idet hun skulle bli dratt bort med makt, lød en kald stemme plutselig bakfra.
«Stopp!»
Stemmen var ikke høy, men den bar med seg en tyngde som fikk rommet til å stramme seg til. Den skar gjennom lufta som rimfrost.
Alle stivnet og snudde seg.
Charles Howard kom gående fram i svart taktisk uniform.
Trekkene hans var så skarpt meislet at de kunne vært hentet fra en kunstners hånd, som om han var naturens egen favoritt. Hvert drag var presist. Blikket var gjennomtrengende, nesen markert, og leppene tynne som en stram strek.
Ansiktet til Emily fyltes av vantro.
Hun kjente ham igjen. Det var politimannen som hadde reddet henne ut av den kjelleren.
Den gangen hadde blodet sløret synet og tankene hennes. Det var han som hadde vridd kniven ut av hendene hennes og fulgt henne til politistasjonen.
Men hva gjorde han her?
Windsor-familien stirret på ham, målløse.
Jason mørknet i ansiktet. «Hvem er du? Dette er en familiesak. Vi trenger ikke at en utenforstående blander seg!»
Wayne rettet seg brått opp og bjeffet skarpt: «Hold kjeft! Dette er betjent Charles Howard! Han er den yngste, mest meritterte og mest respekterte føderale agenten vi har. Med internasjonal myndighet.»
Uttrykket til Jason surnet med en gang.
Emily gjentok navnet lydløst inne i seg.
Så han het altså Charles Howard.
Før hun ble bortført, hadde hun hørt ting om Howard-familien.
Han var enebarn. Han hadde valgt å bli politimann i stedet for å overta milliardformuen, og det hadde skapt en konflikt med familien som hadde vart i årevis.
Øynene til Laura lyste opp, og hun glattstrøk ubevisst kjolen som om den hadde usynlige folder.
Howard-familien.
De satt med kontroll over to tredeler av byens økonomiske livsnerve!
Én eneste bevegelse fra dem kunne få hele byen til å skjelve, og de var milevis utenfor rekkevidden til det Windsor-familien noen gang kunne drømme om.
Men hva om hun giftet seg inn i Howard-familien og ble fru Howard?
Når slike tanker først slo rot, var de nesten umulige å stanse.
Charles’ skarpe blikk feide over de to vekterne.
Ansiktene deres ble med én gang kritthvite, som om de hadde sett et uhyre, og de slapp taket instinktivt.
Emily fikk endelig friheten tilbake.
Wayne brøt ut i et underdanig smil idet han steg fram, overivrig og påtatt hjertelig.
«Betjent Howard, hva bringer deg hit? Vær så god, kom inn og sett deg.»
Charles’ ansikt forble helt uttrykksløst idet han spurte kjølig: «Hva var det dere holdt på med i sted?»
Bianca smilte også og gikk fram for å forklare.
«I årene Emily ble holdt av den kriminelle organisasjonen, begynte det å gå mange rykter om henne. Vi ønsket å ta henne med til en medisinsk undersøkelse.»
Ironien i Emilys blikk var nær ved å renne over.
Hun kunne knapt tro at det virkelig var moren hun alltid hadde stolt på og lent seg til, som sto der og sa dette.
De var tydeligvis redde for at hun skulle ha smittsomme sykdommer som kunne spre seg til dem. Nå påsto de i stedet at det var for hennes egen skyld.
Wayne tok tråden videre.
«Vi gjør dette for å hindre at Emily blir skadet igjen av rykter. Og for å få dokumentasjon på at hun er frisk, så vi kan få slutt på alt snakket.»
De spilte på lag. Sammen vred de hele situasjonen i en helt annen retning.
Emily ble plutselig målløs.
Var de redde for at Charles skulle lage bråk for dem?
Charles’ blikk var som en kniv gjennom lufta, skarpt og gjennomtrengende.
«Tror dere jeg er dum og lettlurt?»
I det ordene traff, ble Wayne og Bianca askegrå i ansiktet.
«Emily har allerede gjennomgått fullstendige medisinske undersøkelser. Hun har ingen sykdommer av noe slag. Og definitivt ingen smittsomme.»
Charles lot blikket gli langsomt over alle som sto der. Ikke én eneste våget å møte øynene hans.
«Vi tar fysisk og psykisk helse hos disse ofrene svært alvorlig. Det samme gjelder miljøet de kommer tilbake til. Den som fortsetter å spre ondsinnede rykter eller videreformidle falsk informasjon, vil bli straffeforfulgt!»
Det var ikke bare en påminnelse. Det var en advarsel.
Emily så på ham, sjokkert og forvirret.
Da hun var hjelpeløs og alene, hadde han reddet henne som om en hånd hadde kommet ned fra himmelen.
Og nå beskyttet han henne igjen, mot ryktenes angrep.
Denne fremmede, som hun aldri hadde møtt før, gjorde alt dette for henne. Mens familien hennes … Emilys uttrykk ble sammensatt idet hun sa det hun mente, rett fra hjertet: «Takk, betjent Howard. Hvis det ikke hadde vært for deg, hadde jeg kanskje fortsatt levd i et helvete.»
Charles’ blikk myknet litt. Skarpheten slapp taket. «Ikke tenk på det. Det er sånt vi i politiet skal gjøre. Å bekjempe det onde er jobben vår.»
Laura klemte i kjolen igjen. Hun lagde nye rynker i stoffet hun nettopp hadde glattet ut, misunnelsen dirrende under huden.
Hvordan kunne den kjerringa ha så vanvittig flaks?
Ikke bare overlevde hun og kom hjem. Hun ble til og med reddet av Charles, av alle mennesker.
Emily samlet mot og gikk fram igjen.
«Betjent Howard, det kan være én ting til jeg må be deg om hjelp med.»
«Den kjelleren var bare ett av de midlertidige stedene deres. Det finnes mange flere ofre, spredt rundt på ulike steder. Jeg håper du kan hjelpe til med å redde dem også. Jeg har sett lederen deres. Jeg kan hjelpe dere å finne ham.»
Det Emily bekymret seg mest for, var kvinnene som hadde delt liv og død med henne.
Hun visste ikke hvor de var blitt flyttet nå, eller om de ble utsatt for nye overgrep.
Charles så det forsiktige håpet i øynene hennes og nikket. «Ikke vær redd. Det er faktisk det jeg kom for å snakke med deg om i dag.»
