Kapittel 4
Sammenlignet med den harde tonen Charles hadde brukt da han tidligere forhørte Wayne og Bianca, var svaret hans til Emily merkbart mildere.
Emily trakk et lettelsens sukk.
Med en så sterk alliert på sin side ville kvinnene som fortsatt satt fanget og led, ha langt større sjanse til å bli reddet.
Emily fuktet de tørre leppene og så på mannen i den strøkne uniformen som sto overfor henne. I blikket hennes lå en dypere respekt enn før.
Selv om hun ikke hadde kjent ham lenge, var rettferdighetssansen som strålte ut av ham nok til å vinne Emilys fulle beundring.
«Betjent Howard, på vegne av alle som fortsatt er fanget der ute: takk igjen.»
Emily senket hodet litt. Stemmen var oppriktig, uten et snev av spill.
Den lille bevegelsen dro i sårene på halsen. Emily rynket svakt pannen, men ansiktet hennes forble rolig.
Ingen kunne se at hun nettopp var blitt reddet ut av det kvelende fengselet.
Charles så ned på henne.
Han trengte slett ikke takken hennes.
Å rydde opp i kriminelle miljøer og redde uskyldige liv var ganske enkelt det han levde for.
Og selv etter å ha vært gjennom umenneskelig tortur, bar Emily fortsatt på et så rent hjerte.
Charles hevet et øyenbryn. Blikket hans myknet, varmt av anerkjennelse.
Gjestenes rundt dem visste ikke lenger hva de skulle tro. De hadde kommet for å få drama, men Charles’ uventede ankomst hadde snudd alt på hodet.
Og han sto tydelig på Emilys side.
Når Charles hadde gått god for henne, ville det å fortsette å så tvil om ryktet hennes være det samme som å gå imot arvingen i Howard-familien.
Så dumme var de ikke. Én etter én trakk de seg tilbake.
Da opptrinnet endelig var over, kunne Emily puste litt friere. Hun lot være å bry seg om skitten på kjolen og snudde seg mot Charles igjen.
Denne gangen lå det hast i stemmen.
«Betjent Howard, hver eneste dag de forbryterne går fri, er ofrene i større fare.»
«Vi burde dra så fort som mulig.»
Følelsene kokte i Emily. Hun visste bedre enn noen hvordan det var å sitte innestengt i steder uten sollys. Hvordan hver dag kunne være en ny runde med smerte, som aldri tok slutt.
Hun ville redde dem med en gang.
Charles tenkte seg kort om, nikket og satte kursen mot bilen sin. Emily tok et skritt for å følge etter.
Idet de tok det første steget, skar en skarp kvinnestemme gjennom stillheten.
Laura ropte: «Emily, dette er helt tankeløst av deg.»
Emily stanset instinktivt.
«Betjent Howard er din redningsmann, og dermed er han også Windsor-familiens redningsmann. Hvordan kan du la vår velgjører gå uten å tilby ham i det minste en kopp kaffe?»
Laura bar et søtt smil idet hun gikk bort til Wayne. Hun ristet lekent i armen hans, som et bortskjemt barn.
«Pappa, du har alltid vært nøye på god folkeskikk med oss. Kanskje Emily har glemt etiketten etter å ha vært borte et år, men vi kan ikke senke standarden vår.»
Hun sendte Wayne et meningsfullt blikk.
Wayne forsto med én gang.
De fikk knapt nok se Charles til vanlig, og nå hadde de en gyllen mulighet til å bygge en forbindelse.
Å komme på god fot med Charles kunne bare gagne dem.
Laura lå som alltid et trekk foran.
Waynes øyne glitret mens blikket hans gled bort til Emily, som sto noen skritt bak. I ansiktet hans flakket et uttrykk av knapt skjult avsky.
Emily var så ivrig etter å holde seg nær Charles, men hun skapte ingen muligheter for at familien kunne knytte kontakter.
«For en ubrukelig datter! Hun kan bare skape problemer, i motsetning til Laura, som vet å skaffe familien muligheter.»
«Betjent Howard, Laura har rett. Som Emilys familie vil vi gjerne få muligheten til å takke deg ordentlig for at du reddet livet hennes. Emily vet jo ikke bedre. Hun inviterer deg ikke engang inn.»
Wayne trådte fram med en smiskende mine, med Bianca og Laura tett bak.
«Dessuten ble Emily bortført, og vi aner ikke hva slags mishandling og tortur hun kan ha vært gjennom. Hvilken forelder som helst ville vært knust. Kona mi og jeg brukte et helt år på å be for at hun skulle komme trygt hjem. Betjent Howard – det er takket være deg.»
Wayne lot som om han tørket bort tårer og sukket tungt.
Laura så på Wayne med medfølelse, og stemmen hennes var matt av sorg. «Betjent Howard, vi har ingen baktanker. Vi vil bare få vist takknemligheten vår på skikkelig vis.»
Så løftet hun blikket mot Charles med rødkantede øyne. Hun så så stakkarslig ut at det dro i hjertestrengene på alle.
Hvem som helst andre ville ha gått rett på kroken.
Emily kastet et blikk bort, og leppene rykket ubevisst.
Før i tiden ville hun uten tvil ha trodd at Laura oppriktig ønsket å takke velgjøreren hennes.
Men nå klarte hun ikke å stole på Lauras falske inderlighet, uansett hvor mye hun prøvde.
«Laura vet virkelig hvordan man gjør ting ordentlig. Selv om hun er lillesøsteren, er det hun som sørger for at vi får takket livredderen vår.»
«Helt ærlig oppfører Laura seg mer som storesøsteren. Når det gjelder Emily …»
Hentydningen var krystallklar for alle.
Emilys hender knyttet seg og slapp igjen ved siden av kroppen mens hun lo kaldt.
Lauras lille forestilling var virkelig mesterlig.
Med bare noen få ord hadde hun klart å sette Emily i rampelyset igjen.
Gjestene mumlet ikke høyt, men hviskingen var enda verre å høre. Charles rynket pannen, tydelig irritert, mens hånden hans hvilte lett på dørhåndtaket til bilen.
Han snudde seg mot dem. Irritasjonen lå åpent i blikket.
«Hvis dere la like mye innsats i å faktisk jobbe hardt som dere legger i å sleike opp, hadde ikke Windsor-familien brukt flere tiår på å få et navn her i byen.»
Han gjorde en pause. Den naturlige skarpheten i stemmen skar gjennom lufta og la et ubehagelig stille teppe over alt.
Til tross for at han var ung, utstrålte Charles mer autoritet enn næringslivsveteraner med tiår bak seg.
«Bli igjen på te? Jeg har ikke tid til å sløse bort på tull.»
Uten et ord til åpnet han effektivt førerdøra og satte seg inn. Døra smalt igjen med en endelighet.
Emily ble stående og se inn gjennom vinduet, og møtte Charles’ skarpe, tiltrekkende blikk. Han vippet hodet svakt, som et tegn på at hun skulle sette seg inn.
Uten å nøle mer nikket Emily og satte seg i bilen.
Motoren startet. Laura sto et lite stykke unna, og stirret sjokkert på scenen som utspilte seg foran henne.
Hun kunne knapt tro det hun nettopp hadde hørt og sett.
Charles hadde ikke engang skjenket henne et blikk. Og han hadde kalt det å bli igjen hos Windsor-familien for bortkastet tid.
Laura bet seg hardt i leppa. Nevene hennes var knyttet så stramt at en skarp smerte skjøt gjennom håndflatene.
Hun var den andre datteren i Windsor-familien. Ingen hadde noen gang våget å overse henne så åpenlyst!
Særlig ikke med så mange som så på. Charles hadde ikke vist henne et fnugg av respekt. Det var som om han inviterte alle til å le av henne.
Laura var så flau at hun hadde lyst til å synke ned i bakken.
På dette tidspunktet kjente gjestene seg utilpasse med å fortsette å se på opptrinnet, og de fant veien tilbake til plassene sine.
Men Laura ble stående. Hun stirret i retningen Maybachen hadde kjørt, og skar tenner.
På trappa sto Lucas og så de to skikkelsene forsvinne. En merkelig følelse spredte seg gradvis i brystet hans.
