Kapittel 5
Likevel tok det bare et øyeblikk før Lucas i øyekroken fikk øye på Lauras uttrykk – frustrert, såret. Han gikk instinktivt et skritt fram for å trøste henne, og ansiktet hennes myknet litt etter litt.
Hun ristet lett i hånden hans og sa med sukkersøt stemme: «Lucas, du er fortsatt best for meg.»
Tonfallet hennes var lekent og varmt. Det smeltet ham tvert.
Lucas klarte ikke la være å smile. Han løftet hånden og dro Laura inntil seg.
Emily var uten tvil vakrere enn Laura. Men nå var hun tilsølt av skandale. Ryktene hadde satt seg som flekker som ikke lot seg vaske bort.
Uansett hvordan han vendte på det, kunne Emily ikke måle seg med Laura lenger.
Samtidig humpet bilen av gårde på en ujevn grusvei. Langs veikanten sto ugresset tett, nesten i mannehøyde. Etter en halvtimes kjøring stanset de endelig foran en forlatt fabrikk.
«Dette er en fabrikk ute i bykanten. Helt siden vi fikk deg ut av det underjordiske rommet, har folkene våre jobbet på spreng for å undersøke stedet.»
Charles så hard ut. Stemmen hans var knusktørr av alvor.
«Det rommet har skjulte passasjer som går rett hit til fabrikken.»
Da han sa det, ble Emilys øyne store av sjokk.
Hun hadde ikke mistet hukommelsen. Det underjordiske rommet lå ikke særlig langt fra sentrum. Hvis det fantes tunneler som strakte seg hele veien herfra og ut til denne fabrikken utenfor byen, måtte avstanden være enorm.
Og å grave ut alt det uten å vekke oppsikt …
Hvilken slags gigantisk operasjon krevde ikke det?
Hun vekslet et meningsfullt blikk med Charles og ble stående, dypt i tanker.
Den kriminelle organisasjonen var antakelig langt større. Og langt mektigere enn hun hadde forestilt seg.
Men dette var ikke tiden for å la seg knekke av det.
Emily tørket seg i ansiktet og satte opp det bustete håret i en rask knute. Hun brydde seg ikke om skitten på klærne. Hun gikk rett inn i fabrikken.
Lokalet var tomt, akkurat som hun hadde ventet.
Emily huket seg ned på gulvet og gransket omgivelsene rolig, metodisk.
Inne i fabrikken var det noe som ikke stemte. Planløsningen var merkelig. Det fantes ikke et eneste vindu, og mørket lå tungt, som en vinterkveld uten snø. En svak, muggen eim hang i lufta, blandet med den metalliske lukten av blod.
Da den velkjente stanken traff henne igjen, gned Emily litt støv mellom fingertuppene. Mistanken hennes ble bekreftet.
«Dette stedet har sannsynligvis også blitt brukt av dem til å holde folk fanget. Blodlukta har ikke forsvunnet helt. Det betyr at de først nylig flyttet alle herfra.»
Etter at det underjordiske rommet var avslørt, kunne dette stedet åpenbart ikke holde seg skjult heller.
«Nå som hele greia har eksplodert offentlig, tar de aldri sjansen på å flytte fanger åpent tilbake mot byen.»
Emily lukket øynene. Hun lette desperat gjennom minnet etter noe som kunne være nyttig.
Et par sekunder senere stirret hun på en mørk blodflekk på gulvet. Da la hun merke til noen maur som krøp ut av den tørre jorda like ved.
Hun fulgte dem med blikket, og plutselig slo en tanke ned i henne.
Det stemmer. Maur!
Hjertet hennes hamret. Hun børstet raskt av seg buksa og spratt opp, før hun løp bort til Charles, som lette etter spor på den andre siden.
«Jeg har det!»
Det snørte seg i halsen. Hun klarte så vidt å holde igjen begeistringen.
«Hvis de skal holde seg skjult, finner de garantert et sted som egner seg for langvarig skjul. Et sted med mat og vann i nærheten.»
Emily torde ikke stoppe opp. «Jeg ble en gang tatt til et sted der det var masse maur i hjørnene. Der det er maur i hopetall, finnes det alltid noe søtt.»
Et stort område med søt mat.
Med tanke på hvordan denne organisasjonen valgte steder, måtte det være en fabrikk.
Pannen til Charles glattet seg ut idet han forsto.
Samtidig vibrerte telefonen i lomma hans. Han dro den raskt opp.
Det var en melding fra etterforskerne.
[Teamet vårt har funnet et spor også.]
De hadde allerede begynt å spisse etterforskningen inn mot fabrikker der folk kunne holdes skjult på avsidesliggende steder, og nå fikk de det hele til å henge sammen med Emilys ledetråd.
Charles skummet gjennom meldingen. Blikket hans stanset ved én bestemt linje.
Det var et sukkerraffineri. Før hadde det holdt til inne i sentrum, men for ti år siden flyttet det ut mot bykanten etter økonomiske problemer.
Dette lå riktignok ikke ute i drabantbyene. Likevel var det åpenbart langt mer øde her, av den sorten steder kriminelle nettverk kunne bruke som skjulested.
Da de hadde bekreftet stedet, våget ingen av dem å sløse bort et eneste sekund. De løp rett tilbake til bilen.
Under en time senere meldte GPS-en at de var framme. Charles kjente etter tjenestevåpenet.
Idet de steg ut, begynte politibilene å rulle inn bak dem, én etter én. Charles nikket kort til kollegene som steg ut av bilene sine, før han gikk først mot fabrikken.
Emily visste at hun ikke kunne forsvare seg. Hun holdt seg et par skritt bak Charles og gikk med blikket våkent på omgivelsene.
Fabrikken så ikke annerledes ut enn en hvilken som helst annen.
Fasaden var gammeldags, og et rustent metallskilt hang skjevt. Bokstavene var så slitte at man så vidt kunne tyde «sukker» og «foredling».
Charles førte teamet varsomt inn. Tjenestevåpenet var trukket og holdt i standard skytestilling, rettet framover.
Inne var det mørkt, og alt virket fullstendig forlatt.
To rekker med svære hyller bar støvdekte sukkersekker. Noen pakker var revnet. Lett gulnet sukker hadde rent ut og lagt seg som et tynt lag på gulvet.
Støvlene til Charles klakket mot tregulvet. Han stanset midt i et steg og så ned, tenksom, på bordene under føttene.
«Den lyden stemmer ikke,» mumlet han.
En av betjentene bak Emily fikk det med seg og gikk fram. Med en kniv kilte han langs skjøtene mellom gulvbordene.
Etter en matt knirkelyd ga bordene etter og løftet seg, og under var det tomrom.
Denne tilsynelatende alminnelige fabrikken hadde også et kjellerrom.
Charles løftet bordene til side og brukte lommelykten til å lyse ned trappen idet han gikk ned. Emily fulgte etter.
Kjellerrommet var fullt av støv. Charles gikk lenger inn med lyset, da sidesynet hans fanget opp noe som stakk opp av bakken.
Han hevet lommelykten og lyste på det. Da han så hva som lå der, stanset pusten hans, og pupillene trakk seg brått sammen.
Emily så i samme retning. Øynene hennes smalnet.
Hendene langs sidene knyttet seg plutselig til never. Hun bet hardt sammen, ute av stand til å skjule raseriet i blikket.
Gulvet var dekket av mennesker, tett i tett!
De fleste av dem pustet knapt. Mange hadde mistet evnen til å bevege seg. Ved første øyekast var det umulig å si hvor mange som fortsatt var i live.
«De jævlene! De er verre enn dyr!»
Neglene hennes skar inn i håndflatene, en smerte Emily ikke engang la merke til.
«Fort! Redd dem!»
Charles kjempet for å samle seg og brølte ordren idet han stormet fram.
Betjentene bak dem satte straks i gang.
Men i et hjørne ingen hadde lagt merke til, pulserte et rødt lys langsomt.
Det var en nedtelling mot døden.
«Vent, det er sprengstoff!»
Emily trodde ikke sine egne øyne. Instinktivt ropte hun varslet, uten å blunke mens hun stirret mot hjørnet.
Stemmen hennes var tørr og hes da hun løftet hånden og pekte på en urørlig skikkelse som lå på bakken innerst i hjørnet.
Bak personen var det festet en bombe på ryggen!
Samtidig reagerte Charles øyeblikkelig. Han frøs i bevegelsen, med hånden allerede lagt på armen til ett av ofrene.
I én rask bevegelse rakk han ut og veltet personen over. Som ventet fikk han se sprengstoffet, stramt bundet fast på ryggen.
Hver eneste person her inne hadde bomber festet til ryggen.
Det elektroniske displayet på sprengladningene ga fra seg en nesten uhørlig nedtellyd.
«Fem—fire—tre …»
