Kapittel 1: Må komme tilbake!

Kelly Annes perspektiv:

"Unnskyld, frøken Adams?" spurte ekspeditøren fra den andre siden av disken.

"Hæ?" svarte jeg, litt forvirret der jeg sto. Jeg hadde ikke fulgt særlig godt med på hva som skjedde, selv om hun var klar for min medvirkning.

"Her, frue," sa hun, og så irritert på meg fordi jeg var så fjern. "Jeg trenger at du signerer her, på linjen nederst på denne siden hvor det står 'Signatur', og så må du signere neste side også."

Jeg så på dokumentet hun skjøv mot meg og la merke til at hun allerede hadde signert det under 'Kommuneansatt'. Jeg tok pennen hun rakte meg og skriblet navnet mitt på signaturlinjen på den første siden. Deretter signerte jeg den andre siden. I det øyeblikket innså jeg at dette var det vanskeligste jeg noen gang hadde gjort. Jeg håpet at ved å gjøre dette, ville det gjøre en forskjell i livet mitt for en gangs skyld.

Da jeg var ferdig, la jeg pennen ned på alle papirene foran meg og skjøv dem tilbake over disken. Hun tok den lille bunken med papirer, la til noen flere før hun stiftet alt sammen, stemplet baksiden av hver kopi, og så ga meg begge settene tilbake.

"Her har du," sa hun, og rakte dem over. "Neste steg er at dette blir signert av dommeren. Da blir det offisielt så lenge ingen bestrider det. Hele prosessen bør være ferdig om omtrent 3 til 4 måneder på det beste. Men hvis det oppstår problemer, kan det ta lengre tid før skilsmissen din er fullført. Vil du at han skal bli forkynt?"

"Ja, jeg vil gjerne det," sa jeg forsiktig, da jeg var ganske nervøs for beslutningen om å gjøre dette juridisk. "Ummm, hvor går jeg for å få en beskyttelsesordre?"

"Det er rett nede i gangen i Suite C," sa hun strengt. Mens jeg så ned på papirene jeg holdt forsiktig i hendene, fikk jeg en umiddelbar følelse av anger. Da jeg snudde meg bort fra henne, sa hun noe som fanget oppmerksomheten min igjen: "Men jeg tror de er ute til lunsj, liten by tross alt. Tror du at du kan vente?"

"Nei, jeg er redd jeg virkelig må komme meg hjem," sa jeg, vel vitende om at han burde være der nå.

"De vil være tilbake om omtrent 45 minutter til en time hvis du skulle ombestemme deg," sa hun, og snudde seg for å gå bort fra meg.

Jeg forlot kontoret med en følelse av skyld, mens jeg gikk ut med de to små stiftede papirbuntene i hendene. Av en eller annen merkelig grunn trodde jeg at alle så på meg, så jeg holdt blikket festet til gulvet mens jeg gikk ut. Jeg var veldig selvbevisst på det tidspunktet, så jeg skyndte meg hjem. Jeg tenkte på hva jeg skulle si når tiden kom. Og når jeg kunne komme meg unna for å søke om beskyttelsesordren neste gang.

Tiden føltes som om den fløy forbi da jeg endelig svingte inn i oppkjørselen min. Jeg så meg rundt før jeg åpnet døren. Alt virket stille rundt huset. Var han her i det hele tatt? Jeg gikk ut, sakte. Han var ingen steder å se. Jeg gikk inn, fortsatt lyttende etter den minste lyd. Var han her i det hele tatt?

Men da jeg gikk inn i stuen fra kjøkkenet, endret alt seg. Ut av intet kom en knyttneve flyvende mot ansiktet mitt, og traff meg midt i munnen. Jeg skrek ut i smerte og lukket øynene. Jeg kjente en hånd gripe hardt rundt halsen min, mens ryggen ble slått mot veggen.

"Hva i helvete tror du at du driver med?!" ropte Shane til meg. Jeg gispet etter luft, og prøvde å svare ham.

"Hva snakker du om?" klarte jeg å spørre.

Det gjorde ham rasende, og han la en annen hånd rundt halsen min, klemte hardere. Instinktivt plasserte jeg hendene mine på håndleddene hans, prøvde å få ham til å slippe taket.

"Jeg snakker om at du var på tinghuset i dag, Kelly Anne! Du søkte om skilsmisse! Hva får deg til å tro at du kan bli kvitt meg??!" ropte han skarpt til meg.

"Hva?!" spurte jeg sjokkert over ordene hans. Hvem så meg? Nei, enda bedre, hvem kunne ha fortalt ham?! Jeg hadde nettopp forlatt stedet og dro rett hjem. Han løsnet merkelig nok grepet litt da jeg hvisket. "Jeg forstår ikke."

"Hvordan kan du ikke forstå?" hånlo han, og så aggressivt på meg med et ondt blikk i øynene. "Du mener å si at du ikke så Nadine?! Hun var der og betalte en av mine bøter. Hun så rett på deg. Hun så og hørte alt du sa." Han snudde seg litt bort før han stirret på meg igjen. "Å ja. Du vil at jeg skal bli servert av en lensmann?! Du vet at jeg har utestående arrestordrer. Planla du at de skulle plukke meg opp da også?"

Han slapp endelig halsen min og grep begge skuldrene mine mens han hevet kneet, før han stakk det i magen min. Jeg gispet etter luft da jeg landet hardt på gulvet! Han trakk deretter foten tilbake og sparket meg i brystet. Jeg trodde han delte brystbenet mitt i to med kraften av det slaget. Han hadde på seg ståltåstøvler også. Jeg hostet voldsomt, pakket armene rundt brystet og krøllet meg sammen til en ball. Plutselig knelte han foran meg, skulte mens han rakte etter høyrearmen min. Jeg hostet fortsatt mens han fniste mot meg,

"Jeg skal sørge for at du ikke er i stand til å signere navnet ditt med mindre jeg gjør det for deg."

Han vred armen min og prøvde å gi den en indianerbrann. Men! Han brukte et slikt grep, vred hver hånd i motsatt retning med en slik fart at han brakk armen min! Jeg skrek ut med all min kraft. Du skulle tro han hadde sluppet en 10-tonns bjelke på armen min. Jeg hadde så vondt at jeg var sikker på at naboene kunne høre meg hvis de fulgte med.

Plutselig stormet Nadine inn i stuen og skrek: "Politiet kommer!"

"Hva!?" ropte han, reiste seg opp mens han snudde seg mot henne. "Hvordan er det mulig?"

"Jeg ble der etter at hun dro, og overhørte dem kjøre navnet ditt gjennom systemet," sa søsteren hans, og stirret hatefullt på meg. "De endte opp med å tilkalle en lensmann. De sa du hadde arrestordrer for innbrudd, overfall og mishandling."

Han gikk frem og tilbake mens jeg holdt rundt den brukne armen min, prøvde å beskytte den, da han snudde seg mot meg etter å ha hørt denne nyheten. I det fjerne kunne vi alle høre lyden av sirener som nærmet seg. Hun hadde latt inngangsdøren stå åpen da hun stormet inn. Han gikk bort til meg og sa: "Hvis jeg skal dra, så skal jeg dra med stil!"

Han trakk benet tilbake for å sparke meg. Jeg trodde han skulle sparke meg i magen igjen, men jeg tok så feil. Han endte opp med å sparke meg i ansiktet, og brakk nesen min. Litt hardere og han kunne ha drept meg. Jeg var svimmel, synet mitt kom og gikk. Jeg kunne høre lyder av roping mens alt rundt meg var uklart. Det viste seg at Nadine hadde latt døren stå vidåpen. Da lensmennene nærmet seg døren, kunne de se meg ligge der på gulvet, blødende overalt.

"Stopp!" hørte jeg noen rope da synet mitt begynte å bli svart. Hva kommer til å skje nå?