Kapittel 2: Hjemkomst

Velkommen hjem, her er en skilsmisse. Kan jeg få en øl? – Riffraff

Det var ikke hjemkomsten Riffraff hadde ønsket seg. Men det var den han fikk.

Hans bestefar møtte ham på flyplassen. Han dro til huset der kona hans bodde. Døren ble åpnet av en blond mann i polo og khakis.

"Jeg leter etter kona mi?" sa han til fremmede som nikket.

"Kjære," ropte mannen over skulderen, "han er her."

Et øyeblikk senere kom hans svært gravide kone rundt hjørnet. Riffraff hadde ikke sett henne på over et år.

"Jeg antar at det ikke er mitt," sa Riffraff tørt.

"Det fungerte ikke mellom oss," sa hun.

"Jeg sluttet i hæren for deg," påpekte Riffraff. "Du klarte ikke å være gift med en soldat, husker du?"

"Hva ville du at jeg skulle si?" krevde hun sint.

"Hva med, jeg vil ikke være gift med deg?" foreslo han. "Kan jeg i det minste se datteren min?"

"Hun er ikke her. Jeg skal fortelle henne at du stakk innom." Hun rakte ham noen papirer.

"Hva er dette?" spurte han selv om han kunne se at det var skilsmissepapirer. Han ville at hun skulle si det.

"Bare signer dem."

"Signer hva?" spurte han og krysset armene.

"Bare signer papirene."

"Hvis du tror at jeg kommer til å signere noen tilfeldige papirer, må du være gal."

"Du vet hva de er," sa mannen.

"Dette er mellom meg og kona mi. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg tror det er på tide at du forlater huset mitt."

"Det er ikke ditt hus," sa mannen og stilte seg opp mot Riffraff.

"Nei?" Riffraff ga ham et sint blikk. "Hvem sitt navn står på VA-lånet for det? Det er i hvert fall ikke ditt."

Hans sinte øyne fokuserte deretter på kona som ikke engang ville se på ham. "Er dette grunnen til at du plutselig bestemte at vi trengte et hus? Hva med for fem måneder siden? Du tenkte, jeg skal få Riff til å kjøpe meg et hus for mitt nye liv, og han vil bare gå bort og alt vil være bra. Er det virkelig det du trodde?"

Riffraff grep papirene og gikk tilbake til pickupen der bestefaren fortsatt satt. Han rykket opp døren og kastet vesken på gulvet da han klatret inn.

"Jeg trenger en advokat."

"Tenkte meg det. Du har en avtale i morgen tidlig," sa Rafe og satte pickupen i gir og kjørte mot The Shack. "Din Nan planlegger en overraskelsesfest, og vi er tidlig ute. La oss få deg en øl og i bedre humør."

Sinner’s Shack, eller bare The Shack, ble kjøpt av Devil’s Saints MC året før datteren hans ble født. Det uferdige hotellet mistet finansieringen da motorveiekspansjonen falt gjennom. På den tiden vokste klubben og var tungt inne i våpen- og narkotikahandelen. For fire år siden ble Sinner og flertallet av familien hans, sammen med andre medlemmer og deres familier, skutt ned av Brotherhood.

Riffraff hadde vært stasjonert i California på den tiden. Crystal hadde ivrig dratt til California og Hawaii. De andre tjenestestedene hadde hun ingen lyst til å dra til. Hvis han skulle være ærlig med seg selv, hadde advarselstegnene vært der lenge. Men han så hva besteforeldrene hans hadde og ønsket det samme. Fortid. Ønsket. Nå vil han bare sørge for datteren sin og henge med brødrene og vennene sine.

Velkomsten på klubbhuset var mye bedre enn den han nettopp hadde vært på. Riffraff spilte noen runder biljard med brødrene sine, drakk flere øl og angret ikke på å ta med en "bunny" opp på rommet sitt. Eller blow jobben han fikk i bakgangen.

Han var i mye bedre humør da han gikk inn i barndomshjemmet sitt. Ballonger og et stort velkommen hjem-banner møtte ham ved inngangsdøren. Hans ti år gamle datter løp ut for å møte ham.

"Jeg savnet deg, pappa!" Angel hoppet opp i armene hans og klemte seg rundt ham.

"Jeg savnet deg også, jenta mi." Han klemte henne tett inntil seg og nøt bare følelsen av datteren i armene sine.

Riffraff visste at han og Crystal ikke kom til å klare det. De levde på lånt tid som det var. Men da hun hadde foreslått å kjøpe huset, trodde han at de skulle prøve å få det til.

Da han hadde kommet hjem for å signere papirene på huset, hadde hun vært ute av byen på grunn av en familiekrise. Nå lurte han på om det faktisk hadde vært en krise.

Det fungerte i hans favør fordi nå sto bare hans navn på huset. Han hadde ingen problemer med å sørge for sin snart ekskone og datter med et hus. Men han skulle være fordømt om han skulle bli manipulert til å kjøpe et hus til hennes nye familie.

Da solen gikk ned, satt Riffraff på bakverandaen med Angel sovende i fanget. Rafe og Nan kom ut for å bli med ham. Bestefaren hans rakte ham en øl og satte seg ved bordet.

"Jeg er lei meg for Crystal." hvisket Nan.

"Jeg hadde halvt ventet skilsmissen. Ikke mannen som allerede var i min plass." innrømmet han.

"Hva skal du gjøre?"

"Cranks har allerede sagt at jeg har en jobb hos Wilson's. Jeg skal snakke med ham i morgen."

"Jeg mente om skilsmissen."

"Jeg skal gi henne en skilsmisse. Men jeg skal også få huset mitt. Jeg tenker jeg skal leie det ut til henne. Boliglånsbetalingen og hva enn jeg må betale i barnebidrag."

"Datteren din bor der også." påpekte Rafe.

"Hvilket er grunnen til at jeg ikke kommer til å kaste dem ut." Han kysset Angel på hodet. "Det blir hennes hus når hun vokser opp."

"Du skal ikke bo der? Det er ditt, du kunne det." sa Nan mykt.

"Det er ingen sjanse for at jeg vil bo i et hus som hun har valgt for sin nye familie."