Kapittel 6 Kompis

Jeg så på klokken og så at den var 23.00. Hvem var her så sent?

Jeg fjernet dynen og gikk mot soveromsdøren. Jeg åpnet den akkurat i tide til å høre brorens stemme.

"Logan?" sa han. "Hva gjør du her?"

"Hvor er hun? Hvor er Emma?" spurte Logan nervøst.

Hans stemme var den mest fantastiske lyden jeg noen gang hadde hørt. Det var som musikk i mine ører. Hva var galt med meg? Det hadde aldri hørtes slik ut før. Det måtte være fordi jeg var trøtt.

Men han hørtes kald og stresset ut. Jeg visste ikke hvorfor han spurte etter meg, men jeg hadde en følelse av at jeg var i trøbbel. Men jeg hadde ikke gjort noe galt.

"Emma?" spurte broren min. "Hun sover. Hvorfor?"

Jeg kunne høre overraskelsen og forvirringen i stemmen hans.

Jeg begynte å gå mot trappen og ble umiddelbart truffet av den mest fantastiske lukten, furunåler og snø. Det luktet som en vinterskog.

'Make!' skrek Eliza i hodet mitt.

'Hva?!' spurte jeg og frøs.

'Det er Logan, Emma. Han er vår make. Gå til ham.' sa Eliza, begeistret.

Logan? Alfaen? Han er min make? Jeg er en Luna?

Jeg hadde en million spørsmål i hodet. Føttene mine begynte å bevege seg mot min vilje. Det var som om noe trakk meg ned trappen. Vel, ikke noe. Makebåndet.

"Vekk henne." Logan knurret. "Nå."

Han hørtes sint ut. Hvorfor var han sint?

"Jeg er våken." sa jeg og begynte å gå ned trappen.

Jeg stoppet midtveis for å se på Logan.

Alt forandret seg da jeg så inn i øynene hans. Han var nå sentrum av min verden. Han var alt. Jeg følte et utrolig behov for å røre ved ham, å være i armene hans.

Jeg ville løpe til ham, men jeg stoppet meg selv da jeg så hvor kaldt blikket hans var. Hva var det som foregikk?

"Logan?" ropte broren min.

"Hun er min make." sa Logan gjennom tennene.

Broren min gispet og så opp på meg. Jeg nikket og så tilbake på Logan. Han sto der og så på meg med et kaldt uttrykk i ansiktet. Knokene hans var hvite, og holdningen hans var stiv.

Han ville ikke ha meg. Det var derfor han var så sint. Jeg var ikke god nok til å være hans Luna.

"Emma." Andrew ropte navnet mitt. "Gå til rommet ditt. Nå."

Han må ha sett hvor sint Logan var og ville snakke med ham om dette. Jeg snudde meg og gikk tilbake opp trappen.

Men det var ingen sjanse for at jeg skulle gå tilbake til rommet mitt. Jeg ville høre hva Logan ville si. Jeg hadde en følelse av at jeg visste det, dog.

Jeg hørte dem gå til kjøkkenet, og jeg satte meg på toppen av trappen. Jeg ville kunne høre dem snakke, og forhåpentligvis ville de være så fokusert på samtalen at de ikke ville høre eller merke meg. Jeg måtte bare være veldig stille.

Jeg klemte knærne mine og ventet.

"Snakk." sa broren min kaldt. "Hvordan visste du det før du i det hele tatt så henne?"

"Jeg vet ikke." Logan sukket. "Jeg kunne føle og lukte henne. Det skjedde for omtrent en time siden. Først trodde jeg at jeg ble gal, men så bestemte jeg meg for å følge den lukten. Jeg visste det sikkert da jeg kom nærmere huset ditt. Leon begynte å bli gal."

"Det er rart." sa broren min. "Mates vet vanligvis når de ser hverandre. De kan ikke føle det før."

"Jeg vet. Men jeg gjorde det." Logan knurret.

Broren min sukket. "Hvorfor er du sint?"

"Hun kan ikke være min Luna, Andrew." sa Logan.

Hjertet mitt brast. Jeg klemte knærne mine enda tettere. Jeg følte varme tårer renne nedover kinnene mine. Ingenting gjør så vondt som avvisningen fra din make.

"Hva? Hvorfor?" spurte broren min sint.

"Hun er et barn," sa Logan. "Hun er ikke sterk nok til å være en Luna. Jeg trenger noen sterkere."

"Du tuller med meg, ikke sant?" ropte broren min. "Du skal kaste bort Gudinnens gave fordi du ikke tror hun er sterk nok?!"

"Det er for flokkens skyld," sa Logan rolig. "Du vet at flokken vår trenger sterk ledelse. Spesielt nå som rogue-ulver angriper enda oftere."

"En Alfa er alltid sterkere når han har sin Luna ved sin side," knurret broren min.

"Det er han. Og jeg vil ha min Luna," sa Logan. "Jeg tenker på å ta Sienna som min utvalgte make."

Hjertet mitt stoppet å slå. Han valgte en annen hun-ulv i stedet for meg. Og ikke hvilken som helst ulv. Sienna. Hun ønsket å bli kvitt meg. Og det vil hun. Hun vil bli en Luna og hun vil forvise meg fra flokken min. Kanskje hun til og med vil drepe meg når hun finner ut at jeg er Logans sanne make.

"Hvorfor har du ikke allerede gjort det hvis du tror hun vil bli en flott Luna?" spurte broren min sint.

"Jeg ville vente på min sanne make," svarte Logan. "For å se om jeg ble velsignet med en sterk hun-ulv. Men nå som jeg ser at det ikke er tilfelle, kan jeg fritt velge noen andre."

"Jeg kan ikke tro dette," sa broren min stille.

"Du vet at jeg har rett, Andrew," sa Logan. "Du vet at du, jeg og Sienna vil være flotte ledere, og flokken vil dra stor nytte av vår ledelse. Vi kan ikke gjøre det med søsteren din. Hun er bare 18."

Broren min sa ingenting, og jeg tror han var enig med Logan. Han trodde at jeg ikke var sterk. Jeg trodde ikke hjertet mitt kunne knuses enda mer.

Jeg hadde hørt nok. Jeg reiste meg og gikk til rommet mitt.

Hjertet mitt brast i en million små biter. Jeg trodde ikke at jeg noen gang ville klare å sette det sammen igjen. Og han har ikke offisielt avvist meg ennå. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle overleve når han gjør det.

Mates kan avvise hverandre. Det bryter ikke båndet, dog. Ingenting gjør det. Det er bare ord. Men det lar deg vite at din make ikke vil ha deg, og det er forferdelig. Båndet er levende, men du kan ikke gjøre noe med det.

Å bli forvist av Sienna og bli en rogue-ulv hørtes plutselig ikke så ille ut. Det var bedre enn å bli her og se dem sammen. Det ville drepe meg sakte.

'Eliza?' kalte jeg på ulven min. 'Er du ok?'

'Nei, Emma,' klynket hun. 'Jeg har vondt.'

'Jeg vet,' sa jeg. 'Jeg er lei meg.'

'Hans ulv vil ha oss,' klynket hun. 'Leon vil ha oss. Det er Logan som kjemper mot båndet.'

Jeg svarte ikke og følte henne trekke seg lenger tilbake i tankene mine. Jeg trodde ikke jeg ville høre fra henne igjen i kveld. Hun trengte å helbrede.

Jeg kunne ikke bli her. Jeg kunne ikke se broren min. Jeg kunne ikke se ham.

Jeg tok raskt på meg tights, en hettegenser og joggesko. Jeg grep en jakke fra garderoben og åpnet vinduet.

Rommet mitt var i andre etasje, men det var et tak rett under det. Jeg snek meg alltid ut denne veien når broren min forbød meg å gå ut med Amy. Han fanget meg aldri. Jeg håpet at i kveld ville være det samme.

Jeg klatret forsiktig ut på taket og begynte å bevege meg ned. Jeg måtte være veldig forsiktig for ikke å lage noen lyd. Jeg var i et hus med en Alfa og en Beta-ulv. Hørselen deres var enda bedre enn andre varulvers. Jeg håpet bare at de fortsatt snakket og var fokusert på samtalen.

Jeg klatret ned og begynte å gå mot skogen. Det var en hule i nærheten hvor Amy, Jake og jeg alltid gikk for å henge når vi ville være alene. Jeg trengte å gå dit og tenke.